66 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 FAGKRONIKK Pensjonisten Elviira Lovisa Tuomela, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet. Weronika Anett Finfjord, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet. Fagkronikker vurderes redaksjonelt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Vårhimmelen over han er klar, og benken er solvarm når han setter seg ned. Lukten av varmt gress og måkeskrik fra sundet gir den gode følelsen av sommeren som er i anmarsj. Han nyter denne overaskende fine dagen. Et avbrekk etter flere mørke dager, hvor regntunge skyer hadde hengt tunge nedover hustakene og nettene høylytte med kast fra nord. Et møte mellom generasjoner De mørke skyene ligger fortsatt der ute over sundet, truende, med et spørsmål om de er på tur ut eller tilbake. I sekken ved foten hans er de siste små tingene fra kontoret. Minner fra noe som føles som flere liv som fysioterapeut. Fra en identitet til en annen, for i dag er han pensjonist. Gjennom solskinnet kommer en ung kvinne gående, hun ser kjent ut. Først når hun nærmer seg husker han at de har møttes før i forbindelser med jobb. «Kan jeg sette meg?» Han er glad for å bli forstyrret i mimringen. «Selvfølgelig» Han smiler. Hun setter fra seg en av de nye resirkulerte matboksene lagd av gamle VHS-kassetter og CD plater. Ikke at han forventer at dagens unge har noen forhold til noen av delene. «Jeg vet hvem du er, eller vi har i hvert fall møttes før» sier hun. «Jeg hørte et foredrag du hadde en gang om Fysioterapi i gamle dager». Hun ler «Eh, sorry, husker ikke hvordan du ordla deg, men gamledager var kanskje ikke helt korrekt. Mente ikke å fornærme deg» «Tro meg jeg blir ikke fornærmet, det føles som et helt annet liv. Å kalle det gamledager er et kompliment, det betyr jo at nå lever vi det nye livet» Han smiler varmt, det er ingen tvil om at han er fornøyd. «Det nye livet var en nødvendighet, og vi skal ikke glemme det gamle, for om vi glemmer så er det en fare for at vi går tilbake dit igjen» Da vi begynte å skifte perspektiv «Så hvor ille var det?» Hun er seriøs. «Hmm, ille var ikke vår første tanke. Men vi var i en overgangsfase hvor vi begynte å se at det ikke var mulig å fortsette på samme måte. Skolen var, slik som resten av helsevesenet den gangen veldig individfokusert. Vi var egosentriske i våre valg. Jeg som mange andre tenkte at når jeg er ferdig utdannet skal jeg ha min egen klinikk, hvor jeg skal rekke flest mulig enkelt pasienter om dagen for å tjene mest mulig penger, på kortest mulig tid» Han ler som om dette er den mest latterlige tanken noen noengang har tenkt. «Vi hadde fokuset på skuldre og nakker, da stress og slitasjeplager satte seg her, vi lærte om enkelt deler av mennesket bare i sammenheng med andre deler av samme kropp. Men hvor var sammenhengen med alt rundt oss? Hvor var tanken om at vi er en del av naturen og naturen er en del av oss? Vi tenkte på stresshormoner som noe som bare var der og som påvirket enkelte, mens vi heseblesende stresset rundt på jakten etter penger og tid uten å skjønne at vi var på tur utenfor stupet i jakten på enhjørninger» Han trekker pusten og holder den et sekund. Hun husker godt, og kan kjenne lidenskapen hans fra sist hun hørte han fortelle om denne tiden. Engasjementet er tydelig i hele kroppen hans. Skuldrene blir stramme, hode hever seg og blikket er fast, mens han gestikulerer mot alt rundt seg. «Vi var svaksynte i noe som føltes som en blind verden» Hun bryter ut i latter. «Okey den må du forklare nærmere». «Vi så heldigvis litt, små glimt av at vi var på tur i feil retning. At jorden vår var syk, at samfunnet ikke kunne fortsette å fungere slik som nå, at helsevesenet kom til å bryte sammen om vi fortsatte. Symptomene var der over alt. Men det føltes som vi var de eneste som så det, eller de eneste som brydde oss. Som om resten av verden var blinde. Men heldigvis var det ikke slik. Heldigvis var det flere som så rundt i verden, alt som trengtes var å samles for å kunne gjøre en endring» De første endringene «Det er en rar tanke, at min jobb en gang var så annerledes.» Hun åpner matboksen mens hun prater og løfter opp et hjemmelaget rundstykke med kikertepostei og paprika. Den lette lukten av krydder passer inn i den lune luften. «Så hva tenker du var den største endringen som kom? Hva hendte som fikk størst innvirkning på hvordan vi lever i dag, tenker du?» «Endringene var små i begynnelsen, men kunnskapen økte og samfunnet våknet mer og mer opp for den destruktive stien vi var på. Men innføringen av borgerlønn gjorde mye, det innebærer at alle (dyr, natur, mennesker?) har samme inntekt uavhengig av type eller grad av ansettelse, har gjort at det kan gjøres helt forskjellige prioriteringer. Overgangen har ikke skjedd uten motstand fra en tidligere svært velstående del av befolkningen og motstandere av den påfølgende ruraliseringen. Det er de som mener at det er baklengs og frihetsberøvende. Til tross for at vi har visst om klimaendringer i så lang tid og daglig blir minnet om effektene, er det de som holder fast ved økonomisk
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy