i det sammen med fastlegen. Kanskje lenge. Langvarige smerter kan bli bedre, men de vil oftest ikke gå helt over. Viktig å bli kjent Woodhouse oppdaget gjennom Knutepunktprosjektet at det er viktig at fastleger og fysioterapeuter blir kjent med hverandre. – Da kan partene kommunisere ved å sende korte meldinger frem og tilbake, slik at det ikke blir så veldig tidkrevende. Men man må være tilgjengelige for hverandre lenge nok til at man blir kjent, og det er det vi tenker at kurset kan hjelpe til med. Og hvis begge parter føler at de hjelper pasienten, så er det også god motivasjon. Senke terskelen – Er det bra eller dårlig for samhandlingen at pasienter ikke lenger trenger å gå via fastlegen for å få time hos fysioterapeut? – Det kan være fint for pasienten å ha lettere tilgang til fysioterapi, men samtidig er det en risiko med det. Hvis det fører til at fysioterapeuten og fastlegen ikke har kontakt, så kan det bli kommunisert helt forskjellige ting til pasienten. Woodhouse fortsetter: – Så er det ofte sånn at hvis legen ønsker at pasienten skal oppsøke fysioterapeut og ikke lenger gir dem en rekvisisjon i hånda, så kan en del pasienter oppleve at terskelen for å gå til fysioterapeut blir høyere. Særlig kanskje de som har en sammensatt problematikk. En del leger har løst det ved at de sender med pasienten en journalutskrift. Det er lettere når fastlegen sier at «dette er en fysioterapeut jeg samarbeider med». Da kan terskelen bli litt lavere, sier Astrid Woodhouse. n Knutepunktprosjektet • Samhandlingsmodell og kurs for fastleger og fysioterapeuter i primærhelsetjenesten. • Støttes av Norsk forening for allmennmedisin (NFA) og Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) etter idé av manuellterapeutene TorgrimTønne og Lars Furan. • To pilotprosjekter har vært gjennomført; i Trondheim og i Kristiansand. • Opprinnelig et 20-timers, gratis kurs • Arrangeres på kveldstid, 4-5 kvelder fordelt på cirka 8 måneder. Vår kjære kollega, Ann-Renate Borlaug Vestbø, døde den 23. juli 2022, bare 38 år gammel. Hun etterlater seg to nydelige jenter på 8 og 10 år. Selv om hun har vært alvorlig syk de siste tre årene, så var det uvirkelig og med stor sorg vi mottok beskjeden om at hun nå har gått bort. Ann-Renate var opprinnelig fra Trondheim, men tok fysioterapeututdanningen i Oslo. Hun kom flyttende tilbake til Trondheim med sine to små jenter i 2015. Hun begynte da å jobbe hos oss i Enhet for fysioterapitjeneste, Lerkendal bydel, fagområde barn og unge. Med sin fargerike tilstedeværelse ble hun raskt en naturlig del av kollegafellesskapet. Hun var den som hengte opp bilder og sitater på plassen til sine kollegaer – for å lyse opp hverdagen for andre. Hun var alltid så god til å verdsette de nære tingene, og alle som fikk gleden av å kjenne Ann-Renate, ble påvirket av hennes livsglede og varme. Ann-Renate hadde et brennende engasjement for å skape gode tjenester for barn og deres familier. Hun var opptatt av det enkelte barnet som hadde behov for tilrettelegging for å oppleve mestring i sin hverdag. Hun var også opptatt av å skape gode overordnede retningslinjer for å ivareta de mest sårbare barna, og hun bidro blant annet i utarbeidelse av prematurforløp i Trondheim kommune, i samarbeid med St. Olavs hospital. Hun hadde stort engasjement for å trygge foreldre i foreldrerollen gjennom gruppekonsultasjoner med helsesykepleier på helsestasjon. Ann-Renate var raus i alt hun gjorde. Etter et oppdrag hos flyktningehelsetjenesten fikk hun ideen om å ta med leker som hennes egne jenter hadde vokst fra, slik at dette kunne deles ut til familiene som ønsket det. I skolehelsetjenesten bidro hun til å utarbeide opplegg for å danne sterke nettverk i både foreldregruppen og blant elevene, og hun var opptatt av å fremme bevissthet rundt hvordan fellesskapet kan bidra til en trygg og god hverdag for alle barn. Ann-Renate var opptatt av at alle barn skulle ha et godt forhold til egen kropp og hvordan skape gode opplevelser med å bruke kroppen sin. Ann-Renate var i høyeste grad en del av fellesskapet på arbeidsplassen, helt fram til hun gikk bort. Selv om hun ikke var fysisk til stede etter at hun ble syk, så valgte hun å ta del i den daglige kommunikasjonen med sine nærmeste kolleger. Hun har vært med oss hele veien og bidratt med både faglige innspill og omsorgsfulle meldinger til sine kollegaer. Vi ser enda for oss hvordan det lyste i øynene hennes når hun formidlet sitt budskap, og hun var alltid åpen for å lytte til andre. Ann-Renates nærvær og engasjementet lever videre blant oss som var så heldig å være hennes kolleger. Ann-Renate var en kjær kollega som vil bli dypt savnet av både kollegaer og samarbeidspartnere. Vår dypeste medfølelse går til Ann-Renates familie. Hilsen fra kollegaer i fysioterapitjenesten i Trondheim kommune Minneord omAnn-Renate Borlaug Vestbø Ann-Renate BorlaugVestbø FYSIOTERAPEUTEN 5/22 23
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy