VITENSKAPELIG ARTIKKEL 78 FYSIOTERAPEUTEN 5/24 For deltakelse i prehabilitering var det ikke noen forskjell mellom hofte- og kneopererte blant menn eller kvinner. Holdninger til fysisk aktivitet viste gjennomgående høy total skår (Tabell 4). Kvinner skåret signifikant høyrere enn menn innen domenet Funksjon (F1,309 6,46; p=,012). Forklarende faktorer for holdninger til fysisk aktivitet Korrelasjoner ble gjort mellom ulike bakgrunnsvariabler. Høyere alder korrelerte signifikant med behov for ganghjelpemidler (R=0,128, p<0,001), lavere deltakelse i arbeid (R= 0,235, p<0,001) og idrett (R= 0,096, p=0,013), samt lavere utdanningsnivå (R= 0,149, p<0,001). Pearson korrelasjonsanalyser bekreftet fravær av kolinearitet innbyrdes i regresjonsmodellene. Trinnvise regresjoner (Tabell 5) viser hvordan grupperte bakgrunnsvariabler (Tabell 2) forklarte avhengige domener for holdninger til fysisk aktivitet (Tabell 1). Faktorer med positiv betydning var tidligere idrettsdeltakelse og høyere utdanningsnivå med størst betydning for Fysisk aktivitetsnivå, der arbeid også bidro positivt. Arbeid av fysisk art bidro i størst grad til en positiv holdning til fysisk aktivitet. Informasjon fra helsevesenet hadde en positiv betydning for holdning innenfor Livskvalitet og Fysisk aktivitetsnivå, mens hyppighet av deltakelse i prehabilitering og rehabilitering hadde betydning kun for Fysisk aktivitetsnivå. Lenger tid siden protesekirurgi hadde en positiv betydning for holdning innenfor Livskvalitet, mens lenger tid siden konsultasjon hos lege eller fysioterapeut hadde positiv betydning innenfor Kinesiofobi. Å ha hofteprotese bidro til en noe mer positiv holdning innenfor Kinesiofobi. Hofte- eller kneprotese hadde ingen betydning for holdninger til fysisk aktivitet i noen av de andre domenene. For negative faktorer hadde ganghjelpemidler størst betydning av alle bakgrunnsvariabler for alle domener, derav minst betydning for Funksjon. Høyere kroppsvekt og høyere alder bidro til mindre positiv holdning for alle domener med størst betydning for Livskvalitet. Røyking bidro negativt til holdning til fysisk aktivitet innenfor Funksjon og Kinesiofobi. Ingen andre variabler knyttet til helse hadde betydning for noen av de fire domenene. Selv om hver uavhengig faktor bidro signifikant til en mer eller mindre positiv holdning til fysisk aktivitet, forklarte hver gruppe av bakgrunnsvariabler i gjennomsnitt kun 3,8% av variansen på utfallet holdninger til fysisk aktivitet (R2). Diskusjon Denne studien har kartlagt faktorer som kan bidra til å forklare holdninger til fysisk aktivitet hos personer i Norge som fått innsatt hofte- eller kneprotese. Spørreundersøkelsen viste gjennomgående en meget positiv holdning til fysisk aktivitet. De bakgrunnsvariabler som hadde størst betydning for denne holdningen i alle fire domenene var en historikk med høyt fysisk aktivitetsnivå, tett fulgt av høyt utdanningsnivå. Høy alder, høy kroppsvekt og bruk av ganghjelpemidler bidro sterkest til mindre positiv holdning i alle fire domener. Høy alder korrelerte også med bruk av ganghjelpemidler, lavere grad av deltakelse i idrett, lavere deltakelse i arbeid og lavere utdanningsnivå. Informasjon fra helsevesenet bidro til en mer positiv holdning til fysisk aktivitet innenfor Livskvalitet og Fysisk aktivitetsnivå, der også hyppigere deltakelse i pre- og rehabilitering hadde en positiv effekt. Resultatene tyder også på at holdninger til fysisk aktivitet blir mer positive med tiden etter kirurgi. Over 9% av deltakerne var over 81 år. Resultatene viser at behov for ganghjelpemidler øker og deltakelse i idrett reduseres med økende alder, at eldre i mindre grad er i arbeid og at færre eldre har høyere utdanning. Antall personer med lavere eller høyere akademisk grad har siden 1980 økt med henholdsvis 85% og 76% [25], og er vanligere blant de yngre som også er mer idrettsaktive, og er i arbeid. Alder kan derfor ses på som en mulig bakenforliggende faktor som forklarer mindre positiv holdning heller enn eksempelvis utdanningsnivå i seg selv. Det var overraskende at sykdomsdiagnoser ikke påvirket holdningen til fysisk aktivitet. Den lave forklaringsgraden for hver enkelt gruppe av de uavhengige variablene peker i retning mot et sammensatt bilde der flere faktorer samvirker. Vår undersøkelse viser at informasjon fra helsevesenet bidrar til en mer positiv holdning til fysisk aktivitet innenfor Livskvalitet og Fysisk aktivitetsnivå, men ikke for Funksjon og Kinesiofobi. Det kan bety at informasjonen ikke er tilstrekkelig eller treffsikker nok når det gjelder håndtering av frykt for bevegelse. Hyppighet av deltakelse i prehabilitering og rehabilitering hadde ikke overraskende betydning for domenet Fysisk aktivitetsnivå, men ikke for Funksjon. Norge og de andre skandinaviske land tilbyr konservative tiltak for artrose med opptrening og informasjon som førstehåndsalternativ til behandling (AktivA [26], BOA [27], Glad [28], SAMBA [29, 30]). Dette kan utsette eller til og med gjøre kirurgi unødvendig [31]. Dersom kirurgi likevel blir nødvendig, er intensjonen med prehabilitering å gi pasienten best mulig fysisk forutsetning for raskt å komme i gang postoperativt. Noen studier viser kortere liggetid, mens (andre) selvrapporterte funksjonelle fordeler ikke viser bedre effekt enn standard informasjon før operasjon [32-34]. Rehabilitering bidrar til best mulig funksjon med protese i forhold til pasientens forutsetninger og behov med positive resultater for både hofte og kne, men uten evidens for hvilken type opptrening som er best [35-38]. Det betyr at helsevesenet gjennom informasjon og tilbud om opptrening kan bidra til økt livskvalitet, høyere fysisk aktivitetsnivå og funksjon. Mange i vår studie svarte at de følger WHO sin anbefaling om 150 minutter moderat fysisk aktivitet per uke, men forskning viser at kun få personer i den generelle befolkningen faktisk etterlever anbefalingen. Enda færre med hofte- eller kneprotese følger rådene aktivt [39]. Smerte og nedsatt funksjon hos pasienter med hofte- eller kneartrose blir ofte brukt som en årsak til ikke å være fysisk aktiv. Selv etter å ha satt inn hofte- eller kneprotese virker det ikke som denne sedentære adferden endres [40, 41]. En oversiktsartikkel av 13 studier med totalt 828 pasienter som fikk hofte- eller kneprotese viser at pasientene i hovedsak ønsket seg tilbake til det aktivitetsnivået de hadde før de fikk artrose. En metaetnografisk analyse av internasjonale studier viser at til tross for et ønske om å gjenvinne funksjon hos pasienter som venter på eller har fått totalprotese, er interessen for å gjennomføre en økning av fysisk aktivitet begrenset [42]. I hvilken grad dette også gjelder for Norge er usikkert. I vår undersøkelse angir nær 100% at de har mottatt informasjon om betydningen av fysisk aktivitet. Nesten halvparten
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy