12 FYSIOTERAPEUTEN 5/22 at utdannelsen har gått fra en mester-svenn-metode til å i større grad være preget av systematisk innhenting av evidensbasert kunnskap, sier han. Westgård kjenner seg igjen i beskrivelsen. – Ja, dette med å søke informasjon er noe vi ble gode på. I tillegg er de tre årene svært innholdsrike, og det er mye vi skal nå gjennom. Vi får en bred kompetanse, sier han. Og fortsetter: – Vi får i hvert fall ikke mer inn i utdannelsen innenfor de rammene som er gjeldende i dag. Om den skal utvikles, må vi endre til en femårig utdannelse, sier han. Begge følte seg likevel litt fortapt som ferske fysioterapeuter i møte med «det virkelige arbeidslivet». Morten kan godt huske følelsen av hjelpeløshet stilt overfor en av sine første pasienter. – Det var en solid fyr. Han rodde over sundet og tok bussen fem-seks mil for å få behandling av meg. Og jeg klarte ikke en gang å lokalisere de riktige musklene på ham. Men vi skravlet, og jeg gjorde så godt jeg kunne. Etter hvert utviklet vi en fin relasjon, minnes han. Morten mener relasjonen med pasienten er et svært viktig element av behandlingen som man ikke kan lære gjennom utdannelsen. – Å kunne utvikle gode og trygge pasientrelasjoner kommer nok med tid og erfaring, sier han. Den yngre kollegaen nikker og sier seg enig: – I tillegg er dette et element av behandlingen som ikke endrer seg etter hvert som tiden går og generasjonene skifter. Relasjonen vil alltid ha en betydning. Samtalen mellom tøyforhenget Morten kan fortelle at flere nye fysioterapeuter har kommet til klinikken de siste årene. – Da vi kom hit for åtte år siden, var vi fire stykker som hadde jobbet sammen i over tjue år. En stabil kjerne. Men i den senere tid har det vært en større tilvekst, noe jeg mener har vært positivt for klinikken, sier han. Morten mener han har rukket å bli kjent med alle, men er usikker på om han har fått utvekslet nok faglig kunnskap. – I arbeidshverdagen forsvinner man kjapt inn på hvert sitt kontor, og døra lukkes, sier han. Og fortsetter: – Da jeg selv startet opp, utførte vi behandling bak lette tøyforheng. Vi pratet sammen underveis, også med hverandres pasienter. Vi var tett på hverandre. Jeg opplever at distansen mellom kollegaer er større i dag, rent fysisk, og arbeidet foregår mye mer adskilt. Westgård føler på sin side at han har vært i en god posisjon til å lære av sine nye arbeidskolleger. – Terskelen for å banke på og spørre om råd har hele tiden vært veldig lav. Vi har kanskje en unik kultur her på klinikken, for jeg føler jeg har stor tilgang på råd og veiledning, sier han. Begge tror de at en felles lunsj er et viktig element for å ivareta det faglige samarbeidet og trivselen på jobb. – Den blir som et felles samlepunkt, hvor det også er åpent for å ta opp faglige problemstillinger, sier Morten. – Og så har vi det utrolig hyggelig, legger Westgård til. En mer aktiv pasientbehandling Samtalen mellom tøyforhengene er ikke det eneste ved arbeidshverdagen på klinikken som har forsvunnet med årene. – Den første tiden skulle hver pasient som et utgangspunkt alltid ha 40 minutter og 12 behandlinger. I tillegg lød standardbestillingen på henvisningen alltid «varme, massasje og øvelser», forteller Morten. Varmebehandling har derimot aldri vært en del av behandlingen som Westgårds pasienter mottar. – Nei, det ser jeg helt klart som et «egenbehandlingstiltak». Jeg oppfordrer pasientene gjerne til å ta en varm dusj eller bruke varmepakker hjemme, dersom de opplever at varme gjør godt, sier han. Også Morten la bort varmepakninger som behandlingsverktøy for flere år siden. – Vi gikk tidlig over til en mer aktiv behandlingstilnærming her på klinikken. I 1984 fikk vi et eget treningssenter Mitt inntrykk er at man i dag kommer ut med en «tyngre» utdannelse ogmed en helt annen opplæring enn den vi fikk. Den viktigste forskjellen er kanskje evnen til å søke ny kunnskap og holde seg faglig oppdatert til enhver tid. HåkonMorten
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy