56 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 VITENSKAPELIG ARTIKKEL sykehus, kommuner og privat praksis i hele landet. Deltakerne, tre menn og en kvinne, har alle over 10 års erfaring som psykomotoriske fysioterapeuter i privat praksis og jobber på to ulike steder i Norge. Det transkriberte tekstmaterialet dannet videre grunnlaget for temabasert tverrgående analyse, inspirert av Kvale og Brinkman (13). Gjentatte lesninger og drøftinger løftet frem to tema. En analytisk tekst ble utarbeidet for hvert av temaene og sitater er brukt for å forankre meningsinnholdet i det opprinnelige datamaterialet. To pasienter ble også intervjuet, men siden dette ga svært begrensede data, ga det ikke grunnlag for analyse. I stedet ble utvalgte sitater fra det ene intervjuet brukt innledningsvis til hvert tema, for å gi stemme til pasientens erfaringer. Studien er godkjent av Regionale komitéer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK), og Norsk Samfunnsvitenskapelig datatjeneste (NSD). Informantene underskrev informert samtykkeskjema. Kultursensitiv traumeforståelse – teoretisk perspektiv Kropps- og kunnskapssynet i NPMF utgjør studiens bakteppe, men dette er godt belyst i tidligere litteratur (f.eks. 9, 10). Tortur er alvorlig traumatisering som overvelder sentralnervesystemet. Traumene etterlater vedvarende avtrykk av smerte og frykt. Det har gjennomgripende innvirkning på hele mennesket (14-16) og kan føre til fysiologiske endringer av persepsjon, kognisjon og regulering av følelser (15, 17). Når overveldende opplevelser fragmenteres, kan følelser, tanker og sanseinntrykk fra traumer trigges slik at det som skjedde gjenoppleves i nåtiden. Dissosiasjon fungerer som en naturlig og automatisk forsvarsmekanisme for beskyttelse mot smertefulle minner. Det innebærer å frakoble eller avspalte opplevelser, følelser og kroppslige minner som blir for overveldende og vanskelige å håndtere (14, 15, 17). Heling, i denne sammenheng, betyr å gjenvinne eierskap til seg selv – i kropp og sinn (15). Det omhandler å bevare ro i møte med tanker og sanseopplevelser, være til stede i nåtiden, inngå i relasjon med andre og være åpen og ærlig om egne overlevelsesstrategier. Interkulturell kommunikasjonsteori handler om hvordan behandlers og pasienters verdier, kommunikasjonsstil og livssyn påvirker samspillet, samt hvordan skape et godt samarbeidsmiljø (18). Teorien baserer seg på kunnskap fra sosialantropologi, sosiologi og psykologi, og viser hvordan blinde flekker kan overskygge andre perspektiver, som for eksempel syn på hva som er riktig behandling. Tilnærmingen fremhever betydningen av at behandler er bevisst egen identitet, kulturell tilhørighet og verdier. Det fordrer at behandler fornemmer sin måte å motta inntrykk, og smidig tilpasser sine uttrykk til pasienten. Dette kan inkludere å tone ned tabuiserte temaer inntil en trygg relasjon er etablert, vise respekt for og å anerkjenne og bekrefte den enkeltes historie. Forhold som kjønnsforståelse, etnisk identitet og klasse og hvordan dette påvirker traumeopplevelsene er også av betydning (18, 19). Funn Å skape en trygg behandlingsallianse Pasientfortelling Arne [psykomotorisk fysioterapeut] viste omsorg. Han er rolig. Han ser meg, nesten alle sider av meg … ikke bare deprimert. Han ser hvilke smerter jeg har … Noen ganger snakker han om private ting ... Han har også to barn. Det skaper trygghet … Jeg stoler ikke på noen, men hos Arne snakker jeg om alt. Tillit er viktig. Stole på den som prøver å hjelpe meg. Det er det aller viktigste. Jeg skjønner at behandlingen handler om kroppskontakt. Først var hjernen min låst. Tenkte å si at nei, jeg vil ikke fortsette ..., men Arne ga meg noen informasjonslenker. Når man leser, blir man forberedt til behandling ... og Arne fortalte hva vi skulle gjøre. Fra behandlernes perspektiv For å lykkes med behandlingen, er det avgjørende å skape en tillitsfull relasjon. Dette innebærer å ha en åpen holdning og å gi pasientene tilstrekkelig tid og rom til å føle seg trygg. Videre er det å utvise ekte medfølelse og omsorg, og ta hensyn til både kulturell bakgrunn og tidligere opplevelser betydningsfullt. Behandlerne kan også bidra til å skape en trygg atmosfære ved å dempe egen autoritet. «Jeg har prøvd å ufarliggjøre meg litt, med å fortelle noe om min hverdag. Han sier han syntes det er trygt, for da blir jeg mer menneskelig … At jeg ikke bare er en autoritet og skal bestemme over han». Skam kan også ha innvirkning på forholdet mellom pasientene og behandlerne. Pasientene kan eksempelvis føle skyld og skam over å ha blitt utsatt for tortur, og eventuelt for hva de kan ha gitt av opplysninger under torturen. Samtidig kan behandlerne ha fordommer som hindrer forståelse for pasientenes opplevelser. Å være åpen for å lære og samtidig respektere ulike måter å forstå smerte og sykdom på, er avgjørende. Dette innebærer å anerkjenne pasientenes perspektiver, selv om de avviker fra behandlernes. Varhet og respekt for pasientenes grenser er av stor betydning. Pasienten virket distrahert og fjern, og jeg spurte: «Hvordan er det når jeg stiller så mange spørsmål?» Han svarte etter en stund: «Du må huske at jeg har blitt forhørt». Da skjønte jeg at jeg må være mer tilbakeholden. Når det stilles åpne spørsmål, får pasientene frihet til å velge hvordan og hva de ønsker å dele. «Det er noe med hvordan en møter historien, gir rom og plass for den. Og så er det selvfølgelig respekten for urørlighetssonen, at en ikke nødvendigvis skal spørre og grave for mye. Det er en balansegang – å ha respekt for at det ikke er alt pasienten ønsker eller vil fortelle ... en varhet for det.» Dersom behandlerne utilsiktet trår over pasientenes grenser, tematiserer de dette. Å anerkjenne og å lære av feil kan bidra til å styrke tillitsforholdet, og fremme opplevelse av respekt og trygghet. Pasienter som har opplevd tortur kan være ekstra sårbare. Manglende oversikt og kontroll kan føre til usikkerhet og negative følelser både hos pasient og behandler.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy