VITENSKAPELIG ARTIKKEL 38 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 Metode Studien har et kvalitativt design, med intervju som metode. Deltakerne bestr av fem jenter i aldersgruppen 15-19 r, med langvarig smerteproblematikk uten kjent medisinsk rsak. Samtlige hadde mottatt behandling for sine plager, b de av fysioterapeut og psykolog. Deltakerne ble rekruttert ved hjelp av tre fysioterapeuter som arbeider med m lgruppen. Godkjenning fra Norsk senter for datainnsamling (NSD) forel før rekruttering startet. I en forh ndsvurdering vurderte Regional Etisk komite (REK) prosjektet til ikke være fremleggingspliktig. Det ble innhentet skriftlig informert samtykke av samtlige deltakere, og en av ungdommenes foresatte. Intervjuene ble utført av førsteforfatter og varte ca. 45 minutter. Det ble stilt f og pne spørsm l, slik at informantene skulle snakke mest mulig fritt om det de selv var opptatt av. Intervjuene ble transkribert av førsteforfatter, og ungdommene ble tildelt fiktive navn. Det empiriske materialet ble analysert ved bruk av en strukturell narrativ analyse (18). Analysemetoden fokuserer b de p «hva» som fortelles, og «hvordan» det fortelles. I denne studien henspiller «hva» til innholdet i jentenes fortellinger, og «hvordan» til de kulturelle forst elsesrammene, normene og idealene som kommer til uttrykk n r de foreller om seg selv og sine erfaringer. Analysearbeidet foregikk i en veksling mellom jobbe empirinært og dra veksler p teori. Litteratur om særtrekk ved samfunnsutviklingen, med vekt p økende individualisering, var særlig nyttig i analysearbeidet (13-15). Funn Vonde erfaringer i oppveksten – «Jeg klarte ikke takle ting s veldig bra» Jentenes fortellinger starter tilbake i tid, og viser til vonde erfaringer fra barne- og ungdomstiden. Opplevelser som utenforskap, ensomhet eller sorg gjennom erfare mobbing, skilsmisse eller tap av nære relasjoner, er gjennomg - ende temaer som ofte markerer starten p jentenes fortellinger. «Jeg tror det er litt etter alt som har skjedd, for det har på en måte skjedd ganske mye i livet mitt. Jeg kan ikke si at det starta på barneskolen, men det starta litt da med mobbing. Også grunnen til at jeg bare bor med mora mi da, er at faren min døde for snart åtte år siden, av kreft. Så det har jo kommet litt av det også. Også har det vært en depresjon, og litt forskjellig» (Ingeborg, 18 r). Historiene uttrykker p mange m ter en samtidighet mellom det vonde i livet, og det vonde i kroppen. Et annet fellestrekk er at det oppleves vanskelig h ndtere det som har skjedd p egenh nd. «Det handla vel veldig mye om, sett i ettertid, hvordan jeg hadde det tror jeg. Etter at ting begynte å gå veldig dårlig på skolen. Foreldrene mine skilte seg, det var ikke så veldig bra hjemme. Så begynte liksom smertene å bare, ja kom gradvis, og ble bare verre og verre (..) Jeg ble jo mobba på skolen. Hadde ikke så veldig mange venner (..) Og det her ser jeg på som en grunn til alle vondtene. Fordi jeg ikke klarte å takle ting så veldig bra» (Madelen, 19 r). Jentenes fortellinger viser til ulike smertefulle livshendelser, men handler ogs om egen h ndtering og opplevelser av ikke strekke til i møte med det vonde. Slike beretninger kan knyttes til individualiseringen i v rt samfunn, og tilhørende idealer som selvansvarlighet og uavhengighet. P den ene siden viser historiene til vonde hendelser og individuell s rbarhet, og p den andre siden gjenspeiler historiene kulturelle forventninger om h ndtere det vanskelige selv. Å st alene – «Man ser det ikke p meg» Jentenes fortellinger inneholder mange opplevelser av ikke bli trodd, eller tatt p alvor, i tilknytning til de kroppslige smertene. Mangel p forst else fra skole og helsevesen er et gjennomg ende tema i fortellingene. «Det var veldig ekkelt, fordi lærerne tok meg ikke alvorlig. De trodde jeg tulla som vanlig. At jeg bare sluntra unna. At det var en unnskyldning… Men det var det jo ikke. Så jeg holdt smertene inne hele dagen, fordi lærerne ble så sure. Så det ble bare verre. For når du holder ting inne så spenner du bare hele kroppen. Så da fikk jeg nesten vondt i hele meg (…) Og når jeg var hos legen så var det liksom, «nei, vi ser ikke noen årsaker til at du skal ha vondt». Men så hadde jeg vondt! Så det var egentlig ganske ille, for jeg dro jo hjem og følte verre enn det jeg gjorde da jeg kom dit (…)» (Kristin, 19 r). Historiene viser til et ønske om bli sett, trodd og anerkjent fra de rundt seg. Jentene forteller om hvordan mangel p slike erfaringer bidrar til usikkerhet og selvbebreiding. «Jeg tror egentlig bare at.. Hvis man får snakke med noen som tror deg… For jeg gikk til legen min for eksempel. Og han trodde jo ikke på meg! Og hver gang jeg snakka med lærerne på skolen eller helsesøster… Så ble jeg liksom møtt med at «jammen, hva er det her for noe liksom, skjerp deg!» (…) Jeg ble jo bare mer og mer innestengt. Jeg gjemte meg liksom inni de her svarte mørke klærne bakerst i klasserommet, og venta på at dagen skulle bli ferdig» (Madelen, 19 r). Samtidig som at fortellingene handler om et behov for forst else og anerkjennelse fra de rundt seg, viser de ogs til et ønske om holde smertene skjult. «Det påvirker meg, men man ser det ikke på meg nødvendigvis. Det er ikke tydelig at jeg har vondt og at jeg sliter (…) Jeg tror jeg er litt sånn at jeg viser egentlig ikke folk hvordan jeg har det og hva jeg føler» (Ingeborg, 18 r). Jentenes historier viser til et behov for ikke vise andre hvordan de egentlig har det. Det ikke vise s rbarhet, eller be andre om hjelp, synes være sterkt forankret i historiene. Dette kan ses i lys av kulturelle idealer som være selvansvarlig og vellykket. Historiene uttrykker slik sett et
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy