68 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 FAGESSAY lever i fysisk mindre lokalsamfunn, legger grunnlaget for mer meningsfylte relasjoner. Det er som om vi kjenner hverandre som mennesker igjen når vi får lov til å møtes på tvers av et bredere spekter av sammenhenger. Jeg tror bare det gjør oss lykkeligere.» En rødme sprer seg over kinnene hennes og smilet er stort. Det er smittsomt, disse gledene og entusiasmen. «Min yrkesrolle som fysioterapeut har absolutt vært formet av utviklingen. Det er få i dag som hever øyenbrynene over at arbeidet mitt består i å legge til rette for at naturen kan leve ut sitt iboende potensial.» Nye roller og nye partnerskap Han deler hennes glede «Og her er arbeid i lang tid framover». «Ja absolutt, Jeg snakket akkurat her om dagen med en av kollegene mine i Afrika. Han jobber med jordforbedring gjennom mikroliv for å reversere ørkenspredning og forbedre levekårene og helsen til det lokale livet. Arbeidet viser allerede gode resultater på jordens evne til å holde vann» Han kjenner til dette prosjektet, det har vært utviklet gjennom et samarbeid mellom flere universiteter og nå brukes metodene over flere deler av verden. Fra avskogede områder i vestlige deler av verden, til ørkenområder i øst og sør. Og nå jobbes det intens med å finne lignende metoder for å bruke i havbunnen. «Hvilket prosjekt jobber du med nå?». «Akkurat nå jobber jeg med et prosjekt sammen med agronomer, biologer, toksikologer og psykologer der en tidligere flyplass blir en skogshage med flerårige nyttevekster som vi håper vil være tilgjengelig i mange generasjoner fremover.» «Så spennende, både prosjektet og samarbeidet. Selv om spesialisering er viktig for spisskompetansen, føler jeg at vi verdsetter generalister og tankegangene som er muliggjort av tverrfunksjonelle samarbeid mer i dag.» «Ja, det skjer ikke uten at vi tråkker hverandre litt på tærne noen ganger, men i det hele tatt fungerer det veldig bra. Toksikologene har kartlagt for kjemikalier i forbindelse med forrige flyplassdrift. Skoghagen er foreslått blant annet fordi den kan fungere som et større område med grønn bru for lokale dyr, og spesielt tre arter av rødlistede fugler som finnes i området. Men det skal også være et sted som gir muligheter for rekreasjon. Uansett tar vi hensyn til brukskvaliteten for dyrene og deres habitat ved utforming av lokaliteten. Jeg ble kontaktet av en psykolog som hørte om prosjektet og som foreslo at vi kan invitere grupper i det arbeidet med inkludering, mange av dem er nyankomne klimaflyktninger. Stedet har både en tilbaketrukket beliggenhet, men gode kommunikasjoner og jeg tror det kan egne seg både for naturlig terapi og være et rikt læringsmiljø for gruppene.» To generasjoner ser fremover De første dråpene lander stille på gresset. «Jeg kommer gjerne innom en av dagene, kanskje jeg kan få hjelpe med plantingen? Det er noe med følelsen av jord på fingrene og humler som suser». Han blir stille et par sekunder før han begynner å le igjen. «Ting har virkelig forandret seg». Himmelen er ikke lenger klar, benken er ikke lenger solvarm og måkene skriker ikke lenger. Lukten av friskt gress og våte veier har tatt over. Hun pakker sammen matboksen sin, han kaster sekken over skulderen. To fysioterapeuter, to generasjoner og en regnvåt benk omringet av nyutsprungne vårblomster. Fremtidens by Therese Akselie Liljebakk, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet. Silje Kjeldsø Nilsen, fysioterapistudent, UiT Norges arktiske universitet. Fagessay vurderes redaksjonelt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Inne på kontoret Furutre sitter de tre eldre kollegaene Merete, Pernille og Karl. Datoen er 19. april 2065. Karl sitter og nipper til den lokalproduserte bringebærteen sin, mens Pernille og Merete spiser ferske, nyplukkede mangoer. De tre kollegaene har tatt en pause i arbeidet mens de venter på Gustav. Gustav er en ung journalist som kommer til byen for å skrive om de store samfunnsendringene som har skjedd der de siste tiårene. Like etterpå banker det på døren, og en slank, rødhåret mann kommer inn i rommet: «God dag, god dag! Mitt navn er Gustav». «Bare sitt» Karl nikker til Gustav, og peker på stolen rett ovenfor han. Gustav synker ned på stolen og tar frem den gule notatboken sin. «Vi tar hele historien fra start». Pernille kaster mangosteinen i komposten, og lener seg frem over bordet. «La oss dra tilbake til år 2030!». Pernilles ansikt lyses opp i et
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy