VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 40 FYSIOTERAPEUTEN 5/22 Sammendrag Hensikt: Utforske pasienter med sammensatte lidelser sine erfaringer med Norsk psykomotorisk fysioterapi (NPMF). Metode: Semistrukturerte, kvalitative intervjuer med fire tidligere pasienter fra ulike sykehusavdelinger. Analyse: tverrgående datadrevet analyse. Funn: Informantene hadde vært plaget med komplekse og sammensatte lidelser over flere år. De var blitt gradvis verre, til tross for utallige utredninger og behandlinger. De beskriver et kaos av symptomer, tanker og følelser, som de ikke ante hvordan de skulle komme seg ut av. Oppfølging fra helsevesenet, som var ment å skulle hjelpe, hadde forsterket denne kaosopplevelsen. Oppfølgingen med NPMF beskrives som en meningsskapende behandlingsprosess, hvor de lærte å forstå egen kropp og symptomer på nye måter. Når symptomer og plager fikk ny mening, ble det også lettere å ivareta seg selv og egen helse. Informantene beskriver det å kunne forstå og ivareta seg selv sommye viktigere enn fravær av sykdom og plager. En god terapeutisk relasjon fremheves som avgjørende for en meningsskapende behandlingsprosess. Konklusjon: Behandling med NPMF bidro til at pasienter med sammensatte lidelser opplevde reduserte plager og økt evne til å ivareta seg selv. En meningsskapende behandlingsprosess fremstår som en forutsetning for disse endringene. Studiens funn utfordrer biomedisinens perspektiv på kropp og sykdom. Nøkkelord: Norsk psykomotorisk fysioterapi, pasienterfaringer, sammensatte lidelser, mening, kroppsfenomenologi, salutogenese, allostase, epigenitikk. Fra kaos til sammenheng ogmening: Pasienterfaringer med norsk psykomotorisk fysioterapi Irene Kristiansen, fysioterapeut, MSc. psykomotorisk fysioterapeut ved Raumaklinikken, Åndalsnes. irene.kristiansen@gmail.com. Kirsten Ekerholt, tidligere førstelektor ved Institutt for fysioterapi, OsloMet - storbyuniversitetet. Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 15. mars 2022. Ingen interessekonflikter oppgitt. Studien denne artikkelen baseres på har vært en del av et fagutviklingsprosjekt. Skriftlig informert samtykke innhentet hos alle informanter som har bidratt i studien. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Innledning Baserer norsk helsevesen seg i for stor grad på et biomedisinsk perspektiv på kropp og sykdom? Biomedisinen representerer en reduksjonistisk tenkning basert på dikotomiene kropp–sjel og syk–frisk, som vokste frem som en del av naturvitenskapene på 1700-tallet. Biomedisinens utgangspunkt er å avdekke og behandle patologiske årsaker til sykdom. Det er den fysiske kroppen som gjøres til gjenstand for undersøkelse og behandling, ikke det syke mennesket (1,2). Et biomedisinsk forankret helsevesen søker å omforme pasientenes beskrevne subjektive smerte til objektiv bekreftet smerte. Smerten håndteres dermed som om den ikke var subjektiv, selv om den er det (2,3). Det siste tiåret har imidlertid forskning synliggjort subjektets erfaringer som grunnleggende biologisk relevant, og av stor betydning for individets helse. Biologiske forklaringsmodeller viser hvordan økt nivå av opplevd stress kan være disponerende for sykdom, mens opplevelse av støtte, anerkjennelse og tilhørighet kan bidra til å styrke eller gjenopprette helsetilstanden (4). Dette innebærer at pasientens totale situasjon må tas i betraktning og at terapeuter må forsøke å sette seg inn i pasientens livsverden (5). En slik helhetlig tilnærming bryter med det biomedisinske perspektivet. Pasienter med sammensatte lidelser utgjør majoriteten av langtidssykemeldte og uføretrygdede i Norge (6), forekomsten er økende og dominerer sykdomsbildet i den vestlige verden (7). Begrepet «sammensatte lidelser» brukes når man ikke finner utløsende eller vedlikeholdende faktorer til pasientens plager (8). Plagene kan ikke forklares ut fra enkeltfaktorer alene (6) og omfatter både somatiske, psykologiske, funksjonelle og sosiale forhold (9). Diagno-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy