5.25 Årgang 92 www.fysioterapeuten.no Fag og forskning
Parkinsonbehandling med laser Forskningspublikasjon i PubMed viser at fotobiomodulasjon (PBM) kan lindre smerter, myke opp muskler og bedre bevegelighet. Dette kan bidra til økt livskvalitet for personer med Parkinson. Trygg, skånsom og dokumentert Spesialisten på medisinsk laser Lyst til å prøve medisinsk laser i deres klinikk kostnadsfritt i en måned? Send epost til: post@irradia.no www.irradia.no Fordeler med medisink behandling LES PUBLIKASJONEN SCAN QR Økt blodsirkulasjon Effektiv mot betennelser Mjuker opp stive muskler og sener Effektiv smertelindring Skånsom behandlingsmetode Ingen dokumenterte bivirkninger Veldokumenterte resultater
FYSIOTERAPEUTEN 5/25 3 Forskningens rolle i fysioterapi, og hvorfor norsk språk er avgjørende John Henry Strupstad Ansvarlig redaktør Nå holder du i årets fagutgivelse, utgitt av Fysioterapeuten. Godt over 100 sider med vitenskap og populærvitenskap presentert i all hovedsak på norsk. Vi i Fysioterapeuten mener det er essensielt at et norskspråklig tidsskrift fortsatt skal være gjeldende og tellende for fysioterapeuter her til lands. Det handler om tilgang, og det handler om tilgjengeliggjøring. Fysioterapi er heldigvis et fag i stadig utvikling, drevet frem av forskning (mye takket være Fysiofondet), klinisk erfaring og pasientbehov. I takt med at kunnskapsgrunnlaget vokser, blir det stadig viktigere at fysioterapeuter har tilgang til oppdatert og relevant forskning – ikke bare for å forbedre behandlingsmetoder, men også for å styrke fagets legitimitet og posisjon i helsevesenet. Forskning gir oss innsikt i hva som virker, for hvem, og under hvilke betingelser. Forskning gir oss også innsikt i opplevelser av ulik type behandling. Forskning kan utfordre etablerte praksiser, etablerte sannheter og åpne for nye perspektiver. Uten forskning ville fysioterapi stå i fare for å stagnere, og pasientene ville miste muligheten til å få den best tilgjengelige behandlingen. Men forskning har liten verdi dersom den ikke blir lest, forstått og tatt i bruk. Nettopp her møter vi på en utfordring: Mye av den fysioterapifaglige forskningen publiseres nemlig i internasjonale tidsskrifter, på engelsk. Noe som er både viktig og riktig. Det er viktig for fagets globale utvikling. Men: Det kan også skape avstand til praksisfeltet. Mange fysioterapeuter jobber i travle kliniske hverdager, og har begrenset tid og ressurser til å lese engelskspråklige vitenskapelige artikler. For noen kan også språkbarrieren være reell. Derfor er det avgjørende at noe av forskningen også publiseres på norsk, slik vi gjør i Fysioterapeuten i stor grad. Norsk språk gjør forskningen tilgjengelig for flere. Ikke bare for fysioterapeuter, men også studenter, beslutningstakere og pasienter. Dette bidrar til å styrke faglig diskusjon i norske kontekster, og gjør det lettere å omsette forskning til praksis i Norge. Når forskningen snakker vårt språk, blir den en del av vår virkelighet. Fysioterapiens fremtid avhenger av at vi bygger bro mellom forskning og praksis. Den broen må være solid, og den må være tilgjengelig. Norsk språk er en viktig del av fundamentet, og Fysioterapeuten er en bidragsyter i så måte. Velbekomme!
Ansvarlig redaktør MSc fysioterapeut John H. Strupstad tlf. 926 24 206 js@fysio.no Layout Kirsten Stiansen tlf. 413 18 188 ks@fysio.no FYSIOTERAPEUTENs FORMÅL Tidsskriftet skal gjennom en saklig og fri informasjons- og opinionsformidling bidra til at fysioterapifaget utvikler seg i samsvar med samfunnets og befolkningens behov. Tidsskriftet skal belyse fysioterapifaglige, fag- og organisasjonspolitiske, utdanningspolitiske og helse- og sosialpolitiske forhold. (Paragraf 29.2 i NFFs lover). Fysioterapeuten redigeres etter Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten. 6 Kronikk: 50 år med Fysiofondet: Dette er historien (Hårstad L) 10 Vitenskapelig artikkel: Physical Activity Experiences of Youth with Physical Disability After Attending Valnesfjord Healthsports Centre (VHC): An Interview and Observation Study (Shumka C et al.) 16 Vitenskapelig artikkel: Å balansere energi: Barn med cerebral parese og foreldres erfainger med hverdagsliv og slitenhet – en intervjustudie (Sæther R et al.) 22 Vitenskapelig artikkel: Å være frisk som kronisk syk: En kvalitativ studie om ungdommers opplevelse av å leve med astma og ta ansvar for egen sykdom (Magnum G et al.) 27 Intervju: Lever vanlige liv 28 Fagartikkel: Helseutdanningene som pådrivere i digital omstilling - fra strategi til praksis (Røe Y et al.) 34 Vitenskapelig artikkel: «Når frykten styrer kneet»: En kvalitativ studie om fysioterapeuters erfaringer med rehabilitering av patellainstabilitet (Fossan R, Rame W et al.) 40 Fagartikkel: Søvnvansker og smerte: En toveis utfordring i muskel- og skjelettbehadnling (Hopland A et al.) 46 Fagartikkel: «Vestibulær rehabilitering» – en etterspurt øvelsesbehandling også i dag (Wilhelmsen KT, Tamber A-L et al.) 58 Fagkronikk: Fysioterapeuter bør ha kunnskap om behandling av insomni (Rønning AS et al.) 61 Personlig erfaring: Psykomotorisk fysioterapi når tempoet i samfunnet akselererer (Hafsahl E) 64 Kronikk: Can physiotherapists timely detect patients at risk for delayed return to work after Total Knee Arthroplasty? Yes they can! (van Zaanen Y et al.) Innhold Fag og forskning Journalist Tone Elise EngGalåen tlf. 901 81 866 teg@fysio.no 4 FYSIOTERAPEUTEN 5/24
66 Vitenskapelig artikkel: Helserelatert livskvalitet hos kvinner som har mottatt fysioterapi for bekkenleddsmerter etter fødsel – En scoping review (Grødal TS, Røyseng M et al.) 76 Vitenskapelig artikkel: Fysioterapi under langtidsopphold på norske sykehjem: En tverrsnittstudie (Telenius EW et al.) 84 Vitenskapelig artikkel: Det handler om mer enn bare hofta: En intervjustudie om kommunale fysioterapeuters erfaringer med oppfølging av skrøpelige eldre etter hoftebrudd (Hempel A et al.) 92 Fagessay del 1: Indikasjonsgrunnlaget i psykomotorisk fysioterapi: Et tilbakeblikk på en kontrovers om takstbruk fra 1980-tallet (Thornquist E) 98 Fagessay del 2: Nye tider, nye utfordringer (Thornquist E) 103 Fagkronikk: Hvordan oppleves utendørs hjerterehabilitering i gruppe? (Dokken I et al.) ABONNEMENT Norge: 1.200 kroner. Utland: 1.250 kroner. Offentlige institusjoner: 1.050 kroner. For medlemmer av NFF inngår årsabonnement i medlemskontingenten. Oppsigelse skal være skriftlig. PRODUKTANNONSER HS Media: Kamilla Dahler Bye, kb@hsmedia.no Tlf. +47 62 94 10 36 / mob. +47 478 53 007 ANNONSEMATERIELL Elektronisk. Tilleggsomkostninger for annet materiell belastes kunden. PRISER, FRISTER OG FORMATER Se www.fysioterapeuten.no/Annonsere STILLINGSANNONSER kun på nett HS Media: Kamilla Dahler Bye, kb@hsmedia.no Tlf. +47 478 53 007 OPPLAG 9.400 TRYKK Ålgård Offset AS Kirkegata 15, postboks 147 Sentrum, 0102 Oslo. Tlf. 22 93 30 50. www.fysioterapeuten.no E-post: fysioterapeuten@fysio.no UTGIVER Norsk Fysioterapeutforbund Fysioterapeuten nr. 5.2025/92 Redaksjonen avsluttet: 29. oktober 2025 ISSN 0016-3384 (trykt utgave) ISSN 0807-9277 (online) Forside: Colourbox.com Foto uten byline: Colourbox.com SVANEMERKET Trykksak 2041 0652 NO - 4660 Takk til Fysiofondet som støtter denne fagutgivelsen økonomisk. 107 Nytt fra NFF 111 NFFs etterutdanningskurs 114 Bransjeregisteret FASTE SPALTER FYSIOTERAPEUTEN 5/24 5
6 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 KRONIKK 50 år med Fysiofondet: Dette er historien Lisbeth Hårstad (f. 1942), utdannet fysioterapeut fra Oslo Ortopediske Institutt 1963. Generalsekretær i NFF 1973–1978, ledet NFFs forhandlingsutvalg i denne perioden med blant annet de første overføringene til fondet, var styremedlem i fondsstyret oppnevnt av Sosialdepartementet 1981–2001. Første fysioterapeut ansatt i Sosialdepartementet i 1978 og avsluttet som avdelingsdirektør i Helse- og omsorgsdepartementet i 2009. Utnevnt til æresmedlem av NFF 2010. lisbeth.haarstad@gmail.com. Fagkronikker vurderes redaksjonelt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. I 1966 kom lov om folketrygd, og i 1971 ble lov om syketrygd av 1956 innlemmet i folketrygdloven. Det fremgår av regler og takster for legehjelp, fysikalsk behandling, tannlegebehandling, logoped- og psykologhjelp at det kan gis bestemmelser om tilskudd til fellesformål, «så som fond for sykehjelp, pensjonsordning og fond til etter- og videreutdanning. Slike ordninger må ha vedtekter som er godkjent av departementet». [1] Norsk Fysioterapeutforbund (NFF) ble informert om ordningen i brev av oktober 1971 fra Sosialdepartementet. Brevet ble fulgt opp av Privatpraktiserende Fysioterapeuters Gruppe (PFG) som var en av fire økonomiske interessegrupper i NFF på den tiden. PFG ønsket en pensjonsordning og utarbeidet forslag i samarbeid med Norsk Kollektiv Pensjonskasse. 1973 –1975 Opprettelsen Sentralstyret i NFF fikk fullmakt fra landsstyremøtet 1973 om også å utarbeide vedtekter for fond til etter- og videreutdanning. Sentralstyret oppnevnte en komite bestående av formannen Ove Jordahl, nestleder Jann Nordahl og Max Pettersen fra PFG. Komiteens forslag til vedtekter ble fremlagt på landsstyremøtet 1974 og ble enstemmig vedtatt. Vedtektene ble oversendt til godkjenning av Sosialdepartementet. Forslaget om sykehjelp- og pensjonsordning fra Norsk Kollektiv pensjonskasse ble ikke ansett som fordelaktig, og ble senere henlagt. Sosialdepartementet stadfestet fondets vedtekter 23. mai 1975. Fondets navn var Fond til etter- og videreutdanning av fysioterapeuter og Mensendieck-sykegymnaster. Landsstyremøtet 1975 valgte tre representanter med vararepresentanter til fondets styre. Norsk Mensendieck-forbund (NMF) valgte en styrerepresentant med vararepresentant, og Sosialdepartementet oppnevnte en styrerepresentant med vararepresentant. Fra 1981 ble NMF tatt opp i NFF. Fra da av valgte landsstyremøtet i NFF fire styrerepresentanter og to suppleanter til fondsstyret. Konstituerende styremøte i fondet ble holdt 28. august 1975. NFFs utdanningskonsulent var fondsstyrets sekretær, og NFFs revisor var fondets revisor. NFF hadde forretningsførselen. Jann Nordahl ble valgt til første styreleder i fondets styre. – Det er avgjørende at fondsstyret jobber etter langsiktige strategier for å tildele midlene slik at de kommer flest mulige fysioterapeuter til gode innenfor det mandatet som vedtektene definerer, skriver Lisbeth Hårstad. Disse har vært styreledere i Fysiofondet 1975–1980: Jann Nordahl, Porsgrunn 1981–1988: Aase Rokne, Bergen 1988–1995: Tine Møller Solheim, Kongsberg 1995–2001: Unni Bilden, Sørreisa, Troms 2001–2004: May- Arna Risberg, Oslo 2004–2010: Siv Mørkved, Trondheim 2010–2016: Nina Emaus, Tromsø 2017–2022: Eilin Ekeland, Drammen 2023–2025: Marianne Aars, Nesodden Sekretærer og sekretariatsledere av Fysiofondet 1975–1979: Utdanningskonsulenten i NFF, Gerd Bjørke 1980–1981: Utdanningskonsulenten i NFF, Gerd Bjerkaas 1982–2013: Utdanningskonsulenten i NFF til 1985, deretter sekretariatsleder i fondet: Birthe C. Hansson 2013–forts.: Eline Rygh (daglig leder)
FYSIOTERAPEUTEN 5/25 7 1974–1984–2008: Overføringene Resultatet av drøftingene om takstene mellom Rikstrygdeverket (RTV) og NFF høsten 1974 var at takstene skulle økes med 20 %. Videre var det enighet om overføring av 0,4 % av de årlige utgiftene til fysikalsk behandling til etter- og videreutdanningsfond for fysioterapeuter. Da forskriften ble fastsatt 1. november 1974, som var datoen for ikrafttredelse for nye takster og regler på den tiden, var 0,4 % blitt til et kronebeløp på kr 400 000. Fondsoverføringen var et resultat av drøftingene mellom partene, og beløpet på kr 400 000 ble ikke tatt fra takstøkningen. Overføringen var en egen definert avsetning til fond i tillegg til økningen på takstene, jamfør Forskrift om regler og takster for godtgjørelse av utgifter til fysikalsk behandling av 1. november 1974. Takstrevisjon foregikk annet hvert år den gangen, ikke hvert år som i dag. Ved neste revisjon 1976 fremmet NFF krav om at overføring til fondet skulle som avtalt være en prosentsats av trygdens årlige utgifter til fysikalsk behandling, ikke et kronebeløp. Overføringene ville dermed øke i takt med økte trygdeutgifter til fysikalsk behandling. På nytt ble det enighet om å overføre et tilskott tilsvarende 0,5 % av den årlige trygderefusjonen, (dvs. refusjonstakstene) til fysikalsk behandling. På 1970-tallet var det et poeng at fondsavsetninger ikke virket inn på den generelle lønns- og prisutviklingen i samfunnet. Dette medvirket til at staten v/ departementene var positive til å gi avsetninger til fond for å ivareta kompetansen hos helsepersonellgrupper som arbeidet etter folketrygdloven. Fondsavsetninger ble ikke tatt med i det inntektspolitiske grunnlaget som takst- og lønnsforhandlinger tok utgangspunkt i. Takstrevisjonen 1976 ble overført fra Rikstrygdeverket (RTV) til Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD), Finansdepartementet (Fin) og Sosialdepartementet. FAD hadde varslet at drøftingene med RTV skulle opphøre, og en avtaleinstitusjon skulle opprettes bestående av Norsk Fysioterapeutforbund, Den Norske Kurstedsforening og Norsk Mensendieck-forbund. Denne avtaleinstitusjonen mellom partene i arbeidslivet ble godtatt av Stortinget, jfr. St.prp.nr. 34 (1976-77) og Innst.S.nr. 57 (1976-77). Fra 1. april 1984 ble ny inntektsordning innført for fysioterapeuter og leger i forbindelse med iverksetting av lov om helsetjenesten i kommunene av 1982. Honorartakstene ble redusert med 40 % av utgiftene til fysikalsk behandling og overført til de kommunale rammetilskuddene. Kommunene skulle utbetale den tidligere takstrefusjonen i form av driftstilskudd til fysioterapeuter som inngikk kommunale avtaler. Refusjonstakstene fra trygden var dermed redusert til 20 % av tidligere honorartakster, og pasientenes egenandeler utgjorde de resterende 40 %. Kommunenes Sentralforbund (KS) ble fra nå av en part i ovennevnte avtaleinstitusjon på grunn av den kommunale driftstilskuddsordningen. For å opprettholde samme avsetning til fondet skulle egentlig kommunene betale 0,5 % av utbetalte driftstilskudd til fondet, og fondsstyret skulle være ansvarlig for at mer enn 400 kommuner skulle innbetale disse tilskuddene. En slik ordning ville være nærmest uoverkommelig. På grunnlag av beregninger som skulle sikre overføringer til fondet på samme nivå som før kommunehelsereformen, forhandlet NFF frem en fondsavsetning på 1,5 % (mot tidligere 0,5) av folketrygdens årlige utgifter til fysikalsk behandling, og 1,5 % av folketrygdens fastlønnstilskudd til kommuner som hadde fysioterapeuter i faste stillinger. Ordningen med fondsavsetning på 1,5 % har vært videreført frem til 2008. På den tiden var det usikkerhet rundt refusjonsordningen til fysikalsk behandling fra trygden. Finansdepartementet var av den oppfatning at det forvaltningsnivået som hadde ansvar for en offentlig tjeneste, også skulle ha det økonomiske ansvaret for tjenesten. I 2007 nedsatte Helse- og omsorgsdepartementet en arbeidsgruppe for å utrede alternativ finansiering av fysioterapi i kommunene. Arbeidsgruppens flertall gikk inn for større kommunal finansiering av fysioterapivirksomhet med reduserte trygderefusjoner og økning i driftstilskuddet. Trygderefusjonen ble gradvis redusert i statsbudsjettene 2008 til 2010.[2] NFFs representant i arbeidsgruppen, nestleder Elin Engeseth og representanten fra Kommunenes Sentralforbund (KS) gikk imot flertallets forslag.[3] Denne usikkerheten over trygdens fremtidige utgifter til fysioterapi var bakgrunnen for at NFF i takstrevisjonen 2008 gikk inn for å gå tilbake til et kronebeløp. Utgangspunkt for kronebeløpet skulle være fondsoverføringen 2008 som var 26 millioner kr. Fremtidig overføring til fondet skulle økes med samme prosentsats som takstøkningen. Det ble enighet om at prosentvis overføring av årlige utgifter til fysikalsk behandling opphørte. Kronebeløpet som ble overført til Fysiofondet i 2025, var økt til 44 millioner kr. Forvaltningen I Hovedavtalen for offentlig sektor er det et arbeidsgiveransvar å påse at den enkelte utøver av helsehjelp er faglig oppdatert for å kunne utføre sitt arbeid faglig forsvarlig. Dette ansvaret er fastsatt i lov av 1999 om spesialisthelsetjenesten og i lov av 1982 og i den nye loven av 2011 om den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I kommunehelseloven er det også fastsatt at «kommunen skal medvirke til at helsepersonell i privat virksomhet innen dens helsetjeneste, får nødvendig videre- og etterutdanning.» Hjemmelen i folketrygdloven om tilskudd til fellesformål som etter- og videreutdanning kan ansees som et offentlig ansvar for at helsepersonell som arbeider etter folketrygden, skal være FORFATTER Lisbeth Hårstad har fulgt Fysiofondet så lenge fondet har eksistert. Arkivfoto: Fysioterapeuten/ Terje Heiestad.
8 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 KRONIKK faglig oppdatert. Helsepersonellets fagorganisasjoner har fått helsemyndighetenes tillit til å forvalte og følge opp dette ansvaret gjennom forhandlinger og avtaler. Ifølge vedtektene skal fondets midler forvaltes av et styre som skal velges av NFFs landsmøte. Fra 2017 har også Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) og Norsk Manuellterapeutforening (NMF) hatt representasjon i fondsstyret. I 1984 godkjente landsstyremøtet at fondsstyret opprettet eget sekretariat med stilling for sekretariatsleder og egen forretningsførsel fra 1985. Fra starten av 1975 hadde NFFs sekretariat vært fondets regnskapsfører og utdanningskonsulenten vært sekretær. Omfanget av virksomheten tilsa etter hvert at fondsarbeidet krevde eget sekretariat og egen revisor. Fra 1995 vedtok fondsstyret å gjøre fondet til egen juridisk enhet med organisasjonsnummer i Brønnøysundregistret. Fondsstyrene har til enhver tid ansvar for å forvalte fondets midler på en forsvarlig måte. Fondsstyret har hatt høye krav til sikkerhet og likviditet og følger en langsiktig forvaltningsstrategi. I starten var det et mål å bygge opp fondets kapital. I den første tiårsperioden ble derfor tildelinger holdt innenfor rammen av renteavkastningen til fondet. Etter hvert som fondskapitalen økte og renteavkastningen likeså, kunne tildelingene øke i omfang. I de fleste årene etter 1990 har tildelingene vært større enn det årlige tilskottet fra trygden takket være god renteavkastning og forsvarlig forvaltning. Avkastningen på fondets kapital svinger imidlertid fra år til år, og plasseringer av fondets kapital må følges opp til enhver tid. Fondet har derfor samarbeidet med profesjonelle forvaltere som Alfred Berg Kapitalforvaltning AS i en årrekke, og fra 1999 med Pareto Asset Management AS. Porteføljen er fordelt i aksjer og obligasjoner. Dette ga i 2024 en renteavkastning på over 12%. Bruk av fondsmidler Siden fondets opprettelse har landsstyremøter/landsmøter drøftet prinsipper for bruk av fondets midler i forbindelse med innspill til strategisk plan og årsberetninger fra fondsstyret. I hovedtrekk kan nevnes at det har vært stor enighet om å prioritere oppbygging og gjennomføring av etter- og videreutdanninger for fysioterapeuter, masterutdanninger, utjevne høye kursavgifter av geografiske grunner, støtte NFFs etterutdanningsvirksomhet og utdanning av kursinstruktører og kursledere i NFFs faggrupper, støtte NFFs spesialistordning, stimulere til forskningsutdanning gjennom stipendiatstillinger og postdoktorgradstipendiater, starte opp forskningsmiljøer innen fysioterapi på universiteter, høgskoler og universitetssykehus, samt andre tiltak for kompetanseoppbygging og kvalitetsutvikling i primærhelsetjenesten. Alle tildelinger fra fondet baseres på søknad etter ulike utlysninger av midler. Alle utbetalinger fra fondet skjer etter vedtak i fondsstyret. Fondsstyret vurderer derfor habilitetssituasjonen til styremedlemmene svært grundig. Fysiofondets nettsider har hatt inngang til elektronisk søknadsportal siden 2012. Den er et nyttig hjelpemiddel for søkere og i saksbehandlingen fra utlysning til avsluttende rapportering. Tildelinger Nåværende tildelingskategorier er: • Reisestipend • Utdanningsstipend til masterstudier og videreutdanninger • Stipend til veiledet praksis for å oppnå spesialistkompetanse • Stipend til søkere med doktorgrad om forskningsprosjekt inntil ett årsverk • Stipend til formidlingsprosjekt av resultater fra fagutviklings prosjekt • Stipend til kvalitetssikringsprosjekt for implementering av krav og fagkunnskap • Forskning og kunnskapsutvikling i fysioterapi til doktorgrad og postdoktorand • Godkjenning som prosjektleder i forskning og kunnskapsutvikling i fysioterapi • Etterutdanningsvirksomhet – NFF, NMF og PFF kan søke midler til sine etterutdanningskurs • I 2025 og fem år fremover er det utlyst ekstra midler for å markere fondets 50 års jubileum. NFFs kompetansesenter i fysioterapi 1989-1999 En arbeidsgruppe opprettet av fondsstyret utredet forslag om et etter- og videreutdanningssenter eller kompetansesenter i fysioterapi som ble forelagt landsstyremøtet 1989 i NFF. Landsmøtet vedtok å opprette et kompetansesenter i fysioterapi, først for en prøveperiode på fire år, deretter permanent drift med 3-4 årsverk. Formålet var å vitenskapeliggjøre fysioterapifaget og veilede fysioterapeuter til å drive forskning. Senteret skulle drive vitenskapsteoretisk og forskningsmetodisk skolering, og bistå i forskningsprosjekter og i formidlingen av disse. Kompetansesenteret i fysioterapi ble drevet med økonomisk støtte fra fondet. Erfaringene med kompetansesenteret var gode. Fondsstyret bestemte etter hvert å søke organisatorisk tilknytning til universitetsforskningen etter en anbefaling fra Norges Forskningsråd (NFR). Forskningsrådet hadde evaluert driften av senteret, og uttalte at «det er holdepunkter for å mene at satsingen har gitt resultater i form av økt kunnskap om og interesse for forskning og dokumentasjonsarbeid i praksisfeltet. Gjennom å integrere fysioterapiforskning i allerede etablert norsk forskning ved universitet og høgskoler, ville virksomheten komme inn i et større fagmiljø, oppnå større anerkjennelse og kunne søke finansiering fra flere kilder.» [4] Denne evalueringen var bakgrunnen for at kompetansesenteret ble nedlagt etter at utdanningsstedene ved universitetene i Oslo, Trondheim, Tromsø og Høgskulen i Bergen hadde sagt seg villig til å overta virksomheten. Med støtte fra fondet startet universitetene og høgskolen oppbygging av forskningsmiljøer innen fysioterapi, blant annet i samarbeid med universitetssykehusene. I dag er det flere professorater for fysioterapeuter og postdoktorander ved disse utdanningsstedene, og mange prosjekter er fullført. I 2024 har flere enn 252 fysioterapeuter avlagt doktorgrad. Utfordringer Utfordringene for ledelsen av Fysiofondet har vært flere opp gjennom årene. Hensikten med å omtale et par utfordringer fra senere tid, er å vise at NFF fortsatt har et stort
FYSIOTERAPEUTEN 5/25 9 ansvar for å følge med. I 2016 var presset fra de to utbrytergruppene fra NFF i 1983 og i 2006 enormt stort både på departementet og på fondsstyret for å få representasjon i Fysiofondets styre. Privatpraktiserende Fysioterapeuters Forbund (PFF) og Norsk Manuellterapeutforening (NMF) krevde at Fysiofondet skulle være nøytralt i forhold til de tre fysioterapeutorganisasjonene og løsrives fra NFF. Blant annet hadde fondet brukt NFFs logo fra starten av i 1975. Nå ble det krevd at fondet skulle ha egen logo. Ny logo ble innført. Ifølge vedtektene er det fondsstyrets oppgave å fremme vedtektsendringer for NFFs landsmøte. Departementet ga fondsstyret i oppdrag å foreslå vedtektsendring der PFF og NMF fikk plass i fondsstyret. Fondsstyret søkte juridisk bistand for samtidig å få utredet fondets organisasjonsstruktur og beslutningsansvar, og forslag om å overføre Fysiofondet til Helsedirektoratet som nøytral instans ble lansert. NFFs forbundsleder Fred Hatlebrekke tok saken opp med daværende departementsråd Bjørn Inge Larsen i Helse- og omsorgsdepartementet som reddet fondet tilbake som et ansvar for fagorganisasjonene, ikke et direktoratsansvar. Fondsstyreleder Nina Emaus fremla fondsstyrets forslag til reviderte vedtekter på NFFs landsmøte 2016, og forbundsstyret i NFF fremla et motforslag. Forslagene ble grundig debattert, og landsmøtet vedtok NFFs motforslag som ble oversendt til Helse- og omsorgsdepartementet. Vedtektene ble endret og godkjent av Helse- og omsorgsdepartementet 6. januar 2017 slik at fondsstyret ble supplert med ett medlem med personlig varamedlem fra PFF og ett medlem med personlig varamedlem fra NMF. Ett medlem med personlig varamedlem skal nå oppnevnes av Helsedirektoratet mot tidligere av departementet. I vedtektene er fondsstyret fortsatt under NFFs landsmøte når det gjelder forslag til vedtektsendringer og valg av fire styremedlemmer og to suppleanter fra NFF. NFFs landsmøte skal ikke lenger godkjenne revidert årsregnskap og årsberetning, som heretter skal godkjennes av departementet. Eventuelle vedtektsendringer skal også godkjennes av departementet. Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet har jevnlige møter med sine representanter i fondsstyret. Tilbakemeldingene er gode om at Fysiofondet er et veldrevet fond. Kritiske spørsmål stilles også med jevne mellomrom, blant annet om hvorfor størrelsen på fondets egenkapital er blitt så stor. Blir overføringene fra trygden brukt til å bygge opp fondets kapital eller går tilskottet til fondets formål om etter- og videreutdanning? En skjematisk oversikt over de årlige tilskottene fra trygden 2008–2024 viser at tildelingene til utdanningstiltak fra fondet har vært høyere enn overført tilskott hvert år. Differansen mellom tilskott og tildelinger tas fra renteavkastningen som stort sett har vært god. Derfor har også fondets egenkapital økt i denne perioden til dagens nivå på 312 millioner kroner. Spørsmål om «hvorfor fond» har også blitt stilt. Svaret er at etablering av fond var lovbestemt i 1974. Det er avgjørende at Fondsstyret jobber etter langsiktige strategier for å tildele midlene slik at de kommer flest mulige fysioterapeuter til gode innenfor det mandatet som vedtektene definerer. Fortsatt kan store utfordringer oppstå. Norsk Fysioterapeutforbund har ansvar for å følge opp at overføringene til Fysiofondet ivaretas hvert år. Videre må landsmøtene i NFF fortsatt få forelagt årsberetning og årsregnskap slik at vedtektene og driften av fondet kan følges. Kilder: [1] Ref. Lovens § 2-2 og § 2-5. I 1997 ble folketrygdloven revidert og hjemmelen ble fastsatt i § 5-8. [2] Ref. Prop.1 S (2009-2010) for budsjettåret 2010 Helse- og omsorgsdepartementet [3] Ref. Rapport av 1.oktober 2007 fra Helse- og omsorgsdepartementets arbeidsgruppe: Finansiering av fysioterapitjenesten i kommunene. [4] Ref. Rapport ISBN 82-12 av 30. april 1993 om evaluering av NFFs kompetansesenter for prøveperioden 1990-93 fra Norges Forskningsråd. SITTENDE STYRE Fra venstre: Vegard Pihl Moen, Eirik Grøneng, Erik Aarum, Marianne Aars, Caroline Hodt-Billington, Tove Bergan og Eline Rygh(daglig leder). Irma Blaker var ikke tilstede da bildet ble tatt. Foto: Fysiofondet.
VITENSKAPELIG ARTIKKEL 10 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 Physical Activity Experiences of Youth with Physical Disability After Attending Valnesfjord Healthsports Centre (VHC): An interview and Observation Study Chanel Shumka, MSc., spesialfysioterapeut ved Finnmarkssykehuset, Hammerfest. chanel.shumka@outlook.com. Wenche Bjorbækmo, PhD., professor emerita, OsloMet - storbyuniversitetet. Denne vitenskapelige artikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 11. august 2025. Artikkelen er basert på en studie godkjent av SIKT (ref.nr. 416558). Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. Abstract Purpose: This study seeks to explore the experiences of youth with physical disability after attending VHC and examine how these experiences impact their understandings of themselves and their physical activity participation. Methods: A qualitative design was employed; data was collected through observation during activities at VHC followed by individual interviews after youth returned home. Analysis was inspired by phenomenological thematic analysis. Findings: Youth experience acceptance of differing participation and being offered adjustments in physical activity while being given the opportunity to influence their own participation at VHC, unlike their experiences in their home environments. These experiences promote developing understanding of oneself and own activity participation. Conclusion: Accepting differences in physical activity participation promotes youth adapting their physical activity participation and allows them to influence their participation, promoting learning in activity and developing understanding of oneself and one’s own needs. These experiences do not impact experiences of activity participation in the home environment. Keywords: physical disability, physical activity, youth, phenomenology. Introduction Valnesfjord Healthsports Centre (VHC) provides activity focused group rehabilitation stays for over 100 children and youth with disability annually. Through group participation in various indoor and outdoor activities, VHC aims to create mastery experiences and facilitate continued participation after participants return to their local environments (1). It is of interest to explore what youth experience and learn at VHC and the long-term impact of stays, given the time taken away from family, friends, school and daily lives during the rehabilitation program. Searches in databases Medline and Epistomonikos were conducted, using search terms describing physical disability, rehabilitation and camps; alongside searches of publication lists from Norwegian rehabilitation program providers. These searches sought out literature describing experiences with leisure activity after participation in rehabilitation programs or activities specifically for those with disability. We excluded literature not conducted in group settings, without participants with physical disability or without leisure activity participation as an outcome. Studies from rehabilitation programs describe participants feeling belonging, solidarity, and acceptance; and being a valued participant and role model for others (2-4). After rehabilitation, participants have reported increased knowledge and understanding of their disability and improved physical and social skills, but meeting barriers to participation in the home environment (5). These participation experiences can lead to feeling increased confidence in own capabilities and comfort in managing own disability in activity (4, 6). Existing literature reviews highlight the need for more research exploring how segregated activity settings may impact youth’s activity experiences, their experiences of self and the development of their individual and disability identities (7, 8), additionally how these experiences may impact future participation and experiences in informal activity settings with peers with or without disability (9, 10). Which aspects of segregated activity programs promote outcomes described in literature should be explored (11). In this study we aimed to examine youths’ experiences with activity participation in a segregated environment adapted for those with disability and how these experiences impact them after returning home. Theoretical perspectives In this study we have employed a phenomenological approach, which enables us to examine the youths’ experi-
FYSIOTERAPEUTEN 5/25 11 © Author(s) (or their employer(s)) 2025. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://creativecommons. org/licenses/by-nc/4.0/). Published by Fysioterapeuten. Kort sagt • Accepting different forms of participation in physical activity can challenge the boundaries of what is considered «normal» in participation and allow for more inclusive participation for those with physical disability. • Youth with physical disability appreciate their differences in activity being considered and adjusted for so that they may participate and experience mastery alongside their peers without disability. • VHC provides a different environment for activity than the local environment allowing for focus in activity to be on activity rather than the body in movement in a way that promotes fun and learning for youth with physical disability. ences based on a first-person perspective to seek deeper understanding of participation in activity focused rehabilitation stays. The nature of this approach is to explore understanding in light of sociocultural context and philosophical literature allowing different interpretations to be made (12). Phenomenological perspectives on movement and participation Participation requires being an experiencing, tactile-kinetic body (13, 14). Prerequisite to kinetics, or moving, is being and having a body. A body that moves and explores itself, objects, others, and its environment. As embodied beings we are in continuous reciprocal relation with our surroundings, implying experiences of being observed and evaluated by others (14). Through moving ourselves we interact with the world, participate in it; and experience both ourselves and the physical and social world we inhabit (13). The tactile-kinetic body that enables participation is not always present in our conscious thought. A body that is moving without effort disappears, consciousness instead turns to the surroundings and the activity we are involved
VITENSKAPELIG ARTIKKEL 12 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 in (15). Our body appears to our consciousness when it becomes strange to us. The body can become strange when movement has an aspect of novelty, such as the learning of new skills. Attention is brought to the capabilities of the tactile-kinetic body when the body in movement is discovered achieving something new, creating an experience of «I can» (13). The body may inversely become strange when it does not move or act as expected. When in pain or not performing as desired, a dysfunctional body appears to consciousness, the body dys-appears. In dys-appearing, our body appears as an object, vulnerable to the gaze and scrutiny of ourselves and others (15). Method A qualitative design, using observation and individual interviews to generate data has been applied. Recruiting and inclusion Youth aged 11 to 18 who had attended VHC from spring to fall 2023 were invited to participate in individual interviews. Youth were assessed for eligibility by staff at VHC based on age, interest, having a physical disability and ability to participate in an interview. Eight potential participants were contacted by the first author with three (two boys and a girl, all aged 11) agreeing to participate. All participants were living in larger municipalities in Northern Norway and had attended VHC multiple times previously. Their diagnoses included cerebral palsy and congenital heart defect. Data collection and analysis The first author visited VHC in spring 2023 and observed two youth groups during activity sessions, writing observation notes after activities. Two interview participants were recruited at this time. Individual semi-structured interviews were conducted in fall 2023, one to three months after participants returned home from VHC. Interviews were conducted in Norwegian over zoom to facilitate access to a rural population in Northern Norway. The first author conducted interviews following an interview guide including themes: «Activity at VHC», «Returning Home from VHC», and «Physical Activity Experiences after VHC». Audio recordings were taken and transcribed in Norwegian. Analysis took inspiration from phenomenological thematic analysis (12), using both interview transcriptions and observation notes to identify essential themes and aspects of the youth’s experiences. In a dynamic process, the texts were re-read multiple times as new interpretations were made to gain deeper understanding and reflect on own interpretations. In this process reflective writing has been used (12) to uncover possible meanings of what the youth are telling. Excerpts from interviews that highlight the main themes and experiences were translated to English and form the basis for our presentation of findings. Ethics The study was considered not requiring assessment by the Regional Committee for Medical and Health Research (Application ID 616505). Guidelines from Norwegian National Research Ethics Committee were followed and the storage and collection of data was approved by the Norwegian Agency for Shared Services in Education and Research (reference number 416558). During observation at VHC youth and parents were informed of the role of the researcher, and youth were given the opportunity to moderate their contact during activities. Many expressed their interest in the project and actively included the researcher in activities, while some kept their distance. Prior to participation in interviews youth and parents were given consent forms and the youth were reminded of their opportunity to withdraw consent or stop interview. Ethical considerations were made during all stages of the process following recommendations from Kvale & Brinkman (16) with consideration to the youths’ position as a vulnerable group. Participants seemed comfortable during interviews often having a parent or pet nearby, after the interviews youth commented they found the experience to be positive. Findings The presentation of findings is organized in two main themes. Selected excerpts from the empirical material are written in cursive, followed by our analyses in plain text. Participants are presented with fictive names. It’s nice to be different together The youth described how they experienced being physically active with peers at VHC and peers at home. Zelda said: At Valnesfjord I saw the others would get tired. I couldn’t see when I got tired, but I could hear it, my heart would race. We don’t all have the same diagnosis at Valnesfjord, so we like to do different things in different ways. But it’s good to have differences, it would be boring if everything was the same. It’s more fun to do activities at Valnesfjord than at home. Zelda noticed that her peers at VHC had different ways of participating in activities which she related to them having different medical diagnosis. Additionally, she experienced that she was not the only one to become tired when exercising, leading to her reflecting on her own body in activity. She emphasizes that at VHC differing participation is not only a necessity, but that doing things your own way is accepted and valued. Experiencing this environment where all are participating differently is part of why activity in this setting is more fun for her, giving the impression that this is a novel experience. Leo and Jacob describe their experiences in activities at home. Leo says: Gym class is hard sometimes, sometimes things are easier, but most of it is difficult for me. The others comment on how I do things and say it’s my fault. They get angry at me and then I get angry at them. That doesn’t happen at Valnesfjord. Jacob reflected on his experiences: I like to swim and play with friends. But lately I don’t really want to do that as often, it’s tiring and takes a toll on me. The others don’t get tired like I do. They get angry with me when I don’t want to play anymore, so I try my best
FYSIOTERAPEUTEN 5/25 13 to keep playing when I’m tired, even though I’ll get really tired afterwards. I’m more online now, I watch YouTube and chat or game with people. My friend from Valnesfjord came to visit me, we went to the pool and jumped on my trampoline and just hung out together. Jakob and Leo describe situations where they felt their peers not considering or accepting their differing performance in activity. Jakob altered his participation to avoid these scenarios. The boys express they do not have these negative experiences at VHC or when participating with others with disability. Jakob presented his activity participation with another with disability in a more direct and straightforward way, without reflection on his participation. Contrasting how he presented his participation alongside peers without disability implying peers influence the focus on his physical capabilities in activity. Adjustments are helpful Participants also discussed how they experienced participating in various activities at VHC, Zelda told: (The staff at VHC) make it so that it’s not so hard for me. More my level, and I get to decide some things, like if I need a break. It’s different than at home, for example in gym class you can’t just decide to stop or take a break. I’ve learned that I must consider my body, listen to it when it’s tired. I feel my heart beating fast, and my breathing gets faster. Then I need to take a break and wait until I’m not as tired. If I don’t listen then I get very tired, and it just isn’t fun anymore. Zelda reflects upon how activities at VHC were adapted for her capabilities and that she was given the opportunity to influence her own performance goals, contrasting her experiences in gym classes. Being able to influence her own performance required her noticing and learning how to assess the signals her body gives her in activity and the consequences of overlooking these signals. Leo discussed how having an adjusted activity environment affected his experience: It’s different to do activities with the others at Valnesfjord than with friends at home, the activities are adjusted. At home there isn’t much adjustment, and everyone is expected to manage the same things. It can be difficult to do the same things as everyone else. I think it sucks that my gym teacher expects everyone to do the same. Leo expresses his perception of the difference in participating in activities at VHC and at home and ascribes some of these differences to the adjustments that occur in activities at VHC. He expresses his appreciation of activities being adjusted through his negative commentary on not having adjustments made. The lack of adjustments in gym classes leaves him with the impression that his gym teacher expects him to be able to participate and perform in the same way as his peers without disability. A frustrating experience for Leo as he cannot meet these expectations. The findings show how the participants’ experiences in activity are shaped by their bodily capacities and aspects of the environment in which activity is occurring. The youth experienced VHC as a place where being different and participating in different ways was a valued part of the activity experience. Staff helped the youth adjust activities, facilitating their participation and creating positive activity experiences and learning situations. Activity experiences in home the environment where youth felt expected to perform as their peers without disability were presented as contrasts to experiences at VHC. Discussion This study seeks to explore the experiences of youth with physical disability in segregated activity settings and the impact of these experiences after returning home. In this section we will, informed by the theoretical perspectives and relevant research literature, discuss the main findings: the importance of recognizing differences and the impact of adaptations, both in the environment and of attitudes. It’s nice to be different together Participants spoke about how participating with others who were different at VHC led to new activity experiences and outcomes, Merleau-Ponty (14) writes that we all view the world from our own perspectives, perspectives shaped by our tactile-kinetic bodily being in the world. The youth’s experiences with activity are based on their embodiment, them being the bodies they are and have. Their embodiment shapes their experiences and understanding of themselves and the world around them. Seeing and participating alongside others with physical disability were to the participants novel experiences, which to some extent changed their perspectives of themselves and thus changed their views of activity and disability. Historical and cultural context also shape perspective and understanding of oneself and the surrounding world (13), within this view disability can be considered dependent on what is «normal» in a given cultural and historical setting (17). VHC is a setting where all participants perform differently, «normal» is challenged and thusly changed, allowing the youth to experience their bodies as «normal» and experience or interpret their bodies in new ways. While reflecting on activity experiences at VHC youth spoke of participation and having fun with others. The youth are in a common world at VHC where acceptance of difference seems to prevent or reduce experiences of objectifying gazes. Implying that one’s own body may disappear from consciousness allowing for focus to be the activity they are involved in, sharing experiences and mutual incorporation. Ways of moving, understanding the body and world are shared between individuals without this being verbally communicated (15). In this setting youth may participate in new ways based on the shared experiences they have with their peers. They may manage things they have not before or uncover capabilities they were not aware they had. In suddenly «catching» themselves in the act of moving in this setting the youth speak about experiences of «I can», a new awareness of own capabilities for moving and being active (13). The experience of physical activity alongside peers with disability at VHC seems to facilitate their learning of own body and its capabilities for activity participation and moving with lasting impact.
VITENSKAPELIG ARTIKKEL 14 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 Adapting attitudes and environments The boys discussed physical activity experiences in the home environment where their performance received negative feedback from peers. These experiences exemplify how disability can be experienced through the gaze and expectations of others (17). Merleau-Ponty argues that those with disability do not first and foremost view themselves as disabled as their bodies with disability are their basis for being sentient, sensitive, and experiencing individuals. Despite being aware of differences, their bodies with a disability are their normal and are full of movement potential. It is through the objectifying gaze of others that the body dys-appears and focus turns towards aspects of movements lacking, lacking abilities and to achieve «normal» way of doing things (15). Both Leo and Jakob expressed conflict and frustration with these experiences, they view themselves as capable, however through the feedback of others they experience their bodies falling short of meeting expectations. In these situations, the body dys-appears and a rift occurs between the body as lived, and the body as objectified and measured (15). Being exposed to an accepting environment at VHC does not seem to prevent negative impact from less accepting attitudes the youth may encounter afterwards but highlights to them what is to be desired in these experiences through the new perspectives they have gained. The youth described both accepting attitudes and an adapted physical activity environment at VHC. Through adjustments being made either to the environment or their physical activity participation, they were given the opportunity to participate alongside others while meeting activity goals. They were also asked how they would like to participate, inviting them to reflect on their bodies in movement, promoting the occurrence of «I can» experiences. Having experienced adjustments being made for them in physical activity and being asked for input on their participation at VHC, the youth gained perspective on how this is lacking to them in activities in their home environment. In activities where another had a deciding role in their participation, such as gym class, the youth felt adjustments were not considered. They had the impression that their teachers expect them to be able to perform as everybody else. Placing an inferred gaze on their bodies, poising them to dys-appear when they failed to meet expectations (15). The lack of adjustments both creates an expectation and makes it more difficult for youth to meet the expectation, limiting learning opportunities by limiting the opportunity for «I cans» to occur (13). The youth have firsthand experience with the impact that adjustments in physical activity can have on their participation experiences and are able to identify when adjustments are required, but this does not seem to improve their access to adjustments in activity settings in the home environment. The findings of the group environment at VHC creating the feeling of being one among many with differences and promoting learning echoes the results from previous studies in similar environments (3-7, 10, 11). The youth reflecting on their bodies afterwards shows a changed view of self that remains after returning home from VHC, they approach activities with a new self-understanding brought on by participation in the activity environment at VHC. Participation in this environment in this way impacts development of identity as a person with disability, this finding is supported by the findings of factors impacting development of disability identity from Forber-Pratt et al (8). Negative attitudes of others have been found to be a factor that may negatively impact participation experience in the home environment in other studies (2, 9). Unlike the findings in other studies (3, 4, 7) the youth are aware of the adjustments they need and desire but do not describe an increased ability to voice these needs and have them met, showing a need for more action to prepare both youth and the local environment for their return. The importance of environmental factors on experience of activity participation shows a need for more action to adjust environments and explore factors that may contribute to changing attitudes. Methodological considerations This study had a limited number of participants, all the same age, limiting the generalizability for youth with physical disability in general. However, through the use of theoretical perspectives and common experiences, the findings in this study may be transferable to youth in similar situations. Interviews provide reflections on previously lived experiences through the lens of current understanding (12). The youths’ views and understandings of their experiences at and after VHC will likely change, this study provides insight into the youth’s understanding of their experiences within the first few months of returning home from VHC. Conclusion VHC provides an activity environment that promotes learning about oneself and one’s capabilities for youth with physical disability. The most valued aspects of this environment highlight to youth what they desire in their home environments and how lacking these aspects may hinder their equal participation and learning of oneself through movement. The activity environment at VHC accepts and celebrates difference, whereas at home difference may be purposefully overlooked or judged. Negative attitudes towards differing participation hinder access to adjustments in activity and can create negative activity experiences for participants with disability. Youth view adjustments as an acceptance of difference and as facilitators to participation and learning. Youth experience that being able to influence their own participation facilitates their learning. Future research should be done to explore how local environments can be adjusted to support youth with disability in their participation and learning. References 1. Om Valnesfjord helsesportssenter n.d. [https://www.vhss.no/om-oss/category848.html 2. Miklos M, Jahnsen R, Nyquist A, et al. «Here we are together, at home you are alone» - social interactions and personal engagement during a group-based rehabilitation program for young adults with disability. Disabil Rehabil. 2022; 44(9): 1631-41. Doi: https://doi.org/10.1080/09638288.2021.1921060 3. Nyquist A, Jahnsen RB, Moser T, Ullenhag A. The coolest I know - a qualitative study exploring the participation experiences of children with disabilities in an adapted physical activities program. Disabil Rehabil. 2020; 42(17): 2501-9. Doi: https://doi.org/10.1080/09638288.2019.1573937 4. Wedege P, Mæland S, Divanoglou A, Abrahamsen FE. Enriching the lives of children with acquired brain injury and their caregivers: experiences from peer
fysioterapeuten-eblad.noRkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy