VITENSKAPELIG ARTIKKEL 100 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 plager er direkte eller indirekte uttrykk for autoimmune sykdomsprosesser og/eller henger sammen med at pasienten er depressiv og nedstemt er det er faglig utfordrende å finne ut av. Dessuten kreves oppmerksomhet på om pasienten har tegn på indre organforstyrrelser (for eksempel hjerterytmeforstyrrelser) som gir grunn til å kontakte pasientens fastlege. Spent og overaktiv nakkemuskulatur kan skyldes en nakkeskade, men det kan også inngå i pasientens kroppslige beredskap på emosjonelt grunnlag. I situasjoner der én og samme pasient forteller om en nakkeskade samtidig som det kommer frem at vedkommende har hatt en vanskelig oppvekst preget av en dysfunksjonell familiesituasjon, står fysioterapeuten overfor en krevende oppgave med å avklare nærmere hva som henger sammen med hva og hvordan. Som fysioterapeuter må vi være årvåkne for at det pasienter strever med av plager og problemer er noe vi til en viss grad kan vurdere, men ikke behandle. Vi må også være forberedt på at det først er et stykke ut i et behandlingsforløp at vi blir klar over symptomer og funn som kan tolkes som tegn på alvorlig sykdom. Da er det som nevnt vår plikt å kontakte fastlegen, gjerne muntlig, men uansett skal grunnlaget for mistanken være nedfelt i journalen sammen med opplysninger om hva slags kontakt som er etablert med pasientens fastlege. Journalføringsplikten innebærer at alle pasienter skal ha hver sin journal (18: § 39), og den skal inneholde «relevante og nødvendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen» (§ 40). Journalen skal dokumentere fysioterapeutens faglige forsvarlighet, altså den hjelp «som kan forventes utfra helsepersonells kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjon for øvrig» (18: §4). Det står videre at: «(..)helsepersonell skal innrette seg etter sine kvalifikasjoner og skal hente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje i samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.» Og skal samarbeidet med andre yrkesgrupper fungere godt, er det en forutsetning at journalen er god, dekkende og oppdatert for den praksis som er utført, inkludert de valg og vurderinger som er foretatt med hensyn til undersøkelse og behandling. Når det gjelder behandling er det viktig å få frem hva behandlingen har dreid seg om og hvilke virkninger den har hatt. Forhåndsbestemte mål og planer følges ikke alltid i praksis, og eventuelle endringer i pasientens tilstand underveis i behandlingsforløpet samt de påfølgende faglige justeringene i tilnærmingen skal beskrives og begrunnes i journalen. For eksempel er det av begrenset interesse for samarbeidspartnere å få vite hvor mange behandlinger en pasient har hatt, hvis de ikke samtidig får opplysninger om innholdet i behandlingen og hvilke virkninger på pasientens funksjon forskjellige tilpasninger i tilnærming har hatt. Den sentrale utfordringen er å få frem det spesielle ved fysioterapi og det som skiller denne virksomheten fra andre yrkesgruppers bidrag: den kroppslige tilnærmingen med variert bruk av hands-on virkemidler. Å tydeliggjøre faglige resonnement og klinisk praksis i journaler og epikriser er et viktig bidrag til å sikre forsvarlig helsehjelp og hensiktsmessig bruk av fysioterapi. Hittil har jeg understreket betydningen av at vår yrkesgruppe utøver god faglig og lovhjemlet praksis, og at det inkluderer journal- og epikriseskriving som samsvarer mest mulig med hva som foregår i faktisk praksis. Endelig vil jeg minne om at dagens lovverk pålegger hver enkelt fagutøver å vurdere ressursbruk. I helsepersonelloven står følgende: «Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasient, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift» (18: § 6). Det gjelder altså å handle på måter som gjør helsehjelpen nyttig og forsvarlig utfra både faglige og ressursmessige hensyn. Og tilsvarende gjelder det å dokumentere denne praksisen og ressursbruken i journaler og epikriser. Da er det viktig at vi utvider det faglige blikket og ikke glemmer å vise til virkninger som de fleste kanskje ikke forbinder med fysioterapi, som reduksjon i medikamentforbruk, sjeldnere besøk på legevakten og lignende, som nettopp kan representere store besparelser på offentlige budsjetter. Tilbake til start Tilbake til det denne teksten begynte med: kontroversen mellom trygdeetaten og noen psykomotoriske fysioterapeuter på 1980-tallet om indikasjonsgrunnlaget for pmf. Hva fikk RTV til å forlate sin opprinnelige oppfatning om at pmb var en metode som primært var egnet for pasienter med psykogene helseproblemer – og hvorfor tok det vel 2 år? Medholdet pmf-erne fikk fra leger og pasientorganisasjoner var åpenbart viktig, men det er flere grunner til å anta at brevet fra Staff var utslagsgivende. Som fysikalsk medisiner hadde Staff spesielt relevant bakgrunn og han var overlege på en større avdeling på Ullevål sykehus, noe som ga ham en viss status i denne sammenhengen. Dessuten kom brevet fra Staff etter at mange andre hadde støttet pmf-erne. Denne brede støtten var så vidt markant at den var vanskelig for RTV å overse. Videre baserte RTV seg i sitt siste brev (stilet til Oslo Trygdekontor) i stor grad på Staffs ord og formuleringer. Og ikke minst: Staff kom med et konkret forslag til «løsning» som gikk utenom grenselandsproblematikken om somatikk eller psykiatri ved å føye de to ordene «uansett årsak» til paraplybegrepet «muskulært spenningssyndrom». Dermed kunne henvisende leger slippe å ta stilling til om pasientens helseproblemer i det enkelte tilfelle var av somatisk og/eller psykisk art, og RTV – som opplagt hadde uttalt tillit til legestandens faglige kompetanse – kunne overlate deler av sitt ansvar for forvaltningen av samfunnets midler til legene. Vi ser at det diagnostiske omdreiningspunktet partene samlet seg om for å godkjenne refusjon for pmb/pmf var muskelspenninger. At begrepet «syndrom» knyttes til slike spenninger kan oppfattes som en presisering av at det dreide seg om noe mer enn lokale og avgrensete plager. Men enigheten strakk seg neppe lenger. For ingenting tyder på at trygdeetatens representanter var innforstått med kroppsforståelsen i den psykomotoriske tradisjon, og derfor kunne de heller ikke forstå betydningen av kroppens – og særlig pustens og muskelspenningers – rolle i reguleringen av personers følelsesliv. Som lederen av NFFs faggruppe i psykiatrisk og psykoESSAY - DEL 2
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy