FYSIOTERAPEUTEN 5/25 101 somatisk fysioterapi understreket – i tråd med faglitteraturen på feltet: Pmf er basert på en tenkning om samspill, interaksjon og gjensidighet på flere måter og nivå. Følgelig kan muskelspenninger være både utgangspunkt for og konsekvens av en feilfunksjon. Slike sentrale poeng fikk hun midlertid aldri respons på. Samtidig er det verdt å merke seg at både Staff og RTVs representant formidlet en overforenklet oppfatning av årsaksforhold ved inndelingen i tre «hovedårsaker», listet opp som «Psykogent betinget», «Ergonomisk betinget» og «Overført» («referred muscle pain)». Brevene deres inneholder heller ingen betraktninger om hvordan disse tre «hovedårsakene» – og eventuelt andre forhold – kunne påvirke hverandre. I den psykomotoriske tradisjon forstås muskelspenninger i et utvidet perspektiv: De har en rekke biologiske og fysiske funksjoner (postural kontroll, for å ta ett sentralt eksempel) og de både uttrykker og regulerer personers følelsesliv (vi holder pusten i spenning og slipper et lettelsens sukk når spenningen er over). Kausalitet dreier seg derfor ofte om mer enn enkle årsak-virkningsforhold. (Er vi engstelige for å falle, virker det inn på vår nevrologiske beredskap slik at vi lettere faller) (19). Veien videre I dag er det opplest og vedtatt at indikasjonsgrunnlaget for pmf ikke dreier seg om somatiske eller psykiske sykdommer og lidelser, men om kroppslige plager knyttet til muskel- og skjelettsystemet, ofte kombinert med plager fra ulike kroppssystemer og lettere psykiske problemer (jf. det som er sagt om allmennlegers klientell i omtalen av utviklingen i pmf.). Som primærkontakter står avtalefysioterapeuter temmelig fritt til å formulere sin forståelse av den enkelte pasientens funksjon og helseproblemer, men mange merker et visst påtrykk om å anvende diagnostiske kategorier fra godkjente klassifikasjonssystemer. Det er imidlertid langt fra klarhet og konsistens i bruken av begrepet «diagnose», eller i hva som legges til grunn for å sortere sykdom som somatiske eller psykiske lidelser i internasjonale klassifikasjonssystemer, i faglitteratur eller i helsepersonells daglige praksis. Siden 1980-tallet har både ICD og DSM – de to mest brukte internasjonale klassifikasjonssystemene for sykdom – blitt revidert flere ganger, og revisjonene innebærer, litt forenklet sagt, en klar økning i antallet diagnostiske kategorier kombinert med en mer deskriptiv terminologi. 1 Et eget klassifikasjonssystem er dessuten utarbeidet for allmennpraksis – ICPC. Det er dominert av symptom- og syndromdiagnoser og andre sekkebetegnelser med lav informasjonsverdi. Utfordringer knytter seg følgelig til å skjerpe begrepsbruk og tydeliggjøre faglige vurderinger og vurderingsgrunnlag, ikke bare for fysioterapeuter – og det aktualiserer grunnlagsspørsmål. Her peker jeg på en stor og krevende oppgave som ikke kan utdypes her. Jeg vil imidlertid skissere to sentrale forutsetninger for at de nødvendige avklaringene skal komme i et fruktbart spor. En grunnleggende forutsetning for å bidra til oppklaring av dagens forvirrende situasjon knyttet til kategorisering og klassifikasjon av sykdom er å erkjenne at det ikke er naturen som viser oss hva som er sykt og friskt. Naturen lærer oss heller ikke hvordan vi skal skille mellom «somatiske» og «psykiske» lidelser. Mennesker må bestemme hva som er hva (20-22). Sykdomskategorier endrer seg med tiden både på grunn av endringer i kunnskaper og forestillinger om sykdom og på grunn av endringer i sykelighet. Inflasjonen i diagnoser de senere tiår er et uttrykk for at plager som tidligere ikke ble ansett som helseproblemer, nå betraktes som sykdom. Denne utviklingen er spesielt tydelig når det gjelder psykiske problemer, og som et ledd i kritikken mot medikalisering generelt har mange beklaget at vår tid preges av at en psykologisk og psykiatrisk tankeramme er blitt mer og mer dominerende (8,9,11,23-25). Det innebærer at stadig flere av hverdagslivets opp- og nedturer omtales og defineres som uttrykk for psykisk sykdom. Dette utviklingstrekket har relevans for alle helseprofesjoner, men særlig for pmf-ere, gitt fagfeltets historie og betegnelse. En annen sentral forutsetning er å erkjenne at kroppen er et komplekst, sammensatt fenomen, preget av biomekaniske krefter, biokjemiske prosesser og meningsverdener på én og samme tid. Med et slikt utgangspunkt overskrides det tradisjonelle skillet mellom det talende subjektet og den tause kroppen – mellom mennesket som erfarende vesen på den ene siden og dets materielle manifestasjon på den andre. Dermed åpnes det også for å innse at psykologiske, sosiale og kulturelle prosesser er kroppslige anliggender. En konsekvent anti-dualistisk posisjon innebærer som jeg har argumentert for i flere sammenhenger, å erkjenne at kroppen er flertydig – natur og kultur – samtidig, og at menneskelig erfaring derfor kan uttrykkes både verbalt og kroppslig (25:35, 26:43). Utdanningene I fysioterapi generelt har viljen til å forankre faget teoretisk økt betraktelig de senere år, noe som henger sammen med økende profesjonalisering og akademisering av alle helsefag. Utdanningsfeltet for pmf – fremdeles ofte omtalt som «psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi» – har gjennomgått store forandringer siden kursvirksomheten i NFFs regi på 1970- og 80-tallet, via diverse videreutdanningsopplegg i tiårene før og etter tusenårsskiftet til dagens mastergradstilbud.2 Den røde tråden som går gjennom de ulike formene for utdanningstilbud, er vekten på læring via klinisk praksis med veiledning. Dagens mastertilbud presenteres som kliniske studier, og gitt en normert studietid på tre år har de en krevende dobbeltmålsetting: De skal kvalifisere studentene til å bli bedre klinikere, og de skal gi studentene teoretisk og vitenskapelig skolering. Utallige utfordringer knytter seg til balansegangen mellom disse målsettingene og hvordan undervisningen skal legges opp for å fremme 1 Forkortelsene ICD og DSM står for henholdsvis International Statistical Classification of Diseases and Related Health Problems og Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders. ICD er utarbeidet av WHO, DSM av American Psychiatric Association. ICPC er forkortelsen for International Classification of Primary Care, utviklet av World Organization of Family Doctors (WONCA). 2 Det første ble etablert i 2010 ved Universitet i Tromsø, de to neste ved Høgskolen på Vestlandet i 2018 og ved OsloMet – storbyuniversitetet i 2021.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy