VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 42 FYSIOTERAPEUTEN 5/22 Teoretiske perspektiver Kroppsfenomenologi Kroppsfenomenologien bestrider ikke naturvitenskapene, men anser i tillegg menneskers bevissthet, subjektive erfaringer og hvordan man forholder seg til hverandre og verden som betydningsfullt. Menneskets subjektstatus knyttes til kroppen; Mennesket er i verden og opplever- og forholder seg til verden, som kropp, og utvikler vaner basert på kroppslig læring (12). Kropp, tanker og følelser kan ikke løsrives fra hverandre (11). Salutogenese Salutogenesens begrep «Sense of Coherence» (SOC) defineres som en grunnholdning der grader av helse vurderes på et kontinuum mellom absolutt sykdom og fullstendig sunnhet (13). Det er hva som fremmer god helse og gir økt mestring og velvære som står i fokus. «Syk» og «frisk» anses ikke som dikotomier. For personer med en sterk SOC og gode motstandsressurser, gir verden mening både kognitivt og emosjonelt, noe som skaper forutsigbarhet og sammenheng i livet (14). Den enkeltes ressurser og evne til å tilpasse seg indre og ytre omgivelser er avgjørende for evnen til å håndtere stress, noe som bidrar til opprettholdelse og utvikling av bedre helse. Biologiske stressreaksjoner Teorier om Allostase og Epigenitikk er eksempler på biologiske forklaringsmodeller som viser hvordan erfaring og biologi har sterk sammenheng med individets livserfaringer og utvikling av sykdom. Allostasebegrepet forklarer hvordan kroppen tilpasser seg kortvarige stressreaksjoner. Ved opplevelse av akutt fare reagerer kroppen med kamp eller flukt-responser i de fleste organsystemer (15). Vedvarende, allostatisk overbelastning er skadelig og kan bidra til utvikling av ulike sykdommer (4, 16). Epigenitikken viser at vårt genmateriale, vårt DNA er mer dynamisk og påvirkelig enn man tidligere har trodd. De deler av DNA-et som kommer til uttrykk, og under hvilke forhold, avhenger av erfarte og fortolkede inntrykk. Kromosomenes beskyttende strukturer, telomerene, slites naturlig med årene. Kronisk opplevd stress fører til hurtigere reduksjon i telomerenes lengde og kan utgjøre 10 års cellealdring i forhold til friske jevnaldrende uten tilsvarende belastning (4, 17, 18). Metodiske betraktninger For å få innsikt i informantenes erfaringer med NPMF, ble det gjennomført kvalitative semistrukturerte forskningsintervjuer. Informantene er fire kvinner, mellom 20 og 60 år, som hadde vært innlagt på somatiske sykehusavdelinger. Innleggingsårsak var skulderplager, mage/tarm problematikk, revmatisme og generelle smertetilstander. Tre av informantene var yrkesaktive i offentlig/privat sektor og en under høyere utdanning. Ingen var uføretrygdet eller sykemeldt. Informantene fikk psykomotorisk fysioterapi under og etter oppholdet. De som oppfylte inklusjonskriteriene ble invitert til å delta i en oppfølgende, kvalitativ studie om sine erfaringer med NPMF. Inklusjonskriterier: personer i arbeidsfør alder, som ble henvist til- og hadde minst fire behandlingsøkter med psykomotorisk behandling rett etter innleggelse. Eksklusjonskriterier: Personer som ble henvist til vurdering / behandling, men som av ulike årsaker ikke hadde mer enn 1-3 konsultasjoner. Alle som takket ja, ble inkludert i studien. Informantene samtykket skriftlig til deltagelse. Prosjektet ble godkjent av personvernombudet på sykehuset som et fagutviklingsprosjekt og vurdert som ikke fremleggingspliktig for REK i 2019. Intervjuene ble utført av psykomotorisk fysioterapeut som ikke var ansatt på sykehuset. Temaer i intervjuene omhandlet informantenes situasjon før og under sykehusinnleggelsen, hva som hadde vært betydningsfullt for dem i løpet av behandlingen, og hvordan deres situasjon var nå. Datamaterialet ble stilt til disposisjon for masteroppgaver på OsloMet. Analysemetoden var en tverrgående, datadrevet analyse, basert på systematisk tekstkondensering (STC) og tverrgående analyse (19, 20). Analyseprosessen gikk ut på å identifisere overordnede temaer, meningsbærende enheter, foreløpige kategorier og endelige funnkategorier («En opplevelse av kaos», «Å forstå seg selv bedre», «Relasjon til terapeuten», «Å kunne ivareta seg selv»). Et kvalitativt intervju er en samtale som utvikler seg mellom to mennesker, ansikt til ansikt. Førsteforfatter mottok ferdig transkribert tekst, og bearbeidet denne til sammenhengende tekst. Transkripsjoner karakteriseres som svekkede, dekontekstualiserte gjengivelser, hvor supplerende informasjon man kan få gjennom stemmeleie, intonasjon og åndedrett lett kan gå tapt, og samtalen abstraheres og fikseres i skriftlig form (21). Både transkripsjon av intervjuene, samt omarbeiding av det transkriberte materialet til sammenhengende tekst kan ha bidratt til abstraksjon fra det opprinnelige intervjuet. For å oppnå maksimal åpenhet overfor teksten, slik den fremstår, må forskeren forsøke å sette sine egne begreper i parentes (21). Under analysen opplevde førsteforfatter at det var krevende å ta av «terapeutbrillene» og utelukkende forholde seg til teksten. Bevisstgjøring av førsteforfatters tendens til å gå inn i teksten som terapeut istedenfor forsker skjedde gjennom jevnlige diskusjoner mellom første og annenforfatter. Studiens svakhet er at den baserer seg på få informanter, der alle opplevde å ha hatt nytte av behandlingen. Andre pasienter med sammensatte lidelser, som har fått behandling med NPMF kan ha andre erfaringer. At førsteforfatter ikke var deltagende i utforming av intervjuguiden eller foretok intervjuene selv kan også anses som en svakhet. Studiens styrke er en grundig gjennomført systematisk analyse, og at funnene samsvarer med tilsvarende andre studier og kan underbygges av anvendte perspektiver og teorier. Funn I det følgende presenteres noen av studiens funn og sitater, som fremstår som representative for informantenes erfaringer. De ulike informantene er spesifisert med tallene 1 til 4. En opplevelse av kaos Informantene beskrev egen kropp som en kilde til uforståelig kaos av smerter og symptomer. Situasjonen de var i ga ingen mening for dem, og begrenset deres mulighet til å forstå og ta hensyn til kroppens signaler.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy