Fysioterapeuten 5-2020

30 FYSIOTERAPEUTEN 5/20 fag I dette to-delte fagsessayet tar jeg utgangs- punkt i noen spenningsfelt som har preget norsk fysioterapi fra starten av. Det gjelder forholdet mellom privat og offentlig utdan- ning og mellom friskgymnastikk og syke- gymnastikk. Disse spenningsfeltene har kommet til uttrykk på forskjellige måter i ulike epoker, og de er tett vevet sammen med utviklingen i helsetjenesten og i sam- funnet for øvrig. Å gi en innføring i vår vel 100-årige his- torie sprenger rammen for et fagessay. Jeg konsentrerer derfor oppmerksomheten om noen beslutninger, utviklingstrekk og mi- lepæler som kaster lys over hvordan norsk fysioterapi ble formet: med ett ben i medisin og ett i svensk sykegymnastikk. Den første milepælen vi passerte var selve etableringen av en sykegymnastikkutdan- ning i 1897. Skolen ble privat, eid og drevet av leger, og den het «Christiania Orthopæ- diske Institutt» (COI), et navn som viser til ortopedi – en medisinsk spesialitet – ikke til det fagfelt utdanningen dreide seg om. Først da staten overtok skolen i 1967, fikk den et navn i tråd med innholdet: «Statens fysiote- rapiskole, Oslo» (SFSO). Hvordan gikk det til? Med dette spørsmålet retter jeg blikket både fremover og bakover i tid på leting et- ter nøkler – i og utenfor fysioterapi – til for- ståelse av vår to-bente arv. Milepæl I: Norsk utdanning i sykegymnastikk – 1897 Fysioterapiens historie i Norge begynte 1895. Da ble «Sygegymnasternes Forening» (SF) stiftet på initiativ fra to fysiotera- peuter – den gang kalt «sygegymnaster» – som hadde tatt sin ut- danning i Sverige. Ved siden av dem i styret satt en rittmester og en lege. 1 SF prioriterte utdanning fra første stund. Sykegymnastene ønsket en statlig skole et- ter modell fra Kungliga Gymnastiska Cen- tralinstitutet (GCI) i Stockholm der de selv hadde blitt utdannet. I arbeidet med planene for en norsk sy- kegymnastikkutdanning var spørsmålet om privat eller statlig skole en sak der forholdet mellom leger og sykegymnaster ble satt på prøve: Hvem skulle bestemme hva når det gjaldt sykegymnastikkfaget? Det ble raskt klart at flertallet i komiteen som skulle utrede utdanningsspørsmålet vil- le gå inn for en offentlig utdanning knyttet til datidens idrettshøyskole (Den gymnas- tiske Centralskole). Nettopp gymnastikkens betydning ble understreket med henvisning til at friskgymnastikk og sykegymnastikk var «to grener som utfylte hverandre» på GCI. Da trakk legen i SF – Giertsen – seg. Det skulle vise seg at han hadde alternative planer. For samtidig som komiteen fortsatte sitt arbeid, fikk Giertsen ved en kuppartet ma- nøver i gang en privat utdanning i sykegym- nastikk: «Christiania Orthopædiske Insti- tut» (COI) så dagens lys. Året var 1897. 2 Her var skoletiden ett år, en betraktelig reduk- sjon sammenlignet med GCIs utdannings- løp der opplegget for kvinner var toårig og for menn treårig, siden menn i tillegg fikk opplæring i militærgymnastikk (4). Innstillingen fra komiteen ble sendt på høring til Det medisinske fakultet som uttal- te seg kritisk til forslaget om å knytte utdan- ningen til Centralskolen og til å gi friskgym- nastikk stor plass. Det endte med at saken ble henlagt, og COI fortsatte sin virksomhet (2,3). Med denne starten på norsk fysioterapi blir det åpenbart at fysioterapi som fag og virksomhet ble formet i nær tilknytning til medisin og legestand. Tydelig blir det også at Glimt fra norsk fysioterapihistorie: Den gang da, hva nå? Eline Thornquist , professor emerita. Høgskolen på Vestlandet, Institutt for helse og funksjon. eth@hvl.no. Dette fagessayet ble akseptert 3. mars 2020. Fagessay vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Glimtene fra norsk fysioterapihistorie er valgt fra et omfattende historisk materiale forfatteren har samlet i årenes løp om vår yrkesgruppe helt fra fysioterapifagets begynnelse i Norge på 1890-tallet. Målet med disse glimtene er å skape interesse for sammenhenger mellom fortid og nåtid, i håp om å gjøre oss bedre rustet for fremtidens utfordringer. 1 Medlemmene i styret var initiativtakerne Louise Lycke og Elisabeth Lampe, Halvard Wettre og Peder E. Giertsen. Sistnevnte – legen – ble valgt som formann (2,3). 2 Giertsen samarbeidet med en annen lege, Rein- hardt Natvig i planlegging og etter hvert i drift av skolen. I tillegg kom en tredje lege, Victor Bülow- Hansen, inn som medeier. ESSAY