Fysioterapeuten 5-2022

FYSIOTERAPEUTEN 5/22 25 viklet en god kontakt med. En behandler som fortalte dem: Du kommer til å bli frisk, men det kommer til å ta tid. For halvparten av ungdommene var dette en fysioterapeut i kommunen. For den andre halvparten var det alternativ behandling. Noen av demmottok en kombinasjonsbehandling av kroppslig og kognitiv tilnærming, forklarer hun. Fellesnevneren i relasjonene som informantene beskrev å ha dannet med behandleren, var ifølge Olaussen at de var bygget på tiltro og anerkjennelse. – Det ble tatt i bruk individuelt tilpassete tiltak. Ungdommene beskrev at de opplevde en stor tiltro til at behandleren forsto hva de trengte. For eksempel i hvilke situasjoner de hadde behov for ro og stillhet, og når det var rom for å oppmuntre til aktivitet. De opplevde behandleren som intuitiv og til stede i behandlingen, forklarer hun. – Fri for mas Fravær av opplevelsen av press og krav hadde også hatt en stor betydning for relasjonen – og for å komme i posisjon til gradvis å øke aktivitetsnivået. – Ungdommene beskrev denne behandlingen som fri for mas. Én av dem hadde for eksempel deltatt på medisinsk yoga. Ungdommen beskrev en opplevelse av at alt var lov, og at atmosfæren var avslappende og god. Følelsen av å bli møtt på en god måte, å bli ivaretatt, trodd og hørt, sammen med opplevelsen av et fravær av press og mas, var felles for det alle ungdommene trakk fram fra behandlingen som hadde bidratt til å skape et vendepunkt i prosessen, forklarer Olaussen. – Relasjonen med denne spesielle behandleren hadde derfor en viktig betydning for alle sammen. Det var ikke lenger bare de aller nærmeste pårørende som bidro til å skape håp. Det ble også forsterket av relasjonen med behandleren. Selv om ungdommene fremdeles opplevde at det gikk sakte fremover mot bedring, opplevde de samtidig å bli møtt med at det finnes hjelp å få. Og med en holdning om at det var greit at det tok tid før de ble friske. Gjorde seg nye erfaringer med stress Olaussen beskriver at ungdommene i prosessen opplevde flere kilder til stress. – De kroppslige symptomene i seg selv ble av ungdommene beskrevet som stressende. De ble opplevd som uforklarlige og uforutsigbare, sier hun. I tillegg tror Olaussen at en behandling som over tid ikke gir noe resultat i form av bedring av symptomer eller funksjon, kan oppleves som en tilleggsbelastning for ungdommer med kronisk utmattelsessyndrom. – Ungdommene opplevde også at behandling som ikke hjalp, var en stressfaktor i situasjonen. Én av ungdommene fortalte at behandling ofte kunne bli stress fordi det innebar et mas om trening og et krav han erfarte å ikke kunne innfri. Ifølge Olaussen var forholdet til stress en viktig faktor som endret seg i møte med en spesiell behandler. – I ettertid har jeg også reflektert over at kanskje nettopp fraværet av press rundt tidsaspektet i denne behandlingen også bidro til å redusere ungdommenes opplevelse av stress, forteller hun. – Ungdommenes beskrivelser indikerer at de hadde gjort seg nye og nyttige erfaringer med kroppens respons på stress i behandling. De klarte etter hvert å kjenne hva som førte til stress og sette ord på det de opplevde i kroppen. Hvilke smerteopplevelser som var relatert til sykdommen, og hva som var mer «normal slitenhet». De beskrev at det ble lettere for dem å ta valg basert på hva de opplevde. Erfaringene deres bidro også til at de lettere kunne omstille livet i tråd med det de la merke til og lærte om seg selv. Olaussen sier de unges erfaringer med behandling har bidratt til en økt forståelse for seg selv og andre. – De følte de hadde utviklet seg mer enn andre på deres egen alder. De små tiltakene som ble gitt underveis, som bevissthet rundt kroppslige signaler og egen pust, kan ha vært med på å gi de en kroppskunnskap og skape en refleksjon rundt egne erfaringer, forteller hun. Ønsker å fremme de unges stemme Olaussen understreker at resultatene fra studien er basert på få informanter og dermed ikke kan overføres til en bredere befolkning. – Jeg tror likevel at funnene har en viss overføringsverdi, og at det kan være nyttig kunnskap for helsepersonell som møter denne pasientgruppen. Jeg håper det kan bidra til en innsikt i hvilke erfaringer ungdommer med kronisk utmattelsessyndrom kan gjøre seg i en tilfriskningsprosess, sier hun. Samtidig håper Olaussen at funnene fra studien kan sette søkelys på en yngre pasientgruppe og gi denne en tydeligere stemme i helsevesenet. – Vi er ikke alltid så gode på å la barn og unge bli hørt, selv om deres rett til å uttrykke seg faktisk er nedfelt i FNs barnekonvensjon, sier hun. n Les artikkelen ”Ungdommers erfaringer med å bli bedre av CFS/ME. En intervjustudie”på side 34.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy