30 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 FAGARTIKKEL myndighetenes styringsstrategier? 2. Hvordan kan digital kompetanse og innovasjon operasjonaliseres i helseutdanningene? 3. Hva er utdanningenes rolle i den digitale omstillingen av helsetjenestene? Artikkelen bygger på forskning og erfaringer fra fysioterapeututdanningen ved OsloMet, og viser hvordan digital kompetanse og innovasjon kan utvikles som et tverrprofesjonelt og praksisnært felt i helseutdanningene. Hoveddel I det følgende presenteres først bakgrunnen og styringslandskapet for digital omstilling. Konkrete erfaringer fra OsloMet når det gjelder å operasjonalisere digital kompetanse og innovasjon vil deretter bli presentert. Avslutningsvis i hoveddelen argumenterer vi for hvordan helseutdanningene kan bidra til å understøtte den digitale omstillingen av helsetjenestene. Nasjonale strategier for digital omstilling I Norge drives den digitale omstillingen i helse frem gjennom sektorspesifikke strategier og føringer, samt av tverrsektorielle og overordnede nasjonale digitaliseringsambisjoner. I denne delen presenterer vi tre sentrale dimensjoner av dette styringslandskapet: Helsetjenestene, høyere utdanning og forskning (inkludert helseutdanningene) og myndighetenes digitaliseringsambisjoner. Helsetjenestene Helsesektorens digitaliseringsstrategier vektlegger effektivitet, kvalitet og bærekraft, og peker på digital kompetanse som en kritisk suksessfaktor. Digitaliseringen av helse- og velferdstjenestene er tett knyttet til mål om effektivitet, kvalitet og bærekraft. I denne transformasjonen løftes digital kompetanse frem som en avgjørende faktor, ikke bare for å ta i bruk ny teknologi, men for å utvikle helsetjenestene i tråd med samfunnets behov. Dette forutsetter et tettere samspill mellom helsetjenestene og utdanningssektoren. I den Nasjonale e-helsestrategien beskrives tre overordnede mål for digitaliseringen: bedre kvalitet og sammenheng i tjenestene, en bærekraftig sektor, og økt innovasjonskraft (6). Digital kompetanse pekes her ut som en kritisk forutsetning for å lykkes med denne utviklingen – og det vises eksplisitt til sammenhengen med strategiene for høyere utdanning. Helsepersonellkommisjonen (7) understreker i sin rapport at digital omstilling ikke bare endrer arbeidsmetoder, men også skaper nye roller og kompetansebehov. Det vil oppstå behov for nye utdanninger og kompetanseprofiler, og utdanningssektoren må derfor involveres tidlig i utviklingsprosessene. Kommisjonen anbefaler at digitale løsninger utvikles og brukes med formål om effektivisering, samtidig som de støtter kvalitet og pasientsikkerhet. I den nasjonale Helse- og samhandlingsmeldingen slås det fast at digitale løsninger skal bidra til at pasienter og brukere får større mulighet til å medvirke i spørsmål om egen helse (8). Det legges til grunn at teknologien skal frigjøre tid til pasientbehandling, forskning, utdanning og opplæring, uten å gå på bekostning av tjenestens kvalitet. Meldingen tydeliggjør også statens ansvar for samordning og understreker behovet for personellbesparende løsninger som reduserer veksten i bemanningsbehov. Helse- og samhandlingsmeldingen 2023–2024 legger opp til en helhetlig satsing der innovasjon og digitalisering skal bidra til en mer bærekraftig helse- og omsorgstjeneste (8). Myndighetene ønsker å stimulere utvikling av nye løsninger gjennom klare strategiske føringer: digitale verktøy skal tas raskt i bruk og frigjøre ressurser, innovasjon i tjenester skal belønnes og spres, og forskningskunnskap skal omsettes til praktisk forbedring. Ved å koble kunnskapsutvikling tettere til praksis og satse på digital transformasjon, signaliserer meldingen en vilje til å modernisere både kommunehelsetjenesten og sykehusene slik at de kan møte fremtidens behov på en innovativ og effektiv måte (8). Kommunenes Sentralforbund (KS) definerer innovasjon i offentlig sektor som Nytt, Nyttig og Nyttiggjort – og mener med det at det skal ikke bare være nytt for din organisasjon eller ditt lokalsamfunn, men også sørge for å møte reelle utfordringer i sektoren, og være nyttig for noen (9). KS utdyper dette ved å slå fast at innovasjon og endringer skal skape verdi og gir eksempler som bedre økonomi og kost/nytte, bedre kvalitet og redusert feilprosent, høyere effektivitet og produktivitet og bedre livskvalitet (9). KS presenterer i forlengelsen av dette sentrale prinsipper i tjenestedesign, som legger vekt på å forstå menneskers faktiske behov, og bruker dette som utgangspunkt for å skape helt nye tjenester og forbedre eksisterende tjenester (9). Samlet sett signaliserer disse styringsdokumentene at helsetjenestens digitalisering krever nytenkning og kompetanseutvikling, og at utdanningene bør forstås som en integrert del av denne omstillingen, både som leverandør av kompetanse og som aktør i tjenesteinnovasjon. Høyere utdanning og forskning Også i universitets- og høyskolesektoren kreves digital omstilling, både for fleksibilitet og faglig fornyelse. Strategiene på dette området er tydelige i sine forventninger om at utdanningsinstitusjonene må ta en aktiv rolle i å fremme digital kompetanse og innovasjon. Kunnskapsdepartementets strategi for digital omstilling i universitets- og høyskolesektoren (10) løfter frem seks innsatsområder: fleksibel utdanning, digital innovasjon i undervisning og læring, digitale temaer og metoder i alle fag, åpen forskning, datadrevet utvikling av kunnskapssektoren, samt ledelse og kultur for digital transformasjon. Strategien tydeliggjør at studentene skal lære digitaliseringsrelevante tema i tett samspill med det øvrige faginnholdet, og at digitalisering må forstås som noe mer enn bruk av verktøy, det handler om å utvikle nye former for kunnskap, praksis og samhandling. Den tilhørende handlingsplanen (11) konkretiserer institusjonenes ansvar for å implementere digitale metoder og tema i alle fagretninger, og for å utvikle en ledelseskultur som støtter digital transformasjon. Det anbefales også å utvikle minikvalifikasjoner og fleksible læringsløp som kan møte kompetansebehov i arbeidslivet, et tiltak som kan være særlig relevant i profesjonsutdanningene. Disse strategiene har direkte implikasjoner for helse- og sosialfaglige utdanninger. Ikke bare forventes det at digital kompetanse integreres i studieprogrammene; utdanningene skal også være arenaer for innovasjon og kompetansedeling på tvers av sektorer. For å lykkes med dette, må utdanningsinstitusjonene utvikle strukturer som fremmer
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy