FYSIOTERAPEUTEN 5/22 43 «Kropp og sykdom tok alt fokus. Jeg hadde ikke kontakt med hva som var bra for meg, eller hva jeg trengte. Jeg overkjørte kroppen konstant. Til slutt sa det stopp» (4). Uten kontakt med egne behov, eller forståelse for egen situasjon, ble det vanskelig å formidle seg selv på en måte som andre forsto. «I møte med hjelpeinstanser greide jeg ikke formidle meg selv. Jeg mistet ordene og kunne ikke beskrive hvordan jeg hadde det. Det krevde utrolig mye energi å være i disse utredningssituasjonene» (3). På grunn av informantenes sammensatte symptombilder hadde informantene hatt mye kontakt med ulike deler av helsevesenet. Etter utallige undersøkelser og behandlinger hos ulike fagpersoner, alle eksperter på sine felt, satt informantene igjen med en følelse av at deres egen opplevelse av egen situasjon ble ilagt lite betydning av helsepersonell. Undersøkelsene hadde forskjellig fokus avhengig av behandler, noe som bidro til ytterligere kaos og forvirring. «Som pasient føler du deg ofte veldig lite sett. Det blir aldri tid. Det er bare kjapt inn her og der. Du føler deg som en kasteball» (2). Å forstå seg selv bedre I løpet av den psykomotoriske behandlingsprosessen fikk informantene økt forståelse for sine symptomer, reaksjonsmønstre og følelser. Nye kroppslige erfaringer og ny kunnskap om kroppslige sammenhenger bidro til at symptomer og plager fikk ny mening og ble mindre skremmende. «Det var veldig uvant å trampe i gulvet og gå med store bevegelser, for jeg går vanligvis helt lydløst og forsiktig. Det å ta mer plass, og ta meg til rette i rommet, gjorde at jeg opplevde meg som en helt ny person. Jeg tror det handlet om selvhevdelse» (4). «Jeg kunne nesten ikke svelge, puste eller bevege hodet, for det var så smertefullt i halsen. Jeg trodde hovedpulsåra var i ferd med å sprekke. Men nå vet jeg at det bare var halsmuskelen som var alt for stram» (2). I behandlingsforløpet fikk de også forståelse for hvordan erfaringer tidligere i livet, har stått i veien for deres evne til å kjenne etter og ivareta egne behov. For at fortidens grep om nåtid og fortid kunne begynne å gi slipp, beskriver de at det har vært avgjørende å åpne opp for, kjenne på og stå i ubehagelige følelser og erfaringer, som tidligere har vært undertrykt. Det å forstå seg selv og sine symptomer bedre bidro til å skape mening i kaoset, og gjorde det lettere å forholde seg til plagene på mer hensiktsmessige måter. «I det du slutter å overkjøre kroppen og faktisk lytter, så blir det lettere. Uten denne bevisstheten vil kroppen dra deg tilbake der du var» (1). Relasjon til terapeuten Alle informantene fremhever opplevelsen av å bli møtt av terapeuten «som den de er, der de er». Opplevelsen av at noen var interessert i dem og ville dem vel, var avgjørende for å komme ut av kaosopplevelsen, og for deres mulighet til å skape endring. «Det har vært helt avgjørende for meg med kjemien og tryggheten med noen som ser meg og vil meg vel. Det har gjort det mulig å reparere en helt grunnleggende forvirring» (1). Å kunne ivareta seg selv Behandlingsforløpet beskrives som en prosess hvor de har lært å kjenne forskjell på godt og vondt. Ingen forteller solskinnshistorier om at de har blitt helt friske. De har fremdeles kroppslige plager, men er likevel fornøyde med hjelpen de har fått. Kroppen oppleves ikke lenger kun som en begrensning. Å være i stand til å ivareta egne behov og håndtere egen situasjon, fremheves som viktigere enn å være fri for plager. De verdsetter det de får til og aksepterer at ikke alt kan bli bra. «Nå tenker jeg at det er det som gjør meg glad, eller er godt for meg som er viktig. Jeg er glad for det jeg greier. Å prioritere meg selv og det som gir glede, gir meg også mindre plager» (1). Prosessen frem til å kunne ta vare på seg selv på en bedre måte kjennetegnes av en ny form for indre trygghet, basert på økt tiltro til egne erfaringer og vurderinger. «At jeg klarer å ta vare på meg selv, gir en trygghet som jeg ikke hadde før. Jeg er ikke redd for at jeg skal gjøre det igjen» (2). Diskusjon Studien beskriver informantenes opplevelse av egen situasjon som en endring fra kaos til en opplevelse av sammenheng og mening. Funnene diskuteres her i lys av begrepet meningsskaping og aktuelle teorier og perspektiver. Mangel på mening Teoriene om allostase og epigenitikk viser hvordan menneskers erfaringer har grunnleggende innflytelse på vår biologi, og at vedvarende stress og belastninger er medbestemmende for utvikling av sykdom og plager (4, 15, 16, 17, 18). Det finnes ikke noe skille mellom kroppslige reaksjoner på fysisk og psykisk stress. De biologiske stressmekanismene inntrer uavhengig av årsaken (22). Både kroniske smerter, og det å ikke forstå eller ha kontroll over egen situasjon, vil være faktorer som bidrar til høy stressbelastning for den det gjelder. Informantenes beskrivelser av kaos og manglende evne til å håndtere egen situasjon, kan forstås som at sykdom forstyrrer pasientenes meningsmønster (12) og som ubalanse i kroppens ulike systemer (23). «Den levde kroppen» er erfarende og meningsskapende, preget av våre erfaringer og er uttrykksfelt for levd liv (12). Ved sykdom vil både den fysiske og den levde kroppen skades, og det som tidligere har gått automatisk begynner å gjøre motstand og gi en følelse av en hjemløs tilstand i egen kropp (24). I en biomedisinsk forståelsesramme betraktes kroppen som et fysisk fenomen, uavhengig av pasientenes Perspektivet på kropp og sinn bør utvides.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy