28 FYSIOTERAPEUTEN 5/23 KRONIKK Familiesentrert tilnærming – når ideal møter realitet Ida Helene Tranvåg Yksnøy, fysioterapeut og PhD.-stipendiat ved UiT – Norges arktiske universitet. ida.h.yksnoy@uit.no. Fagkronikker vurderes redaksjonelt. I Norge er fysioterapeuters samarbeid med foreldre i barnets første leveår lett tilgjengelig, da de fleste foreldre har fødselspermisjon som gir mulighet for å være til stede under fysioterapitimer. Etter hvert som barnet starter i barnehagen og foreldrene går tilbake i jobb, vil fysioterapiøkter typisk foregå i barnehagen uten tilstedeværelse av foreldre og med varierende rutiner for involvering av barnehagepersonell. Dermed er samarbeid og informasjonsutveksling mellom fysioterapeut og foreldre mindre tilgjengelig. Mange foreldre opplever at kommunikasjonen mellom de og fysioterapeut er begrenset, og fysioterapeuter bekrefter at det er vanskelig å finne gode arenaer for informasjonsutveksling og samarbeid med foreldre når barnet er i barnehage. Dette samsvarer med forskning på familiesentrerte tjenester for barn med nedsatt funksjonsevne, der knapphet på tid, mangel på rutiner og knapphet på ressurser beskrives som typiske barrierer for god tjenestelevering (1). Familiesentrerte tjenester Familiesentrert tilnærming har sitt utspring i en periode med flere langsgående paradigmeskifter for synet på utvikling, helse og funksjon. Der det tidligere har vært en individ- orientert forståelse av utvikling, har man etter hvert nå en sosial og relasjonell forståelse av fenomenet. Dette foregikk parallelt med en endring i synet på helse og funksjon fra en tydelig biomedisinsk forklaringsmodell over til en biopsyko-sosial ramme. Samtidig pågikk det en endring fra et behandlingsparadigme som var preget av korrigerende tiltak over til et fokus på mestring og styrking av pasienten og omgivelsene. Mer utfyllende om fremveksten av familiesentrert tilnærming kan leses i en artikkel av Østensjø (2). Bronfenbrenners bioøkologiske modell for utvikling er sentral i familiesentrert tilnærming. Familien utgjør det sentrale i mikrosystemet som er første laget rundt barnets system (3). Videre har man mesosystem, eksosystem og makrosystem som barnet utvikler seg i interaksjon med. Barnet er avhengig av en jevnlig og gjensidig interaksjon med disse systemene som omgir det for en god utvikling (3). Denne modellen for utvikling er sentral for vår forståelse av barns utvikling i dag. I dag anses sosial deltagelse og interaksjon med omgivelsene som avgjørende for utvikling (4). Familien har med dette blitt en viktig del av tjenestetilbudet til barn. De er sentrale i hverdagslivet barnet skal forme, bli formet av og utvikle aktiviteter og ferdigheter innen. Relasjonell og deltagende praksis Det er vanlig å dele inn en familiesentrert tilnærming i en relasjonell og en deltagende praksis (5). En relasjonell praksis forutsetter en samhandling med familien preget av empati, lytting og bruk av ferdigheter vi knytter til profesjonsrollen. Den deltagende praksis handler om å involvere familiene i beslutningstaking og aktiviteter som fremmer deres kompetanse og engasjement i tilbudet (1). Forskning på familiesentrerte tjenester til barn med nedsatt funksjonsevne i Norge viser at foreldretilfredsheten med de deltagende aspektene er langt lavere enn de relasjonelle aspektene ved tjenesten (6). Myrhaug et al (6) stiller spørsmål ved om foreldre får tilstrekkelig informasjon til å ta informerte beslutninger for barnet sitt, og skriver at det er behov for mer kunnskap om tilretteleggere og barrierer for informasjonsutveksling og foreldremedvirkning. En nyere metaanalyse konkluderer også med at det er behov for forskning på deltakende aspekter, og at det mangler kvalitative studier på relasjonelle og deltakende prosesser i familiesentrert omsorg (7). Familiens rolle Familiens rolle i samfunnet har endret seg over tid. I dag har vi både kjernefamilien, stjernefamilien, regnbuefamilien og andre sammensetninger. Ett barn kan ha biologiske, juridiske eller sosiale foreldre (8). I Norge har vi samiske familier, familier med blandet kultur, familier med minoritetsbakgrunn og familier med innvandrerbakgrunn. Det sees også en økende prevalens av mennesker som får barn alene gjennom donor. I tillegg har vi en økende sosial ulikhet i samfunnet som kan spille inn på behovet for, og nyttegjøringen av, tjenestetilbud (9). Som nevnt er foreldrenes tilfredshet til deltagelsesaspektet i primærhelsetjenesten laber. I tillegg ser man at Barnefysioterapeuter har som ideal å jobbe familiesentrert. Men er det i realiteten mulig i primærhelsetjenesten gitt de strukturelle og kontekstuelle vilkår tjenesten jobber innenfor? Med et økende antall barn i fulltidsbarnehage, stadigmer fokus på veiledning ogmindre «hands-on-behandling», samt foreldre som ikke er til stede når fysioterapeutenmøter barnet, er det mange hindringer på veien om å nå det familiesentrerte idealet.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy