114 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 FAGARTIKKEL Kort sagt • Individuelt tilpassede, målrettede og kunnskapsbaserte rehabiliteringstiltak kan forbedre fysiske, kognitive, emosjonelle og sosiale aktivitetsproblemer flere år etter en traumatisk hodeskade. Tilnærmingen bidrar til bedret generisk livskvalitet, lavere symptomtrykk og mindre angstsymptomer, og egner seg til å styrke samarbeidet mellom kommune og spesialisthelsetjenesten. I de seneste årene har blikk vært rettet mot tidlig rehabilitering for denne pasientgruppen, og de fleste mottar mest rehabilitering og tettest oppfølging det første året etter skaden. Imidlertid har studier vist et mangelfullt tilbud i senfasen av TBI. Mange rapporterer udekkede behov for helsetjenester (5). En norsk oppfølgingsstudie av personer med moderat til alvorlig TBI viste at 5 år etter skaden var det 70% som rapporterte minst ett behov for helsetjenester, og av disse rapporterte 31% minst ett udekket behov for helsetjenester hovedsakelig relatert til kognitiv (58%), yrkesmessig (62%) og emosjonell (65%) fungering, men mange har også behov knyttet til fysisk fungering (5, 6). Traumatisk hodeskade Traumatisk hodeskade (TBI) defineres som en endring av hjernens funksjon eller annen påvist hjernepatologi forårsaket av en ekstern kraft (egen oversettelse) (1). Skadens alvorlighetsgrad klassifiseres ofte som lett, moderat og alvorlig TBI basert på bevissthetsnivået i akuttfasen. De aller fleste (>70%) er lett TBI (2). De vanligste årsakene er fall og trafikkulykker (2). Ifølge Oslo Nevrokirurgiske hodeskaderegister, blir 419 (median, range 384-480) pasienter innlagt ved Oslo Universitetssykehus med påvist traumatisk hodeskade med billeddiagnostikk årlig (3). De langvarige og heterogene følgevirkningene etter TBI nødvendiggjør individualiserte tilnærminger til rehabilitering i senfasen etter skaden. Målorientert rehabilitering er en individualisert tilnærming som bidrar til bedre kommunikasjon mellom de involverte partene i rehabiliteringsprosessen og bidrar til bedre beslutningstaking og samvalg (7, 8). Målorientert rehabilitering bidrar til å motivere pasienten til å engasjere seg i rehabiliteringsprosessen og styrker dermed den enkeltes autonomi og bidrar til pasientsentrert rehabilitering. En systematisk oversikt av Levack et al. (9) har i tillegg vist at målsetting i rehabilitering bidrar til å styrke helserelatert livskvalitet, emosjonell funksjon og oppgave-spesifikk mestringstro. Å arbeide målorientert er ofte en rutinemessig og integrert del av rehabiliteringsprosessen. Ifølge Helsedirektoratet kan rehabilitering forstås som «tiltak og prosesser som har som mål å gjenvinne eller opprettholde funksjons- og mestringsevne som er tapt, eller står i fare for og tapes, på grunn av sykdom, skade eller inaktivitet. Overordnet er målet størst mulig grad av selvstendighet, deltakelse og livskvalitet» (10). I pasientsentrert målsettingsarbeid er det nødvendig å individualisere dette overordnede målet til meningsbærende mål rettet mot den enkeltes hverdag, funksjonsnivå og hva den enkelte opplever som viktig. I tillegg er det sentralt å etablere avgrensede delmål, som gjerne kan være knyttet til mer langsiktige mål. Delmål innebærer å etablere spesifikke og oppnåelige mål ledsaget av hensiktsmessige behandlingstiltak og strategier for å nå målet (7). Et nyttig verktøy som stimulerer til felles målsettingsarbeid og evaluering av måloppnåelse i rehabiliteringsprosessen, er bruk av SMART-mål (8, 11). SMART er her akronym for at et mål skal være spesifikt (specific), målbart (measurable), oppnåelig (achievable), relevant (relevant) og tidsavgrenset (time limited) (11). Rehabiliteringen blir i tillegg mer treffsikker og virksom når pasientene selv velger hvilke utfordringer og funksjonsproblemer de ønsker å jobbe med, og ved å jobbe med det som er viktig for den enkelte utløses egne ressurser og motivasjon. Dette fremmer en mer pasientsentrert tilnærming som også blir mer meningsfull for pasienten. Bruk av konkrete måleinstrumenter som kartlegger pasientens egenvalgte utfordringer og aktivitetsproblemer er derfor nyttige verktøy i målorientert rehabilitering (12). Videre vil hjemmebasert oppfølging med mulighet for å involvere pårørende og lokalt hjelpeapparat sikre en mer helhetlig oppfølging. Et nylig gjennomført forskningsprosjekt, «Traumatisk hodeskade – Behov og behandlingsmuligheter i senfase», har kartlagt aktivitetsproblemer, måloppnåelse og effekten av målorientert og individualisert rehabilitering for hjemmeboende personer i senfasen av TBI (12-14). Forskningsprosjektet ble gjennomført som et samarbeid mellom Avdeling for fysikalsk medisin og rehabilitering ved Oslo Universitetssykehus og Sunnaas Sykehus HF. Resultatene fra effektstudien viste signifikante effekter på generisk helserelatert livskvalitet, TBI symptomer og angstsymptomer ett år etter inklusjon i studien (13). Forskningsprosjektet hadde som mål å inkludere pårørende i størst mulig grad og få til et samarbeid med kommunehelsetjenesten og andre aktuelle samarbeidspartnere som f.eks NAV og arbeidsgivere. For 65% av deltakerne var pårørende involvert, og for 53% ble det etablert et samarbeid med kommunehelsetjenesten og andre aktuelle samarbeidspartnere (15). Dette betyr at selv flere år etter en traumatisk hodeskade vil individualisert og målorientert rehabilitering som involverer pårørende i samarbeid med kommunehelsetjenesten og andre aktuelle aktører kunne bidra til bedre helse og funksjon for voksne hjemmeboende pasienter (18-72 år) med påvist intrakraniell skade og vedvarende hodeskaderelaterte utfordringer i hverdagen. Dette er viktig kunnskap for fysioterapeuter som arbeider med tverrfaglig rehabilitering både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Hensikt Hensikten med denne fagartikkelen er å eksemplifisere hvordan individualisert målorientert rehabilitering kan gjennomføres i senfasen av TBI basert på deltakernes selvrapporterte aktivitetsproblemer.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy