FYSIOTERAPEUTEN 5/24 57 Åpen og tydelig informasjon om behandlingen og dens formål kan bidra til å skape forutsigbarhet og trygghet. Utfordringer og muligheter i psykomotorisk fysioterapi Pasientfortelling På grunn av at jeg ble torturert var det veldig vanskelig å la noen ta kontakt med kroppen min. Men nå … Den timen med Arne liker jeg veldig mye. Mindre spenning. Så puster jeg godt … Jeg liker å jobbe med kroppskontakt. Vi praktiserer mange øvelser. Og til slutt gjør de meg avslappet. Slår av lyset. Tar pause 2-3 minutter. Ikke med en gang, gå ut, gå ut. Da blir man stresset og all jobben som jeg fikk, blir borte. Jeg må fortsette behandlingen. Uten behandling blir nesten kollaps. Fra behandlernes perspektiv Det kan være vanskelig å ha oppmerksomhet rettet mot kroppen for mennesker som har opplevd tortur. Derfor må undersøkelse og behandling tilpasses den enkelte pasient for å unngå stress og ubehag. En behandler forteller fra en undersøkelsessituasjon: «Han [pasienten] fikk angstreaksjoner i liggende, så allerede der ble det klart at vi ikke skulle jobbe så veldig mye i liggende, men i sittende og stående der pasienten opplevde at han både hadde kontroll og fluktmuligheter.» Det er av stor betydning at behandlerne er tålmodig og forståelsesfulle, og ikke lar egne frustrasjoner og forventninger påvirke behandlingen. Ved å tilpasse kroppsspråk, bevegelser og berøring kan de skape en trygg og oversiktlig atmosfære. Pasientene kan eventuelt beholde klærne på og behandlingstiden kan kortes ned. En erfaren og trygg behandler kan også la pasienten få mer kontroll og innflytelse på behandlingen. «Pasienten fikk guide meg i behandlingen, spesielt med tanke på hvor tett på nakken og hodet jeg skulle være». Å skape bedre kontakt med kroppen gjennom trygg samhandling er sentralt i behandlingstilnærmingen. Å kjenne kroppslige fornemmelser kan gi pasientene opplevelse av forankring, tilstedeværelse og trygghet i egen kropp. En støttende og stabiliserende tilnærming i øvelser eller berøring kan også bidra til økt opplevelse av kroppslige grenser. Det kan, imidlertid, oppstå utfordringer knyttet til berøring på grunn av ulike kjønn og religiøse forskjeller, som igjen kan skape usikkerhet i behandlingsrelasjonen. Men ved sensitiv og varsom bruk av hendene er behandlerne oppmerksomme både på muskulære og autonome reaksjoner og endringer i pasientenes pust, og justerer tilnærmingen deretter. Samtale og refleksjon omkring pasientenes kroppslige fornemmelser og reaksjoner kan bidra til at de blir mer oppmerksomme på seg selv og egne behov. Behandlernes hensikt er å stimulere til bedre kroppskontakt. De har erfaring med at dette gir pasientene en større følelse av kontroll, et bedre utgangspunkt for valg og en opplevelse av at «jeg har ben å stå på, jeg kan gå unna hvis jeg vil.» Behandlerne vektlegger å fremme muligheter og ressurser. Mange med torturerfaringer føler seg hjelpeløse. Behandlerne vektlegger betydningen av å hjelpe pasientene til å våge å kjenne at smertene er der. Ved å akseptere dette blir det mulig for pasientene å utforske hvilke muligheter de har til å påvirke smertene. På den måten får pasientene erfaring med å få innflytelse på egen situasjon, og på den måten motvirke følelsen av avmakt. Diskusjon Hensikten med studien var å undersøke hvordan NPMF kan tilpasses mennesker med torturerfaringer, samt identifisere muligheter og utfordringer ved tilnærmingen. Den fremhever betydningen av å skape en trygg behandlingsallianse med pasienter som har opplevd tortur. Torturoverlevende har ofte opplevd svik fra autoritetspersoner, noe som gjør det vanskelig å stole på mennesker, systemer og institusjoner igjen. Medisinsk fagpersonell kan også ha vært involvert i torturen, noe som ytterligere kan forsterke mistillit. Tortur kan føre til dehumanisering, ydmykelse og frykt (19), og derfor er første målet å gjenopprette trygghet og menneskeverd (17). Flere studier og relevant litteratur bekrefter betydningen av å fremme følelsen av trygghet for å redusere skadevirkningene etter torturen (12, 17, 20-23). De psykomotoriske fysioterapeutene i studien beskriver hvordan de arbeider for å fremme tillit i relasjonen, ved å gi pasientene opplevelse av å være sett, tatt vare på og akseptert. Når Varin (17) understreker at omsorg må uttrykkes på en naturlig og oppriktig måte kan det belyse hvorfor behandlerne i studien noen ganger velger å dele litt personlig om seg selv. Det kan oppfattes uprofesjonelt å dele personlig informasjon, men i en kultursensitiv tilnærming kan det å gå utenfor de vanlige rammene være et vesentlig behandlingsgrep (18). I studien framkommer også betydningen av at behandlerne er sensitive og respektfulle overfor pasientenes opplevelser og historie. Behandlerne opplever at pasientene finner det vanskelig å snakke om det de har vært utsatt for. Det er viktig for dem å finne balanse mellom å få nødvendig informasjon og å unngå å gjenta ubehagelige avhørsopplevelser. Flere studier understreker dette (20, 22), og at det ikke er nødvendig å vite i detalj hva pasientene har opplevd for å kunne gi tilstrekkelig behandling (14). Tortur fører ofte til en dyp indre skam og skyld (3, 11, 21, 22). Helsepersonell bør derfor være oppmerksom på hvordan traumer påvirker den enkelte pasient, og at skadevirkningene av tortur i stor grad påvirkes av kulturelle faktorer (18). Jensen (11) har illustrert hvordan en krigsvoldtekt kan ha alvorlige konsekvenser for kvinner, spesielt i kulturer hvor kvinnene da blir betraktet som varig urene. Behandlerne i denne studien fremhever betydningen av forståelse og aksept for kulturelle forskjeller. For å unngå å forsterke pasientenes følelse av fremmedgjorthet, overkjøre eller krenke dem, er de opptatt av å være bevisst egne forutinntattheter, samt være åpen og respektere deres verdier og perspektiver. Verdier og normer er ofte ubevisste, og flere studier understreker betydningen av at behandlere er oppmerksomme på eget teoretisk og verdimessig grunnlag og kulturelle referanser (18, 20). Samtidig er det verdifullt å utfordre egen etisk orientering i møte med det fremmede og uforståelige, og være åpen for å lære av pasienten (25).
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy