FYSIOTERAPEUTEN 5/22 31 jeg mer erfaring å ta med meg.» Fredrik sa: «For meg så føler jeg ikke at jeg ble sterkere. De har tatt tester hvor jeg har forbedret meg, men jeg har ikke merket det. Jeg opplever ikke at jeg er sterkere (...) Jeg merket at jeg klarte en del jeg ikke har klart før.» «Jeg tenkte ikke over at det var trening» Rikke levde seg inn i aktivitetene og fikk nye erfaringer. Hun prøvde ut klatring: «Det var noe jeg fikk sansen for. Jeg kjente at dette klarer jeg og jeg fikk vondt i leddene, men vondt på en annen måte. (...) Jeg tenkte ikke over at det var trening, men det var det.» Målet for aktiviteten var tydelig og handlet om å komme til topps i veggen: «Til forskjell fra styrketrening, jeg har ikke motivasjon til det, da gjør jeg det veldig lite. (...) Liker du ikke ting så blir de vanskeligere, du får ikke samme motivasjonen heller.» Viljen til å gjennomføre en aktivitet settes i sammenheng med det som oppfattes som aktivitetens mål og at det er lystbetont. Rikke sa: «Når du klatrer så er det bare gøy, men du blir sliten og trener, uten å tenke over at du gjør det.» Fellesskap Flere nevnte hvordan de ble sett av andre under behandlingsoppholdet. Pia fortalte om gymtimene hjemme: «Det er ofte sånn at de som sitter i rullestol blir sett litt ned på, de kan godt sitte på sidelinja (…) Når jeg kommer på institusjonen så stiller de like krav til alle, du skal ikke bare sitte og slappe av, alle skal trene.» Institusjonene blir et miljø hvor det er rom for å ha ulikt funksjonsnivå samtidig som det stilles krav: «Det er tøffe forventninger at du skal trene så mye.» De store kravene oppfattes som en anerkjennelse av at de kan noe og gir en opplevelse av mestring. Det var ikke et direkte press, men alle ble oppfordret til å prøve. Fredrik snakket om følelsen av at noen så hva han gjorde: «Jeg opplevde ikke skikkelige krav. Jeg tror de synes det er fint at man kommer dit for å gjøre noe.» «Du føler deg ikke alene» Flere snakket om å møte andre som en viktig del av å være på institusjonen. Fredrik så frem til å dra til institusjonen og møte flere han hadde møtt før. Han snakket om fellesskapet han opplevde: «Hvis du går på treningsstudio, så er det ikke så stor forskjell mellom de som trener der. Eller på trening på skolen så er de andre mye sterkere enn meg. Det er fint å ha folk som er på samme nivå. At dere har noe til felles.» Ungdommene kunne kjenne seg igjen i de andre deltakerne. Pia sa: «Trening i gruppe var fint. Noen instruktører blir man veldig motivert av og noen gruppemedlemmer blir man motivert av. Man treffer andre i sin situasjon, det er viktigst. Å treffe andre i lik situasjon med litt lik bakgrunn. Man kan utveksle erfaringer. (...) Det er ikke bare i gym på skolen hvor du er funksjonsnedsatt og alle andre har optimal funksjon.» Rikke løftet erfaringsutvekslingene ut av treningssituasjonen. Hun forklarte at ungdommene fikk mulighet til å knytte kontakt med andre de ellers ikke hadde kommet i kontakt med utenom gruppe-oppholdene: «Da jeg fikk diagnosen hadde jeg ingen å snakke med, nå har jeg noen som hjelper meg eller kommer med råd.» Fellesskapet bidro til at hun tok ut mer under aktivitet: «Det er positivt at jeg har noen som kan si, dette klarer du. Når du gjør en aktivitet så kan de presse deg litt lengre, du blir utfordra med å være sammen med andre.» De andre på oppholdet var opptatt av det samme som henne under treninga. Fysioterapeutene og de andre deltakerne hadde ulike roller. «Terapeutene sa hvordan jeg skulle forbedre meg, men det blir ikke det samme som når de andre sier dette kan du gjøre for at det skal bli lettere.» Hun mente det dreide seg om et ulikt fokus hos terapeutene og de andre deltakerne. Fysioterapeutene var fokusert på målet, og de andre deltakerne ville at hun skulle ha det gøy. Diskusjon Hensikten med denne studien har vært få innsikt i ungdommer med funksjonsnedsettelser sine erfaringer med trening på institusjon. Informantene har fortalt om hvordan institusjonen som arena gir andre muligheter til å være fysisk aktiv. Institusjonene har eliminert mange av de miljømessige og sosiale begrensningene som de ellers møter i dagliglivet som følge av sin funksjonsnedsettelse. De var opptatt av hvordan de gjensidig kunne påvirke hverandre til deltakelse i aktivitet, og for å kunne forstå sin egen hverdag bedre. De opplevde kroppen sin på andre måter enn de var vant med, uavhengig av om det kunne måles at de var sterkere. De opplevde også en forskjell på forventningene sammenlignet med hjemme, hvor de på institusjon i større grad ble ansvarliggjort og stilt krav til, både direkte fra hverandre og mer indirekte gjennom miljøet. Ungdommene i dette materialet fokuserer ikke bare på utfordringene i forbindelse med å være fysisk aktiv, men er også opptatt av faktorer som fremmer fysisk aktivitet når de er på institusjon. De opplyste om sine begrensninger i dagliglivet for å vise at institusjonene tilbyr noe mer. Det fysiske og sosiale miljøet kan både direkte og indirekte påvirke aktivitetsnivået; det synliggjør hvordan forholdene for fysisk aktivitet ligger ulikt til rette hjemme og på institusjonene. På institusjonen fungerer miljøet som en indirekte påvirker gjennom et tilrettelagt miljø for fysisk aktivitet. Ungdommene hadde god tid til å være aktive. I utgangspunktet søkes det ikke om å påvirke ungdommene som enkeltindivid sin vilje til deltakelse i fysisk aktivitet, men det legges til rette med et ytre og sosialt miljø som oppfordrer til fysisk aktivitet. Slike miljømessige endringer kan være med på å øke sannsynligheten for at en person er fysisk aktiv [22]. Å være på et treningsopphold medfører ansvar. Ungdommene stilles krav til og må selv håndtere utfordringer. De ble selvstendiggjort og mente at slik skal det være. Det illustrerer hvordan det som kan oppfattes som en begrensende faktor i form av mindre støtte, kan virke ansvarliggjørende på ungdom. Det stilles krav som ungdommene må håndtere. Gjentatt stigmatisering vil kunne påvirke opplevelsen ungdommene har av seg selv og føre til en aksept for egen hjelpeløshet [23]. Institusjonene derimot sørger for at ungdommene ikke havner på sidelinja og eliminerer stigmatiseringen som ungdommene kan oppleve hjemme. Det legges til rette for at de kan oppfatte seg selv som kompetente og ansvarlige for egen utvikling. Shikako-Thomas & Shevell [24] viste at ungdommer på
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy