Fysioterapeuten 5-2024

108 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 givelsene folk oppholder seg i, refereres ofte til som «settingstilnærming», hvor innsatsen rettes mot både den fysiske, organisatoriske, og sosiale konteksten, og ikke bare mot folkene som utgjør eller inngår i en kontekst (3) som i målgruppetilnærming (f.eks. eldre eller barn) eller sakstilnærming rettet mot et helserelatert tema eller sak (f.eks. røyking eller fysisk aktivitet) (7). Eksempler på WHOinitierte prosjekter som tar i bruk settingstilnærming er helsefremmende byer/kommuner, helsefremmende skoler, helsefremmende arbeidsplasser, helsefremmende familier (8) og helsefremmende sykehus/ helsetjenester (9). Et paradigmeskifte? Utfordringen i å anvende settingstilnærmingen i helsesektoren, er at settings-logikken hevdes enklere for vanlige folk å forstå enn for helsepersonell da den ligger nærmere hverdagslivet enn det profesjonelle perspektiver ofte gjør (10). Helsesektoren hevdes fremdeles å følge et patogent paradigme (11), som vil si at søkelys rettes mot sykdom fremfor helseressurser (5), og en viktig målsetting i Ottawa-charteret har derfor vært å reorientere helsesektoren til å se sitt ansvar utover bare behandling og palliativ omsorg (4). Å fremme folkehelsen er et hovedmål for norske sykehus og andre helsetjenester (9). I kommunene er frisklivssentralen blitt en anbefalt måte å organisere lovpålagte oppgaver på, og som skal bidra til økt helsefremmende og forebyggende innsats i helse – og omsorgstjenestene (1). Det foreligger altså flere insentiver til helsefremming i helsesektoren, og med frisklivssentralens helsefremmende betegnelse er det derfor betimelig å stille Poland m.fl. (3) sitt spørsmål til helsefremmende settinger: – Are we successfully walking the talk? Denne artikkelen har som mål å bidra til en mer entydig forståelse av frisklivssentralens rolle som helsefremmende helsetjeneste, gjennom å utforske forholdet mellom teori og praksis, og vurdere mulige innsatsområder og ny forståelsesramme for tjenesten. Vi vil basere oss på nasjonale og internasjonale styringsdokumenter, kjent helsefremmings – og settingslitteratur, samt studier gjort på frisklivssentralen. Frisklivssentralen Med utgangspunkt i settingsbegrepet kan frisklivssentralen forstås som et sted hvor ansatte og deltakere (og andre aktører) samhandler i aktiviteter, og hvor deres helse og velvære påvirkes av alle aspekter i og utenfor settingen. For å få en mer utvidet forståelse av frisklivssentralen som en helsefremmende helsetjeneste er det nødvendig å se på hva som utgjør dens unike kontekst da faktorer som økonomi, ledelse, ressurstilgang, organisatorisk struktur, kultur og historie påvirker hvilket uttrykk den får som helsefremmende (3). Aktivitetene i enhver organisasjonssetting kan forstås på makro-, meso- og mikronivå, hvor helsefremmende aktiviteter foregår på alle nivåer og er gjensidig støttende til hverandre gjennom politikk og belønningssystemer. I sin analyse av idrettslag knytter eksempelvis Kokko m.fl. sentrale føringer og orientering av idrettslagets aktiviteter til makronivået, klubbledelsens styring av aktivitetene til mesonivået, og samhandlingen mellom trenerne og klubbmedlemmene i aktivitetene til mikronivået (12). Vi vil i det følgende gjøre en liknende grovanalyse av frisklivssettingen basert på denne inndelingen, samt forsøke å besvare utvalgte spørsmål hentet fra Poland m.fl. (3) sitt analyseverktøy for å forstå settinger, som tar for seg de sentrale aktørene, deres agenda og maktforhold. Frisklivssentralens makronivå På frisklivsorganisasjonens makronivå kan helsemyndighetene ansees som hovedaktør, da deres veileder for kommunale frisklivssentraler (heretter kalt Veilederen) (1) legger føringer for tjenestens aktiviteter. Vår beskrivelse og fortolkning av Veilederens innhold er skissert i figur 1. Ifølge Veilederen er frisklivssentralens formål å fremme helse og forebygge eller begrense utvikling av sykdom, noe som skisseres å skje gjennom: a) individ- og gruppetiltak rettet mot helseatferd (helsetilbudet), hvor fysiske, mentale og sosiale ressurser for helse, livskvalitet, endring og mestring skal styrkes, b) samhandling og samskaping med deltakere og andre aktører både innad og utenfor helsesektoren for å forme tjenestens aktiviteter, og bidra til mer koordinerte og helhetlige tjenester, og c) befolkningsrettet FAGARTIKKEL Kort sagt • Artikkelen utforsker forholdet mellom teori og praksis, og vurderer mulige innsatsområder og en «ny» forståelsesramme for frisklivssentralen basert på internasjonale standarder for helsefremmende sykehus og helsetjenester (HPH) definert av det WHO-initierte HPH-nettverket. • Frisklivssentralen, slik den fortolkes i denne artikkelen, preges av en ikke entydig forståelse av tjenesten, noe som gir grunnlag for mulige «spenningsforhold» i hele frisklivsorganisasjonen, og som vi mener kan hindre tjenestens helsefremmende funksjon. Med denne artikkelen mener vi å belyse et nytt, viktig og dagsaktuelt tema som kan bidra til å skape en mer entydig forståelse av tjenesten og dens helsefremmende funksjon slik at frisklivssentralene kan ha større innvirkning på folkehelsa i norske kommuner. Figur 1. Skissert forståelsesramme av frisklivssentralen basert på Veilederen formålsbeskrivelse og fortolkning av denne.

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy