Fysioterapeuten 5-2020

FYSIOTERAPEUTEN 5/20 31 Hvem skulle bestemme hva når det gjaldt sykegymnastikkfaget? legene helt fra begynnelsen av var skeptiske til å blande friskgymnastikk inn i sykegym- nastikken. Diverse forsøk – noen forbedringer I mange år var elever og sykegymnastikklæ- rere pådrivere i diverse forsøk på å få statlig overtakelse og utvidelse av pensum og sko- letid (2,3). Elevene kritiserte ledelsen (les: legene) for at utdanningen ikke fulgte med i fagutviklingen og ikke gjenspeilet samfun- nets behov for fysioterapeuter. Men støtten fra legehold var lunken. Underveis ble en gradvis forbedring av skolen likevel opp- nådd. Viktigst var endringene i 1949 da sko- letiden ble utvidet fra halvannet til to år og pensum ble fornyet med psykologi, fysiologi og treningslære (1-3). Da tar jeg et langt skritt frem til 1967: Sta- ten overtar den private sykegymnastikkut- danningen. Denne milepælen ble passert som et resultat av langvarig innsats fra fysiotera- peutene selv kombinert med en økende poli- tisk vilje til å avvikle private utdanninger (3). Milepæl II: «Statens fysioterapiskole, Oslo» 1967 Innstillingen som lå til grunn for den nye skolen er av flere grunner verdt å kommen- tere (5). Med hensyn til arbeids- og ansvars- delingen mellom leger og fysioterapeuter, formidles en nå kjent dobbelthet: På den ene siden presenteres fysioterapi som en virk- somhet underlagt medisin, og fysioterapeu- ter som en yrkesgruppe kontrollert av leger (eksempelvis omtalt som «legens medhjel- pere» (5:5). På den andre siden understrekes fysioterapeuters betydelige autonomi, ikke minst i private institutter der flertallet av fysioterapeuter på dette tidspunkt hadde sin arbeidsplass. I innstillingen brukes fysioterapeuters selvstendighet og ansvar som argument for en utdanning med bred kvalifikasjonsprofil. Likevel ble skoletiden satt til to år, men en ett-årig obligatorisk turnustjeneste ble fore- slått innført. Når det gjelder innhold skulle sykehusarbeid og forebygging prioriteres sterkere. 3 Dette var en tid med store planer for sykehussektoren og høye forventninger til hva fremtidens sykehus kunne by på av utviklingsmuligheter. Med søkelyset på forholdet mellom frisk- gymnastikk og sykegymnastikk friskt i min- net, er det grunn til stoppe opp ved en mis- visende fremstilling av vår historie: «Tidligere var det særlig massasje, stråle-, varme og badebehandling som ble benyttet. I moderne fysioterapi spiller bevegelsesbe- handlingen, sykegymnastikken og særlig den aktive øvelsesbehandlingen en større rolle» (5:3; min kursivering). Her ser en altså helt bort fra den svenske sykegymnastikktradisjonen som nettopp var kjennetegnet ved aktiv behandling. Å fremstille utviklingen som en bevegelse fra passive behandlingsformer til aktive i «mo- derne» tid, er å snu deler av historien på ho- det, selv om det i norsk fysioterapi fra star- ten av ble lagt mindre vekt på gymnastikk og aktive tilnærminger enn i den opprinnelige svenske sykegymnastikk (3). Svensk sykegymnastikk – Ling- tradisjonen Tiårene før og etter overgangen til 1800-tal- let var preget av en ny interesse for gymnas- tikk og kroppskultur i store deler av Europa, og gymnastikk ble fremholdt som viktig i oppdragelsen av nye generasjoner (4,6,7). På denne bakgrunn etablerte den svenske stat i 1813 Kungliga Gymnastiska Central- institutet (GCI), der hovedmålsettingen var å utdanne gymnastikklærere til landets grunnskoler. GCI hadde flere utdanningstilbud, blant dem en velansett sykegymnastikkutdan- ning der elevene fikk en dobbeltkvalifise- ring: De ble både gymnastikkinstruktører og sykegymnaster (4). Det sterke innslaget av friskgymnastikk må sees i sammenheng med målsettingen ved GCI og dessuten med tidens allmenne bekymring for ung- dommens, særlig soldatenes, fysiske forfall (4,6,7). Fysisk fostring ble fra nå av et hon- nørord. Per Henrik Ling (1776–1839) – kalt «sy- kegymnastikkens far» – ledet GCI fra 1813 3 Her kan det føyes til at stillinger for sykegymnaster ved sykehus ble opprettet første gang i 1936. Inntil da hadde sykehusene kjøpt tjenester av privatprakti- serende sykegymnaster. 1897 Christiania Orthopædiske Institut (COI).

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy