Fysioterapeuten 5-2018

32 FYSIOTERAPEUTEN 5/18 fag KRONIKK Maren Østvold Lindheim , psykologspe- sialist ved Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus, Barne- og ungdomsklinikken, Rikshospitalet, OUS. Maren.lindheim@gmail.com. Dette er en republikasjon av en kronikk publisert på psykologiforeningen.no . Gjengis med tillatelse. http://www.psykologforeningen.no/publi- kum/blogger/helsepsykologibloggen/naar- barn-paa-sykehus-trenger-stoppskilt Jeg vil fortelle en historie om en gutt som var dobbelt modig. Han skulle gjennomføre en undersøkelse på sykehus. Han syns det var skremmende. Han forstod at han måtte gjennomføre undersøkelsen, og han gikk med på å la seg undersøke selv om han var redd. Han var tapper, holdt ut lenge, men da han etter en stund syntes det ble for skrem- mende, klarte han å si ifra om at han ikke orket mer. Sykepleier og foreldrene hørte på gutten og avbrøt undersøkelsen. Dobbelt modig Dette kunne vært en historie om «ikke å få til». Jeg tenker tvert imot at det er en histo- rie om alt gutten, sykepleieren og foreldrene fikk til. Da jeg møtte gutten på undersøkel- sesrommet etter at de hadde «gitt opp», satt han med bøyd hode, trist og motløs. I sam- tale med gutten snakket vi sammen om den flotte jobben han hadde gjort. Hvordan han først hadde vært modig fordi han gjorde noe han gruet seg veldig til, og så hadde vært dobbelt modig fordi han klarte å si stopp når oppgaven ble for stor. Vi snakket om hvor vanskelig det er å si stopp når en selv, foreldre, sykepleiere og leger så gjerne vil få jobben gjort og hvor bra det var at foreldrene og sykepleieren hadde hørt på han, stoppet, og tatt kontakt med meg. Og gutten så opp, smilte og ble rank i kroppen. Jeg ba han og foreldrene om å reise hjem og feire alt de hadde klart denne dagen – og vi avtalte at vi skulle møtes igjen for å legge en plan for neste gang. Arbeidet med å trygge barn på sykehus krever et tett tverrfaglig samarbeid mellom psykologer/psykiatere, leger, sykepleiere, bioingeniører og andre involverte fagper- soner. Vi vet at alvorlig kronisk sykdom gir en økt risiko for psykososiale vansker og posttraumatisk stress lidelse (Diseth, 2006; Gjems og Diseth, 2011). Nitti prosent av barn på sykehus rapporterer om minst en skremmende hendelse i forbindelse med innleggelser, gjennomsnittet er på 3.14 hen- delser (Stuber et al, 2003). Samtidig ser en at personalet på barneintensiv underestimerer post traumatisk stress (Ziegler et al, 2005). Dette er bakgrunnen for at vi har vært med å utvikle prosedyrer for å sikre forberedelse og oppfølging av barn og ungdom som skal igjennom operasjoner og behandling. Hvordan barn ser verden  I møte med barn på sykehus har jeg lært mye om hvordan barn ser verden, hva barn er opptatt av og hva som kan hjelpe barn til å oppleve at de blir sett og tatt på alvor. Vi glemmer ofte å ta et barneperspektiv og at det å «bare ta en blodprøve» eller «bare fjerne et plaster» kan være en stor jobb for en på fem år. Barn på fire strekker sjelden frivillig frem armen. Når barn på sykehus trenger stoppskilt På sykehuset jeg jobber, har vi gjort oss gode erfaringer med å gi barn stoppskilt. Ideen oppstod sammen med en gutt på fem år som trengte å kunne si stopp.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy