VITENSKAPELIG ARTIKKEL 26 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 «Ofte opplever jeg at de slutter å prøve, at de ikke får vist sitt beste» (Respondent 5). Flere fysioterapeuter (n = 14) ga uttrykk for at de vektla barnets opplevelse av kartleggingssituasjonen høyt, og at det var viktig at barna opplever mestring. Dette førte til at enkelte fysioterapeuter (n = 6) valgte å avvike fra kartleggingsverktøyets standardiserte prosedyrer: «En av ulempene er å sette et sårbart barn i en testsituasjon. Mange synes dette bare er gøy, men noen opplever å ikke mestre og blir lei seg. Da avviker jeg kanskje fra testen og legger inn elementer som barnet får til, så de går ut av kontoret med positive erfaringer. Det er viktigere, så får man heller sitte igjen med en test uten gyldig resultat» (Respondent 17). Diskusjon Hensikten med denne studien var å kartlegge bruken av, og erfaringer med standardiserte kartleggingsverktøy for motorisk funksjon hos barn og unge blant fysioterapeuter i Norge. Med kropp, bevegelse og funksjon som kunnskapsfelt, spiller fysioterapeuter en sentral rolle i kartlegging og oppfølging av barns motoriske funksjon. Denne studien viser at standardiserte kartleggingsverktøy inngår i fysioterapeuters praksis, men at det er lite variasjon i type verktøy til tross for et stort tilgjengelig utvalg. Fysioterapeuter har et bevisst forhold til at kartleggingsverktøy aldri bør stå alene i en funksjonsvurdering. Hensynet til barnet og blir vektlagt i stor grad, noe som kan resultere i tilpasninger i testsituasjonen. Resultater fra denne studien indikerer at mange fysioterapeuter benytter standardiserte kartleggingsverktøy. Dette sammenfaller med studier fra USA (7), Tyskland (10) og Storbritannia (15). Det er interessant at det er likheter i praksis, ettersom dette er land med relativ ulike helsesystem. USA har eksempelvis et helsevesen som i hovedsak er drevet og finansiert av det private markedet hvor helseforsikringer har strenge dokumentasjonskrav (18). Fysioterapeuter får stadig flere standardiserte kartleggingsverktøy som er ment å gi et objektivt, tallfestet bilde av pasientenes funksjon. Man kan likevel diskutere hvor standardiseringen ble av, dersom fysioterapeutene gjør små tilpasninger i kartleggingssituasjonen, slik denne studien viser. Det objektive holdepunktet for å anvende et verktøy forsvinner, og reproduserbarheten viskes ut. På en annen side bør man stille spørsmål ved validiteten til en standardisert prosedyre hvor barnet anses som et statisk objekt og ikke et levende, kreativt og relasjonelt subjekt. En løsning er å tenke nytt om måten kartleggingsverktøy bygges opp på, for eksempel gjennom å flytte fokus fra produkt og prestasjon til prosess og bevegelseskvaliteter i den motoriske funksjonen. I så tilfelle vil det ikke nødvendigvis bli åpenbart for barna om de skårer høyt på et testledd eller ikke, og de vil i mindre grad føle seg vurdert. En annen mulighet er å inkludere testledd med flere mulige løsningsforslag for en bevegelsesoppgave, som åpner opp for barns kreativitet. Videre bør det være et mål at utvikling av målemetoder skjer med barn og unges medvirkning. Flere av respondentene i studien oppga at testresultater sammenfalt med deres kliniske vurdering og erfaring. Likevel velger mange å anvende verktøy, noe som kan henge sammen med en rangering av hvilke kunnskapsform som assosieres med høyest kvalitet og dermed har høyest rang. Ifølge Thornquist (19) er det uheldig at enkelte former for kunnskap anses som bedre enn andre innen fysioterapi. Dette fenomenet har gjort det vanskelig å formidle faget, som ikke bare er basert på medisinsk forskning, men også på praktiske erfaringer. Et eksempel på dette er måten fysioterapeuten forfølger funn på gjennom undersøkelsen, hvor valg av undersøkelsesmetoder ikke bestemmes på forhand, annet enn i grove trekk. Det er i all hovedsak pasientens utfordringer, reaksjoner og erfaringer som bør styre hva fysioterapeuten skal ta for seg. Dette er tilpasninger som kun kan læres gjennom praksis, og derfor er kunnskapen fysioterapeuter besitter mye mer enn bare teknikk (19). Det er vanskelig å gi et svar på om det er bra eller ikke bra at fysioterapeuter anvender standardiserte kartleggingsverktøy. Både kunnskapsbaserte, kliniske retningslinjer (4-6) og World Physiotherapy (20) anser bruk av standardiserte kartleggingsverktøy som god praksis. Vår studie viste at noen fysioterapeutgrupper bruker kartleggingsverktøy oftere enn andre. En mulig forklaring på ulikheter i kartleggingspraksis er organisering av helsetjenestene. Spesialisthelsetjenesten følger mange pasienter på kort tid og gjerne i forbindelse med utredning, mens kommunehelsetjenesten gir behandling over lengre perioder og den enkelte fysioterapeut ser dermed færre pasienter. Praksis kan også variere basert på utdanningsnivå. Gjennom etter- og videreutdanning får fysioterapeutene en økt faglig trygghet og kompetanse rundt kritisk tenkning og resonering rundt bruk av standardiserte verktøy, noe som kan resultere i mer restriktiv bruk. Metodiske styrker og svakheter Denne studien gir et innblikk i et hittil lite utforsket felt og inneholder data og analyser som utfyller hverandre. Dette er en styrke, men studien har også flere begrensninger. Svarprosenten er i seg selv umulig å anslå, da populasjonen ikke er kjent. Ifølge Statens autorisasjonskontor var det per mars 2023 registrert 16 120 fysioterapeuter med gyldig norsk autorisasjon. Det er derimot usikkert hvor mange av disse som jobber med barn og unge. Medlemstallet for faggruppen for barne- og ungdomsfysioterapi i NFF var per 2021 i overkant av 700 medlemmer. Ettersom denne studien kun inkluderte 103 respondenter, må det anses å være et lite antall. Det er også mulig at studien er preget av seleksjonsbias. Det kan tenkes at studiens tema primært rekrutterte fysioterapeuter som var positive til og faktisk anvendte standardiserte kartleggingsverktøy. Vi har ingen informasjon om de aktuelle respondentene som valgte å ikke delta. Selv om utvalget ikke nødvendigvis representerer størrelsen eller karakteristika på den generelle populasjonen, mener vi likevel at studien gir viktig, ny kunnskap. Konklusjon Studien antyder at barn og unge med motoriske vansker møter fysioterapeuter som i stor grad anvender standardiserte kartleggingsverktøy. Samtidig har de et kritisk blikk på og evnen til refleksjon rundt egen praksis. Til tross for hyppig bruk, rapporteres det om barrierer og individu-
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy