FYSIOTERAPEUTEN 5/22 37 kus var noe ungdommene opplevde som viktig i deres tilfriskningsprosess. Cathrine og Berit fortalte om følelsen av «trygghet i rommet» hos sine behandlere og en positivitet og målrettethet. Anna brukte ordet «annerledes» og utdypet det ved at hun følte de brydde seg mer og var opptatt av at hun skulle bli frisk. Cathrine fortalte om øvelser i medisinsk yoga som var enkle og ikke krevde at hun pushet sine grenser, og Berit, som gikk til fysioterapeut, opplevde det som positivt at hun kunne styre øvelsene selv, og at målene hun var med på å sette seg, virket oppnåelige. Felles for deltakernes erfaringer var opplevelsen av mestring, og at de fikk gradvis mer overskudd og nye krefter. Når behandling gir håp Sammenlignet med tidligere behandlingsopplegg opplevde ungdommene nå en mer ivaretakende tilnærming. David hadde tidligere erfart behandlere som «masete» om trening, et «mas» som gjorde ham dårligere. Nå opplevde han «å bli forstått» av en behandler som forstod når de kunne snakke mye sammen og når det var nødvendig å være stille. Dette var en viktig faktor for hans bedringsprosess, slik David vurderte det i ettertid. I forbindelse med behandlingen gjorde deltakerne kroppslige erfaringer relatert til stress og stressmestring. Eksempelvis fortalte Berit om samhandling med fysioterapeuten der fokus var å finne balansen i hverdagen og tørre å ta et steg videre, samtidig som hun ikke måtte overdrive aktiviteten. Ved å bli bevisst de kroppslige reaksjonene ved denne aktivitetstilpasningen gjorde hun seg erfaringer for hvor grensene hennes var. Gradvis økte hun aktivitetsnivået og fikk økt stresstoleranse. Berit fortalte om gåturer som gradvis ble lengre, og som etter hvert ble joggeturer. Denne erfaringen bidro til en bedre hverdag med mindre angst, og hun mestret mer. Anna og David beskrev hvordan de etter hvert lærte seg å skille mellom kroppslige smerter relatert til CFS/ME og hva som var «vanlig slitenhet». Ut fra dette kunne de tilpasse hverdagen på en mer energisparende måte. Cathrine hadde blitt bevisst den energien hun kjente kroppslig og erfarte at hun kunne bygge opp en slags «sparekonto». Hun brukte det som en strategi for tilfriskning. Eksempelvis valgte hun ofte å ta heisen i stedet for trappen, for derved å kunne delta på noe mer krevende senere. Den gradvise bedringen som ungdommene erfarte, ble beskrevet som «musesteg» av Cathrine. I likhet med de andre opplevde hun at bedringsprosessen tok lang tid. Men over tid ble de bedre og bedre. Mestringsfølelsen de opplevde over behandlingene som ga positive resultater, ga motivasjon til å fortsette. Ungdommene beskrev det som at kroppen begynte å spille på lag med dem igjen. Når kroppen og hverdagen fungerer igjen Ungdommene uttrykte håp og glede over at kroppen hadde begynt å fungere igjen. Symptomene kunne blusse opp, men var nå av kortere varighet. Eksempelvis ble dette uttrykt ved formuleringer som at de ikke følte seg «død» lenger, de var «litt lettere i kroppen». De følte at de «kunne få livet mitt tilbake nå». Ungdommene understreket også at sykdomserfaringen og prosessen med å bli bedre hadde bidratt til en dypere innsikt og forståelse på det personlige plan. Eksempelvis følte de seg mer voksen enn vennene på samme alder, og de var blitt flinkere til å snakke om følelser. Fremtidshåpet hadde kommet tilbake, og en av ungdommene vektla hvor stor betydning dette hadde for henne ved at hun nå kunne få en jobb og bidra i samfunnet. Selv om ungdommene følte seg mye bedre i dag, deltok de fremdeles i behandling. Ikke like ofte som før, men de beskrev oppfølging i kortere perioder. Kun en av deltakerne, Berit, hadde avsluttet all behandlingsoppfølging og følte seg frisk nok til å klare seg uten. Når ungdommene snakket om livet i dag, var ikke mødrene trukket inn som så betydningsfulle som da de fortalte om da de var syke. Ungdommene formidlet at de nå tilstrebet å mestre livet og hverdagen selv. Kontakten med mødrene var på et mer vanlig plan. De visste at mødrene var der for dem uansett. Diskusjon I tråd med studiens problemstilling skal vi nå diskutere ungdommenes erfaringer med langvarig sykdom og bedring av kronisk utmattelsessyndrom. Funnene diskuteres i lys av Maurice Merleau-Pontys (1908-1961) teori om kroppsfenomenologi og begrepene livsverden, intensjonal og persepsjon (20-22), Aaron Antonovskys Salutogene helsemodell og «opplevelse av sammenheng» (23), og Heggdals teori om «kroppskunnskaping» (24). Ungdommene beskrev de første møtene med helsetjenesten som en periode med uvisshet og mange spørsmål. Ungdommenes uvisshet, der det var få svar og lite håp om bedring, kan forstås som en ubegripelig situasjon (23). Ubegripeligheten kan også relateres til det ungdommene erfarte kroppslig, der formuleringer som «sliten», «tung i kroppen» og «hadde ikke muskler» var gjennomgående i intervjuene. I tillegg var følelsen av å ikke forstå hva som skjedde med kroppen fremtredende. Slike erfaringer kan sees i lys av Merleau-Pontys begrep «livsverden», som er den verden vi er fortrolige med og har erfaringer med (22). De både var og hadde en kropp, og de kjente ikke igjen det som skjedde med dem kroppslig ut fra sine tidligere erfaringer, en opplevelse som kan forstås som en «fremmedhet». Disse kroppslige utfordringene i sykdomsperioden bidro med nye kroppslige erfaringer slik Merleau-Ponty uttrykker at mennesker er i verden og erfarer nettopp gjennom kroppen (20, 22). Ettersom tiden gikk, og tiltakene fra helsevesenet ga lite eller ingen bedring, uttrykte ungdommene svekket håp om å bli friske. Når helsepersonell har mangelfull fagkunnskap, kan det i noen tilfeller bidra til at sykdom og lidelse dras i feil retning (25). Slik ungdommene beskrev sin situasjon, kan den forstås som vanskelig å håndtere. Situasjonen opplevdes lite meningsfull, eksempelvis å fortsette med en behandling som ikke fungerte, noe Antonovsky knyttet til uhelse (23). Samtidig får funnene våre frem hvordan mødrenes støtte bidro til håp og en «håndterbar» situasjon for ungdommene, som kan forstås som helsefremmende i kontinuumet helse – uhelse (23). Da ungdommene endelig møtte behandlere som formidlet at de kunne hjelpe til med tilfriskning, fikk de forsterket og nytt håp om bedring. Ungdommene kjente på en god relasjon til disse behandlerne, de kjente på en trygghet i rommet der de ikke trengte å presse seg utover
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy