FYSIOTERAPEUTEN 5/24 105 Diskusjon Formålet med denne studien var å utforske og beskrive erfaringer med retur til arbeid-prosessen det første året etter hjerneslag med perspektiv fra slagrammede og involverte fagpersonene. Funn i vår studie illustrerer at deltagelse i arbeidslivet er viktig for personer med hjerneslag, men ulike kognitive og emosjonelle vansker det første året etter hjerneslaget kan skape usikkerhet for flere aktører om hvilken arbeidshverdag det er realistisk å returnere til. Våre funn er i tråd med funn i to andre norske studier som viser til at personer som raskt gjenvinner selvstendighet i daglige gjøremål etter hjerneslaget, likevel kan få endret selvopplevelse og usikkerhet knyttet til arbeidslivet (21,22). Samtidig finner flere studier at deltagelse i arbeidslivet kan gi økt livskvalitet og positiv helseeffekt hos personer med kroniske plager (2,10). Våre funn belyser at det å jobbe i redusert stilling på grunn av nedsatt arbeidskapasitet etter hjerneslag, for noen kan gi mer overskudd til familie og fritidsaktiviteter. Videre viser våre funn at for slagrammede og deres arbeidsgivere kan det være vanskelig å erkjenne hvordan usynlige vansker kan påvirke deltagelse i arbeidslivet. Retur til arbeid-prosessen er, ifølge tidligere funn (10) og aktører i vår studie, i stor grad avhengig av støtte og forståelse hos arbeidsgivere. Derfor er det viktig at helsepersonell, etter samtykke fra den slagrammede, formidler nødvendig kunnskap til arbeidsgivere, slik at de kan ha forutsetning for å tilrettelegge arbeidshverdagen for sin slagrammede medarbeider. Personer med hjerneslag etterlyser lengre rehabiliteringstilbud med mulighet om å delta i likemannsgruppe. I tråd med funn i to oversiktsartikler (13,14), formidler personer med hjerneslag behov for psykososial støtte, økt forståelse for egne ressurser og muligheter samt informasjon om mestring av usynlige vansker i arbeidslivet. Både arbeidsgivere og slagrammede i vår studie ønsker mer kunnskap om hvordan de usynlige vansker etter hjerneslag påvirker arbeidsdeltagelse og behov for å utvide rehabiliteringstilbudet fremheves. Fagpersoner savner også bedre dialog og kjennskap til hverandres tjenester. Dette illustrerer at hver for seg er fagpersoner opptatt av å hjelpe den slagrammede på best mulig måte, mens de opplever den helhetlige oppfølgingen og samarbeid med andre aktører som ustrukturert og mangelfullt. Fastleger har ikke alltid kapasitet til å nå ut med nødvendig informasjon og oppfølging slik det forventes av dem. Samtidig gir fagpersoner fra innsatsteamet uttrykk for at de både kan og vil bidra mer i retur til arbeid-prosessen, men at det i dag ikke foreligger en formell samarbeidsavtale med andre aktører. Til tross for at innsatsteamets oppfølgingsmodell anbefales i nasjonale rehabiliteringsretningslinjer for personer med hjerneslag (18,19) er det fremdeles få slike rehabiliteringstilbud i norske kommuner. Økt nasjonal satsing på etablering av flere kommunale rehabiliteringsteam med spesialisering i nevrologi og styrking av deres engasjement i retur til arbeid-prosessen for personer med hjerneslag, ville trolig bidratt til å tette hull i oppfølgingsbehovet rettet mot slagrammede. For å kunne drive en vellykket retur til arbeid-prosess påpeker fagpersoner i vår studie at god dialog på tvers av tjenester er en viktig suksessfaktor. Denne oppfatningen styrkes av funn i en annen norsk studie der avgjørende faktorer for fremtidig deltagelse i arbeidslivet hos langtidssykemeldte ble undersøkt (12). I en svensk studie rettes det oppmerksomhet mot at interaksjon på tvers av tjenester ofte kan fremstå som komplisert, og at det derfor kan være vanskelig å finne en vellykket samarbeidsmodell (6). I likhet med andre studier (6,9), skisserer fagpersoner i vår studie en iboende spenning mellom ansvarsområder om hvilke mandat de ulike aktørene har i retur til arbeid-prosessen. Det uttrykkes behov for en koordinator som kan følge personen med hjerneslag gjennom hele retur til arbeid-prosessen, sikre bedre flyt i samarbeidet og bedre ansvarsfordeling med felles fokus blant aktørene. I den forbindelse kan modellen med individuell jobbstøtte (Individual Placement and Support (IPS)) (23,24) trekkes frem som et godt eksempel, der målet er å få til økt integrering mellom de arbeidsrettede tjenestene, helsetjenestene og et samarbeid med NAV (23,24). IPS har gjennom flere internasjonale studier vist seg å gi bedre resultater enn tradisjonell arbeidsrehabilitering for mennesker med psykiske lidelser (23,24). Det kan være interessant å undersøke om IPS er overførbar til personer med langvarige kognitive eller emosjonelle vansker etter hjerneslag. I våre funn beskrives dagens sykelønnsordning som lite tilpasset de spesifikke utfordringene slagrammede og arbeidsgivere står overfor. Flere fagpersoner argumenterer for en mer fleksibel og varig økonomisk støtteordning til arbeidsgiver. Økt fleksibilitet kan øke mulighetene for å tilpasse arbeidshverdagen til den enkelte arbeidstaker sine behov, og dermed bidra til at flere personer med hjerneslag gradvis kan vende tilbake til sin egen arbeidsplass uavhengig av om de jobber i privat eller offentlig sektor. I lys av våre funn, er det relevant igjen å nevne IPS modellen, som forutsetter funksjonsrettet rehabilitering parallelt med retur til arbeid-prosessen, samt satsing på arbeidstrening i ordinær jobb (23,24). Metodiske betraktninger Etter det vi kjenner til, er vår studie den første i Norge som har undersøkt erfaringer med retur til arbeid-prosessen etter hjerneslag fra perspektivet til fem ulike aktørgrupper med blant andre spesialisert kommunalt innsatsteam. En av studiens svakheter er at vi kun ga rom for en fokusgruppe per aktørgruppe og at vi hadde utfordringer med rekruttering av fastleger. Erfaringene fra denne aktørgruppen har derfor liten informasjonsstyrke. Personer med hjerneslag uttalte seg i mindre grad om arbeidsrettet oppfølging som sådan, mens fagpersoner reflekterte mer over hvordan samhandling på tvers av tjenester påvirker retur til arbeid-prosessen. Selv om hver enkelt aktørgruppe i studien bidro med unike erfaringer fra sitt perspektiv, avdekket inngående og systematisk analyse også vesentlige og karakteristiske fellestrekk ved retur til arbeid-prosessen. Analyser av intervjuene ble fremstilt som en sammenfatning av alle aktørgruppenes erfaringer. En slik abstrahert fremstilling av de endelige funnene kan bidra til å styrke overførbarheten, (25) fordi alle gruppenes erfaringer representerer en bit av helheten. Gjennom sin faglige bakgrunn og kompetanse hadde forskere nærhet til forskningsfeltet. Vi ser på kjennskap til fagfeltet som en tillitsøkende faktor som har bidratt til å styrke studiens troverdighet. Samtidig har vi også vært
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy