58 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 VITENSKAPELIG ARTIKKEL Denne studien belyser også at møtene mellom behandlerne og pasientene kan være utfordrende. Varin (19) påpeker at sterke følelser kan være en overlevelsesstrategi for å håndtere overveldelse, kaos og oppløsning. Derfor må behandlere respektere slike symptomer, og være klar over at pasienten først kan gi slipp på dem når de er tilstrekkelig trygge. God traumeforståelse er nødvendig for å forstå pasientenes adferd og symptomer, som ofte kan virke forvirrende og uklare. Behandlere må være forberedt på at dette kan ta tid og kreve mye tålmodighet (14, 24). Sterke følelser hos behandler kan være naturlige reaksjoner, men må håndteres på en måte som ikke truer medfølelse eller krenker pasienten (14, 25). En studie trekker fram at ved å se på slike krevende situasjoner som åpne og dynamiske kan det bidra til en konstruktiv utvikling av behandlingsprosessen. I stedet for å definere pasienten som «krevende» kan slike situasjoner heller gi nyttige perspektiver for den videre behandling (26). Torturoverlevere kan, ifølge behandlerne i denne studien, oppleve trygghet og kontroll når de får være med å legge premissene og behandlingen tilpasses deres behov og reaksjoner. Derfor gir behandlerne disse pasientene større påvirkningsmuligheter enn vanlig. Trygghet, kontroll og forutsigbarhet løftes frem i forskning om rehabiliteringen til torturoverlevende generelt (20-22). I fysioterapi kontekst er det viktig å vite at nakenhet, hån og ydmykelse brukes bevisst på nedverdigende måter under tortur (12), og at ulike utgangsstillinger kan være forbundet med opplevelse av tap av kontroll (10). Å overholde avtalt tid og unngå venting er også tiltak for å begrense følelsen av maktesløshet (10, 21). Behandlerne i studien forholder seg til risikoen for retraumatisering i psykomotorisk fysioterapiundersøkelse og -behandling. Berøring og sensoriske inntrykk i kroppslig samhandling kan utløse traumerelaterte reaksjoner (10, 16). Hva som oppleves skremmende eller beroligende avhenger av den enkeltes historie. Dersom berøring og bevegelse lett utløser flashbacks kan kroppslig tilnærming være uhensiktsmessig (10, 12). Denne studien peker imidlertid på mulighetene som ligger i kroppslig tilnærming og samhandling. Feilberg og Thornquist (12) beskriver at arbeid i grenseland mellom behag og ubehag kan gi pasienten klarere opplevelser av sine grenser for hva som er akseptabelt eller ikke. Pasientens kapasitet til å være tilstedeværende kan være avgjørende for behandlingsutbytte, men også at behandlere våger å utforske det vanskelige på en trygg måte (14). Behandlerne i studien beskriver hvordan de vektlegger å engasjere pasientenes sanselige kroppslige tilstedeværelse for å hjelpe dem med å forankre seg i nåtid. For å oppnå reell endring må kroppen lære at faren er over (14, 15). Flere studier har vist at «hands-on»-tilnærming kan bidra til å redusere uro og forvirring og sterkere forankring til herog-nå opplevelse, og hjelp til å skille fortiden fra nåtiden og opprettholdelse av felles virkelighet (10-12, 27-29), og at berøring har terapeutiske potensialer (30). Berøring kan imidlertid gi usikkerhet i behandlingsrelasjonen dersom dette bryter med pasientens kulturelle normer (10, 12), noe som ble påpekt i denne studien. Feilberg og Thornquist (12) understreker at undersøkelse og behandling av torturoverlevende krever spesialkunnskap utover NPMF, samt tid og mulighet for samarbeid mellom ulike deler av helsetjenesten. Metodediskusjon Forfatternes faglige interesser og personlige erfaringer vil alltid ha innflytelse på de perspektivene som blir utforsket i en studie, og for de resultater som blir presentert og drøftet. I analyseprosessen var det viktig med gjentatt lesning og diskusjon av datamaterialet og refleksjon om hvorvidt resultatene som ble utviklet belyste studiens problemstilling, og om de beskrev informantenes erfaringer på en troverdig måte. Samtidig var det viktig å utfordre egne og hverandres forforståelse. En betydelig utfordring i denne studien var rekruttering av deltakere som oppfylte inklusjonskriteriene. Opprinnelig var planen å gjennomføre en intervjustudie med pasienter som hadde erfaring med tortur for å utvikle innsikt i deres opplevelser med PMF. Etter å ha gjennomført en omfattende kartlegging og kontaktet 56 psykomotoriske fysioterapeuter, var det kun mulig å identifisere fire behandlere som hadde erfaring med individuell behandling av torturoverlevende. Av disse fire kunne kun to bidra med én deltaker hver til studien. På grunn av utfordringene knyttet til rekruttering, ble det i stedet en intervjustudie av de fire tilgjengelige behandlernes erfaringer. En av deltakerne hadde omfattende erfaring med behandling av torturoverlevende, en hadde noe erfaring, mens to hadde svært begrenset erfaring på området. Til tross for begrensningene, kan studien likevel gi et viktig bidrag til praksisfeltet fordi det eksisterer begrenset tilgjengelig kunnskap om anvendelsen av psykomotorisk fysioterapi til torturoverlevende. Studien kan også anses som relevant og overførbar for psykomotoriske fysioterapeuter som arbeider med traumatiserte pasienter med ulik kulturell bakgrunn. Konklusjon I en tid der krigens realiteter påvirker millioner av mennesker rundt om i verden, bør helsevesenet og behandlingsmiljøene være rustet til å håndtere de spesielle behovene til torturoverlevere. Studien indikerer at behandling av torturoverlevende krever spesialisert kompetanse, og at studiens deltagere opplevde at denne kompetansen ikke ble tilstrekkelig dekket i utdannelsen i psykomotorisk fysioterapi. Selv erfarne behandlere kan føle seg usikre når de møter denne pasientgruppen. Derfor er det nødvendig å videreutvikle kunnskapen om hvordan man best kan møte og behandle pasienter med torturerfaring, og å samarbeide tverrfaglig for å kunne yte best mulig hjelp i rehabiliteringsprosessen. Arbeidet med torturoverlevere kan være utfordrende, derfor er det avgjørende at behandlere har egnet kompetanse, opplever trygghet og har et støttende arbeidsmiljø. Referanser 1. FN-sambandet. Torturkonvensjonen, [oppdatert 4. juli 2023; hentet 11. feb 2024]. Tilgjengelig fra: https://fn.no/avtaler/menneskerettigheter/torturkonvensjonen 2. Lønning MN, Aasnes AE og Laupstad I. Kors R. Torturert og glemt? Identifisering og rehabilitering av torturutsatte i Norge. Røde Kors; 2020. 3. Dinardi C, Lie B, Sveaass N, Weiss N. Torturutsatte i den norske asylprosessen. ID-nr.: 20788. En utredning av Norges forpliktelser, og anbefalinger til praksis. Fafo-rapport. 2021;18.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy