Fysioterapeuten 5-2020

50 FYSIOTERAPEUTEN 5/20 Meninger ÅRSABONNEMENT 2020 Norge: 1.100 kroner. Utland: 1.150 kroner. Offentlige institusjoner: 950 kroner. For medlemmer av NFF inngår årsabonnement i medlemskontingenten. Årsabonnementet løper til det blir skriftlig oppsagt. ANNONSEPRISER – 2020 Se www.fysioterapeuten.no/Annonsere Byråprovisjon: 3,5 prosent. STILLINGSANNONSER kun på nett. Stillingsannonser legges ut fortløpende. Annonsen kan ligge ute i inntil fire uker og koster kr. 5.100. Bestilling sendes til fysioterapeuten@fysio.no Annonseteksten legges ved som et word- dokument. Kommunevåpen eller logo legges ved som eget vedlegg i jpg- eller pdf-format. Bestilles hos: fysioterapeuten@fysio.no MØTER OG KURS: Per sp. mm.: Kr. 38. Spaltebredde: 88 og 180 mm. Kursannonse kun på nett: kr. 3.900. Alle priser er ekskl. moms. FRISTER 2020 Nr. Frist produkt- og kurs- Utgiv. annonser/debatt dato 6 02/08 28/08 7 04/09 30/09 Stillingsannonser kun på nett. Fristene som er angitt, gjelder mottatt i redak- sjonen. Bestillingsfrist, materiellfrist og annul- leringsfrist er samme dato. Reklamasjonsretten bortfaller hvis materiellfrist ikke overholdes. PRODUKTANNONSER A2 Media AS: Henriette Brattli, henriette@a2media.no Tlf. 971 98 747 ANDRE ANNONSER Kirsten Stiansen, fysioterapeuten@fysio.no Tlf. 413 18 188 ANNONSEMATERIELL Elektronisk. Tilleggsomkostninger for annet materiell belastes kunden. Tekniske data: Format: 210 x 280 mm. Satsflate: 180 x 247 mm. OPPLAG 9.100 TRYKK Ålgård Offset AS rapistudent» på St. Olavs-kortet. Sjeldent har ett enkelt tilleggsord vært mer betryggende. «Det stilles andre forventninger til dere i praksis nå på siste året», sier foreleserne og en eim av stress-svette fyller klasserommet. «Bare omfavn rollen som student og spør om alt du lurer på, det viser bare interesse», sier veileder i praksis og skuldrene senkes til bakkenivå igjen. Helst skulle jeg tuslet rundt på sykehuset med et gigantisk, blinkende skilt hengende rundt halsen «UNDER OPPLÆ- RING», men kortet får duge. «Jeg er bare student, skjønner du» Pasienten nikker forståelsesfullt og jeg anerkjenner aksepten med et smil. Scenen er min og jeg kan snuble, undre, spørre, prøve, feile, prøve på ny og likevel forlate rommet med hodet hevet. Det er studentrol- lens velsignelse. Alle menneskelige småting, forskjeller i gjøremåter og utfordringer med behandlingen overføres til forklaringen om at du er et uferdig produkt og skal trolig lære alt en ikke kan, ganske så snart. Panikken kommer imidlertid med erkjennelsen om at luksusen går mot slutten, og brått skal en stå til ansvar for fysioterapeuten man har blitt. Og alt hva rollen innebærer. Skolen varer evig Siste året på et studium innehar for mange en forventning om at mye av det meste skal være på plass. Fra første året på studiet starter etterspørselen om hjelp med den vonde kors- ryggen til venninna eller den gamle kneskaden til onkel. Folket fryder seg over en «fysio- terapeut» i nærmeste omkrets, for her skal kroniske plager fjernes over middagsbordet og ødeleggende «muskelknuter» knas bort på vorspiel. Oppfatningen om hva fysioterapirol- len innebærer og fagfeltet det omfatter har kanskje vist seg å være smalere for folk flest enn hva det er i realiteten. Øya står dermed som klinkekuler, bekymringsrynka popper og et gisp fyller rommet når jeg som tredjeårs- student må innrømme at jeg ikke har svaret på alle helseplager ferskt i minnet. Uavhengig av om denne reaksjonen faktisk er tilstede eller hvorvidt det er et produkt av min indre panikk som tar overhånd, er følelsen reell. Det har seg slik at en av de største lærdommene jeg sitter igjen med etter tre år som fysioterapistudent, er hvor lite jeg kan og hvor mye jeg har å lære. Likevel tripper vi smått nervøst og disku- terer oss imellom; når kommer den tryggheten vi beundret hos tredjeklassingene når de var studentassistenter for oss det første året? Når i alle dager kommer mirakelet hvor all verdens fysiokunnskap skal ramle inn som åpenbarin- gen selv, og alle spørsmål anses som spen- nende utfordringer fremfor bakholdsangrep? Senk skuldrene – stå stødig Fysiolivets harde sannhet er at den over- drevne tryggheten og kunnskapen sjeldent vil nå et subjektivt tilfredsstillende nivå. Dersom det skal overleves må vi rett og slett senke skuldrene i takt med forventningene og stå litt stødig der vi er. Muligens er det denne åpen- baringen man skal omfavne. Gjennom disse tre årene på studiet er kanskje det jeg har blitt mest trygg på; nettopp å være utrygg. Det å gå usikker inn i situasjoner hvor jeg føler på å ikke strekke til, dog vite av erfaring at det stadig går fint. Det å ikke inneha all kunnskap og er- faring om verken patologi, undersøkelser eller tiltak, men likevel kunne bistå den som trenger det tilstrekkelig nok til at den føler seg både sett, hørt og ivaretatt. Studentrollen bør ikke brukes som en verdig unnskyldning for at man snubler noen ganger på veien mot erfaring. Heller er det en gyllen forklaring på det hele. Aller helst er det nok vi selv som trenger den konstante betryggelsen og bekreftelsen om at det vi gjør er tilstrekkelig, så la oss nå forsøke å eie denne uvitenheten og utryggheten. Det er langt ifra enkelt, ubehagelig kan det være óg, men det er en støyt vi må igjennom – hele hurven. Navneskiltet sveiper kun ett år innom «turnusfysioterapeut» før «fysioterapeut»- tittelen trumfer. Ikke noe «nyutdannet» foran, kun en tittel som rommer ulikt avhengig av hvem som leser den. Så da kan vi jo velge; fortrenge usikkerheten i det stille og la det spise opp gleden over å kunne ta et steg inn i det beryktede «arbeidslivet»? Eller være ær- lige om hvor vi er, snakke åpent om en felles følelse som samtlige har vært innom og stå trygt i at det utrygge ikke er så farlig likevel. Det var som en staut pasient sa en gang jeg stotret frem at jeg «bare» var en fysiostu- dent: «Det drit no æ i, du kan my meir enn mæ om herre kroppen læll.» Følg oss på Facebook og Twitter!