10 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 VITENSKAPELIG ARTIKKEL ansikt formes våre erfaringer og følelser (13). Det å møte «den andres ansikt» er et uttrykk brukt av filosofen Lévinas (1906-1995) (13). At noen er sinte eller gråter, konfronterer oss og våre følelser på en annen måte enn at noen er rolige og nøytrale. På denne måten får det å møte den andres ansikt en moralsk virkning på egne følelser (13). Dette kan gjøre det krevende å ta de nødvendige samtalene, da det utfordrer fysioterapeuten til å gå inn i det som foreldrene viser at er tøft. Samtidig ønsker man å utgjøre en forskjell, og da vil det å gå inn i krevende samtaler kunne ende opp med å bli et meningsfylt øyeblikk. Dette viser hvordan fysioterapeuten må balansere familien sine følelser og egne følelser i hver enkelt sak, ettersom en alltid er intersubjektiv med unike andre. Følelser kjennes og uttrykkes gjennom kroppen. I lys av Merleau-Ponty`s argumentasjon at kroppen er vår primære erfaringskilde kan formuleringen i det første sitatet til Hedda: «det er en balansegang», vise til hvordan erfaringer oppleves på en kroppslig måte (15). På samme tid som kroppen erfarer, uttrykker kroppen følelser og er en del av følelsesspråket vårt, ved for eksempel smil og gråt (20). Kroppen er på samme tid i bakgrunn og forgrunn for våre erfaringer (13). I alvorlige samtaler med foreldre er vi opptatt av det vi sier og hvordan foreldrene har det, og vi har lite oppmerksomhet på egen kropp. Dersom vi kjenner at samtalen påvirker oss, blir vi opptatt av egen kropp, og foreldrene kan se at vi også er preget av alvorligheten ved at vi eksempelvis endrer kroppsstilling eller har tårer i øynene. Dette handler igjen om at vi vet at vi blir sett og ønsker at vi som kroppssubjekter skal fremstå som profesjonelle. Fysioterapeutene beskriver opplevelser ut ifra sine ulike livsverdener (18). Den enkeltes livsverden former hvilke oppfatninger de har av hva som er profesjonalitet. Hvordan de opplever sin sorg er avhengig av egen livsverden og hvilken relasjon de har til familien. Selv om en har forskjellige roller i ulike situasjoner i livet, har en alltid med seg sine unike livserfaringer. Om en er i sorg over tapet av sin venn, eller en tidligere har gått gjennom kreftbehandling, vil dette være med å påvirke ens livsverden og dermed også hvordan en er i rollen som terapeut. Å oppleve «egen profesjonell sorg» kan være med å forme hvordan man senere møter andre barn med livsbegrensende tilstander. Det å være profesjonell og distansert oppfattes som viktig i oppfølgingen av barn med livsbegrensende tilstander både for å skåne seg selv, barnet og familien. Det er naturlig at det blir en viss menneskelig nærhet når en møtes jevnlig over tid i en alvorlig situasjon. Som et menneske i det profesjonelle blir en påvirket, selv om en prøver å ha en distansert profesjonalitet. Å være profesjonell er et intersubjektivt fenomen, vi kan ikke være profesjonelle uten å være profesjonelle ovenfor noen. Hva vi legger i profesjonalitet blir påvirket av personene vi møter, hva de legger i profesjonalitet, hvilke kultur de innehar og hvilken sosial kontekst en er i. Funnene viser at det finnes flere måter å uttrykke både nærhet, distanse og sorg på, og dette gjør ikke at man er mer eller mindre profesjonell. Selv om en er profesjonell, kan en også være følelsesmessig engasjert og involvert. Andres og egne følelser er en del av det å være fysioterapeut. Profesjonalitet som en balansegang kan bli sett på som et gjennomgående funn fra studien. Under «funn» kommer det frem flere elementer som balanseres. Det beskrives at det er tøft og fantastisk, at man hjelper, men ikke får hjulpet nok. Det er en balansegang mellom distanse og nærhet, mellom det private og det profesjonelle livet. Det blir en balansegang i ordene en uttrykker. Man veier sine ord for å ikke forsterke sorgen, samtidig som en skal hjelpe. Det balanseres mellom realitet og håp. Det er en balansegang mellom de gode følelsene og de triste. Mest av alt handler det om en balansegang mellom oppmerksomheten på livet her og nå, og på den forventede død. Dette blir kanskje ekstra spesielt i arbeidet med barn, ettersom de har så mye liv og energi, og vanligvis store fremtidshåp – som blir stående i stor kontrast til at de skal dø, så alt for tidlig. Metodediskusjon Studien ble gjennomført med ulike typer intervju, to via fysisk oppmøte og tre via skjerm. Dette er en svakhet med studien, da det er uklart hvordan dette påvirket intervjuene. Det er positivt at fysioterapeutene kom fra fem ulike fylker, og at det var varierte størrelser på kommunene de arbeidet i. Dette vil kunne gjøre det lettere for andre fysioterapeuter rundt om i Norge å kjenne seg igjen i funnene, enn hvis eksempelvis det kun var fysioterapeuter fra storby- eller småby kommune som ble intervjuet. Ettersom kommuner organiseres ulikt, påvirker dette erfaringene en får i arbeidshverdagen. I rekrutteringsprosessen ble studien kalt «Barna man tar med seg hjem», dette kan ha lagt føringer for hvem som meldte seg som deltagere. Blant annet kan de som opplever at barnepalliasjon ikke er så annerledes enn for eksempel det å arbeide innen habilitering, og møte barn og foreldre i vanskelige situasjoner der, ha unngått å melde seg til studien. Inklusjonen ble utført via sosiale medier, dette ekskluderer de som ikke har bruker på Facebook, eller som ikke er med i den aktuelle Facebook-gruppen, fra å ha mulighet til å melde sin interesse for studien. At studien opprinnelig ble kalt «Barna man tar med seg hjem» viser noe av førsteforfatters forforståelse. Samtidig etterstreber førsteforfatter å sette egne forforståelser på sidelinjen slik at disse ikke skulle være styrende under intervjuene og i analysearbeidet. Målet var å få innsikt i fysioterapeuters varierte erfaringer i arbeidet innen barnepalliasjon slik de selv opplevde dette, enten det handlet om negative og/eller positive erfaringer, og følelser. Likevel kan en ikke utelukke at intervjuer har innvirket på hva deltakerne valgte å snakke om under intervjuene. Det er en etablert forståelse innen kvalitativ forskning at en forsker alltid er medskaper av studiens funn. Avslutning Funnene viser hvordan fysioterapeuter som arbeider innen barnepalliasjon i kommunehelsetjenesten erfarer at arbeidet på ulikt vis oppleves som følelsesmessig utfordrende. Sentralt er erfaringer som reiser spørsmål om sammenheng og/eller motsetning mellom følelser og profesjonalitet. Følelser og profesjonalitet er belyst via de fenomenologiske begrepene intersubjektivitet, kropp og livsverden. Det er behov for mer forskning rundt fysioterapeuters erfaringer med barnepalliasjon, da dette er et stort felt som omfatter mange barn med ulike tilstander. Det kunne vært interessant med mer forskning på fysioterapeuters erfaringer med tøffe samtaler relatert til barnepallisjon, som kan-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy