VITENSKAPEL IG ARTIKKEL 44 FYSIOTERAPEUTEN 5/22 subjektive erfaringer. Hvis subjektive erfaringer og kroppslige opplevelser av egen sykdom underkjennes av behandleren, kan dette oppleves som objektivisering, noe som gjør det vanskelig å skape mening i egen situasjon. Uten meningsskaping vil sykdom og plager både vedlikeholdes og forverres. I biomedisinen anses psykisk og fysisk som dikotomier. Dette gjenspeiler seg i hvordan helsevesenet organiseres i psykiatri og somatikk, hvor hver profesjon blir stadig mer spesialisert. Pasienter med sammensatte lidelser vil derfor oppleve at kroppen undersøkes og behandles som ulike deler, av flere ulike fagfolk, på ulike avdelinger. Med utgangspunkt i kroppen som meningsskapende (24), vil det at hver spesialitet kun tar ansvar for sitt felt, bidra til at personens problemer og liv splittes opp i biter som ikke gir mening for den det gjelder (17). Økende grad av spesialisering og inndeling i ulike fagområder bidrar til å vanskeliggjøre pasientsentrert behandling (6, 25). Dette kan forklare hvorfor informantene, til tross for omfattende oppfølging hos ulike spesialister, ikke følte seg sett og hørt, og at deres møter med helsevesenet bare forsterket følelsen av forvirring og kaos. En meningsskapende behandlingsprosess Kroppslige erfaringer, økt kunnskap om, og forståelse for kroppslige sammenhenger, hjalp informantene til å binde erfaringer og hendelser sammen på en måte som skapte forståelse og mening. Terapeuten har forstått informantenes individuelle behov for kunnskap og erfaring, og bidro på den måten til å gi biologiske forhold ny mening i informantenes subjektive verden. Dermed ble symptomene også lettere å forstå og håndtere. Å erfare kroppslig kan åpne opp for prosesser som gir tilgang til affekter i nåtid, samt gjenkalle sensasjoner og ubevisste opplevelser fra fortiden (26). På den måten kan man få tilgang til negative opplevelser og følelser som tidligere har vært undertrykt (12). Det vil derfor være avgjørende at terapeuten hjelper pasienten med å gjenkjenne følelser, og til å stå i angstfulle øyeblikk (23, 26). Å åpne opp for affekter og at pasientens indre opplevelsesverden blir fokusert og verdsatt i en terapeutisk sammenheng (26), er avgjørende for å skape mening og endring (17, 12, 23). Salutogenesen viser hvordan meningsfulle områder i livet kan gi en følelse av sammenheng og mestring, der det å være involvert i prosessen med å skape sitt eget liv er avgjørende for opplevelsen av mening. Det vil derfor være avgjørende at pasientene forstår egen situasjon og opplever mulighet til å påvirke den (13). I kroppsfenomenologien fremheves viktigheten av å reetablere tilliten til egen kropp, for å rekonstituere sin livsverden og skape mening. Man kan ikke vite, føle, kjenne, lære eller erfare noe uten at kroppen er delaktig (12). Dette underbygger viktigheten av å integrere kroppen i meningsskapingen. Også tidligere studier viser hvordan nye kroppslige erfaringer kan bidra til økt forståelse og mening (27, 28, 29). Meningsskaping som forutsetning for å håndtere eget liv og sykdom Kontroll over egen situasjon må springe ut fra subjektets egen forståelse, og hvordan det oppleves meningsfullt for den enkelte å reagere (5). Informantene beskrev hvordan deres subjektive forståelse av egen situasjon ble avgjørende for å skape mening, og for å kunne reagere på en mer helsefremmende måte. Tiltro til evnen til å handtere egen situasjon, bidro til at de i større grad så seg selv som en integrert helhet og mer enn bare sin diagnose. Gjennom å virkeliggjøre sin eksistens, skaptes en dreining fra å følge andres råd og forventninger til å ta ansvar for egen sykdom, basert på egen situasjon og egne behov (26). Måten man tolker egen situasjon vil derfor være avgjørende for om man reagerer på en helsefremmende eller helseskadelig måte (22). Terapeuten har sett sammenhenger som var relevante for pasientens symptomer og ved å formidle dette bidratt til å skape mening for informantene. Når pasientene fikk hjelp til å se innbyrdes kroppslige sammenhenger og knytte symptomer opp mot livshistorie og hverdag, bidro dette til nye og bedre handlingsalternativer og mulighet til å håndtere sine plager på nye og mer hensiktsmessige måter. Dermed økte informantenes SOC, noe som bidrar til økt deltakelse og mestring, og forflytning mot den helsebringende delen av kontinuumet (14). Gode mestringsstrategier vil redusere opplevelse av kaos og stress, som igjen vil virke direkte inn på biologiske prosesser i kroppen, og bidra til å redusere symptomer og plager. Mennesker med tiltro til egen evne til å hjelpe seg selv rapporterer mindre grad av helseplager enn mennesker uten denne evnen (30, 31). Avsluttende betraktninger Å leve med langvarige, komplekse og smertefulle plager kan ha store personlige konsekvenser for de som rammes, og påvirke både arbeidsliv, sosial deltakelse, personlig økonomi, psykisk helse og aktivitetsnivå. Med tanke på at helsevesenet bruker store ressurser på disse pasientene, uten at de blir bedre, utgjør pasientgruppen også en samfunnsøkonomisk utfordring. Studiens funn, samt de teoriene og perspektivene som, i løpet av analyseprosessen, fremsto som relevante for å forstå pasientenes meningsskapende endringsprosesser, underbygger viktigheten av en helhetlig tilnærming til pasienter med sammensatte lidelser, og utfordrer dermed den biomedisinske sykdomsforståelsen. Helsepersonells biomedisinske forståelsesramme og selve organiseringen av helsevesenet kan ses som hinder for pasientsentrert behandling og meningsskaping. Kan det også være en medvirkende årsak til både utvikling og vedlikehold av sykdom? For å hjelpe disse pasientene i større grad enn i dag, fremstår det som avgjørende med nye perspektiver og mer relevant kunnskap, som hensyntar lidelsenes kompleksitet. Konklusjon NPMF bidro til at informantenes plager ble mindre, samtidig som deres evne til å ivareta seg selv og egen situasjon økte. Forutsetningen for dette var en meningsskapende behandlingsprosess, hvor kroppslige funn, pasientens livssituasjon, og subjektive erfaringer i fortid og nåtid, ble sett i sammenheng med hverandre. En god terapeutisk relasjon var avgjørende for meningsskapende terapeutiske prosesser. Studiens funn bidrar til å utfordre det biomedisinske perspektivet i behandlingen av pasienter med sammensatte lidelser. Perspektivet på kropp og sykdom bør utvides slik at alle aspekter ved pasienten som en integrert enhet anses som like viktige.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy