Fysioterapeuten 5-2020

FYSIOTERAPEUTEN 5/20 33 regi, med unntak av kortere kurs (etterut- danning) som NFF fortsatt står for. Denne vendingen kan ikke forstås uten å trekke inn de utdanningspolitiske refor- mene med økende formaliseringskrav fra 1980-tallet. Fysioterapeutgruppen ble mer og mer opptatt av utdanningstilbud som ga uttelling i en akademisk gradssammenheng, og det ga også høyere status og lønn. I tiå- rene rundt tusenårsskiftet la yrkesgruppen mye arbeid i å utvikle gradsorienterte ut- danningstilbud. Først gjaldt det hovedfag, senere masterstudier. Tidlig på 2000-tallet ble et tredelt gradssystem med bachelor-, master og Phd-nivå innført i norske univer- siteter og høyskoler – et resultat av Bolog- nareformen som etterhvert omfatter over 40 land. De første gradsorienterte utdannings- tilbudene var tverrfaglige, men etter hvert kom fagspesifikke og klinisk orienterte mas- terstudier i gang og disse studiene er møtt med spesiell interesse. Nå er utfordringene knyttet til at hele ut- danningssektoren er i stadig vekst og rask endring – med institusjoner som dels er til- passet felles regel- og rammeverk, dels har særegne ordninger. Dessuten må den enkel- te utdanning forholde seg til både nasjonale og internasjonale utviklingstrekk. 6 Akkurat dette er det vesentlig å erkjenne – og ta høy- de for – når endringer ønskes oppnådd. Det spenningsfeltet som var i ferd med å utvikles mellomen akademisk og en praktisk kunnskapstradisjon på slutten av 1980-tallet er blitt forsterket gjennom de påfølgende tiårenes reformer. Myndighetene har i liten grad sondret mellom profesjonsfag og tradi- sjonelle akademiske disipliner ved å innføre rammer for hele sektoren som ikke har tatt høyde for forskjeller og særtrekk ved de uli- ke utdanningene (som krav om doktorgrad ved fast ansettelse, mens klinisk erfaring til- legges mindre vekt, ol.) (17-19). Og med stadige signaler fra departe- mentshold om mer tverrfaglighet og sam- menslåing av emner på tvers av faggrenser, er forholdet mellom tverrfaglighet og fagspe- sifisitet både komplisert og spenningsfylt. Dermed oppstår nye utfordringer: Hvor- dan skal universitetene og høyskolene forvalte den praktisk/kliniske kunnskaps- tradisjonen innenfor den akademiske kunn- skapskulturen? Hvordan skal vi tilpasse oss et utdanningspolitisk klima som tilfredsstil- ler nasjonale og internasjonale kvalitetsstan- darder og samtidig ivareta den verdifulle praktisk/kliniske kunnskapen norsk fysiote- rapi er kjent for? I neste essay går jeg nærmere inn på den historiske dynamikken i forholdet mellom friskgymnastikk og sykegymnastikk. Referanser 1.Thornquist E. Glimt fra norsk fysioterapihistorie – den gang da, hva nå? Fagessay. Fysioterapeuten 2019; 86 (8):38-41. 2. Haugen K.H. En utdanning i bevegelse: 100 år med fysioterapiutdanning i Norge. Oslo: Universitetsforlaget, 1997. 3.Thornquist E. Fysioterapeutene. I: Slagstad R. og Messel J. (red.) Profesjonshistorier. Oslo: Pax forlag, 2014, s. 138-76. 4. Ottosson, A. Sjukgymnasten – vart tok han vägen? En undersökning av sjukgymnastyrkets maskulinisering och avmaskulinisering 1813-1934. Göteborg: Historiska Institutionen, Göteborgs Universitet, 2007. 5. Helsedirektoratet. Innstilling fra «Utvalget for planlegging av Statens skole for sykegymnaster». Avgitt 18.desember 1963. 6. Lindroth J. Ling från storhet till upplösning. Studier i svensk gymnastikhistoria. Stockholm: Eslöv: Brutus Östlings bokförlag Symposion, 2004. 7. Ljunggren J. Kroppens bildning. Linggymnastikkens manlighetsprosjekt 1790-1914. Stockholm: Brutus Åstlings bokförlag, 1999. 8. Ling P.H. Gymnastikens allmänna grundar. Uppsala: Leffler och Sibell, 1840. 9. Wide A. Handbok i medicinsk och ortopedisk gymnastik (2.utg). Stockholm: Nordin och Josephson, 1902. 10. Hartelius TJ. Den pedagogiska och medicinska gym- nastiken. Tidsskrift i gymnastik 1886; 1:307-15. 11. Haglund P., Levin A., Kleen E. og Berg J. Sjukgymnas- tikfrågan. Föredrag och diskussionsinlägg vid Stockholms läkarföreningens sammanträde den 5 dec.1910. Allmänna svenska läkertidningen 1910;7: 974-99. 12. Barcley J. In good hands: the history of the Chartered Society of Physiotherapy 1894-1994. Oxford: Butter- worth Heinemann, 1994. 13. Murphy W. Healing the generations: a history of Physical Therapy and the American Therapy Association. Alexandria VA, 1995. 14. Moffat M. A History of Physical Therapist Education Around the world. Journal of Physical Therapy Education 2012; 26:13-23. 15. Fysioterapeuten 1986/3 og 4 – temanummer om videreutdanning. 16. Landsstyret 1981. Videreutdanning. Fysioterapeuten 1981;48 (6):270-75 og (9):406-19. 17. Grimen H. Profesjonslæresetenes dilemmaer. I: Lind, M. (red.) Profession och vetenskap. Rapport nr. 8. Borås: Høgskolan i Borås, 2009: 47-60. 18. Hoel T.L., Hansen B. og Husebø D. (red.) Utdannings- kvalitet og undervisningskvalitet under press? Spenninger i høgre utdanning. Trondheim: Tapir Akademiske forlag, 2012. 19. Thornquist E. og Kalman H. The formation of a profession: the case of physiotherapy in Norway. I: Blom B., Evertsson T. og Perlinski M. (red.) Social and Caring professions in European Welfare States. Croydon: Policy Press, 2017: 131-45. Vitenskapelige artikler og fagartikler sendes inn senest 15. juni. For andre artikkelsjangere er leveringsfristen 1. september. Artikler med tema fra «arbeid og helse» ønskes også velkommen i denne utgivelsen. Spørsmål, tips og manuskript sendes  fagredaktor@fysio.no eller  js@fysio.no. Se vår forfatterveileder på www.fysioterapeuten.no  for utfyllende informasjon til forfattere. Fysioterapeuters rolle i folkehelsearbeid er tema for Fysioterapeutens fagutgivelse i 2020 (nr. 8)