FYSIOTERAPEUTEN 5/25 37 tene kontinuerlig gjennom rehabiliteringsforløpet for å monitorere fremgang. De har erfart at dette kan øke deres motivasjon og trygghet. Testene tilpasses pasientenes funksjonsnivå og tydeliggjør progresjonen, noe som kan være motiverende og bygge tillit til kneet. «Det er mye lettere å være trygg på kneet når det fungerer bra. Hvis vi kan gjøre tester som viser at det er bra, blir pasientene enda tryggere» (ID3). Veien tilbake til idrett Gradvis økning av pasientenes involvering i idrettsaktiviteter vektlegges ved retur til idrett. Fysioterapeutene må ha innsikt i den aktuelle idretten for best mulig støtte ved tilbakegang. Når utøverne mestrer funksjonelle øvelser, fokuseres det på idrettsspesifikke øvelser som hopping, hinking og hurtige retningsendringer. I siste fase før retur til idrett må pasientene utføre øvelsene teknisk godt under reelle idrettslige forhold. De deltar gradvis på tekniske treninger før lagspill med økende intensitet og varighet. Opptrappingsplaner for rehabilitering etter korsbåndskader brukes ofte fordi tilsvarende planer for PI ikke er kjent. «Det blir en gradert retur. Det er mye det samme som ved korsbåndskader: Start rolig, løp rett frem, så med retningsendringer og gradvis legge til elementer som ball og motstandere» (ID6). Vurderinger av om pasientene er klare for idrett inkluderer styrketester og funksjonelle tester, for eksempel hinke- og hoppetester, ofte med spesifikke tester tilpasset den aktuelle idretten. Diskusjon Formålet med denne studien var å undersøke hvordan fysioterapeuter behandler pasienter med PI, spesielt med hensyn til hvordan de håndterer pasientenes frykt og unngåelsesatferd. Funnene viser at både fysiske og mentale aspekter vektlegges i behandlingen av denne pasientgruppen. Dette kommer til uttrykk allerede i undersøkelsen, der fysioterapeutene kartlegger hvordan kneproblemene påvirker pasientens funksjon og mentale helse. Behandlingen baseres på funn fra undersøkelsen og pasientenes mål. Gradvis eksponering for aktiviteter de er engstelige for løftes frem som viktig for å imøtekomme pasientenes frykt, og dette prinsippet er gjennomgående i de fysiske behandlingstiltakene der unngåelsesatferd er et problem. Tidligere studier har vist at pasienter med PI ofte er redd for nye luksasjoner og har redusert tillit til kneet (13). Frykt for reluksasjon er også vanligste grunn for å ikke returnere til idrett (24) eller returnere til idrett på et lavere nivå enn før skaden (25). Dermed er det behov for en helhetlig tilnærming som adresserer deres mentale barrierer både med og uten operativ behandling. Et tiltak fysioterapeutene bruker for å imøtekomme pasientenes frykt, er å gi grundig informasjon om PI. En kvalitativ studie viser at pasienter ønsker informasjon om sin skade for bedre å forstå hva som kreves av dem i et rehabiliteringsforløp (26). Informasjonen til pasientene bør inneholde en beskrivelse av rehabiliteringsinnhold og mulig fremdrift for å redusere frykt for bevegelse og reluksasjon (27). Dette gjenspeiles i våre funn der fysioterapeutene bruker knemodeller og gir grundig informasjon om tilstanden for å gi pasientene større innsikt. For å imøtekomme pasientenes frykt, eksponerer fysioterapeutene dem gradvis for mer utfordrende aktiviteter. Dette samsvarer med forskning som vektlegger gradvis eksponering som tilnærming for å redusere frykt for reskade (28). Med kroppen som innfallsvinkel har forbedring av fysisk funksjon vist å kunne dempe frykten for visse bevegelser under rehabilitering (27). Ettersom pasienter med PI ofte er engstelige ved ulike bevegelser (13), er en fysisk tilnærming viktig. Gode kroppslige erfaringer gjennom gradvis økende bruk av kneet kan gi pasientene økt tillit til kneet i aktivitetene de tidligere har unngått. Berøring brukes også som metode for å hjelpe pasientene med å få kontakt med aktuell muskulatur rundt kneleddet. Berøring kan fremme avslapning (29), noe fysioterapeutene peker på som et godt utgangspunkt for videre trening. Behandling av muskel- og skjelettrelaterte plager har i senere tid beveget seg mot aktive tiltak, som informasjon og trening, heller enn berøring (30). Funnene i vår studie taler likevel for at berøring kan være et nyttig supplement for å komme i gang med trening og redusere frykt hos denne pasientgruppen. Styrketrening er et annet viktig tiltak for å gjenoppbygge tillit til det instabile kneet (13). Fysioterapeutene i vår studie hadde erfart at flere pasienter med PI har ulik muskelstyrke i underekstremitetene. For å utjevne disse sideforskjellene ble ettbensøvelser ofte brukt. Dette samsvarer med anbefalinger fra tidligere studier (31). Lav tillit til kneet kan føre til at pasientene belaster uaffisert ben mest i tobensøvelser, hvilket understøtter viktigheten av ettbensøvelser for denne pasientgruppen. Fokus på styrketrening av underekstremitetene er viktig siden studier viser at redusert styrke seks måneder etter kirurgi er vanlig hos denne pasientgruppen (32), og at sidelik muskelstyrke og full bevegelighet i kneet er noen av kriteriene for retur til idrett (33). I mangel av rehabiliteringsprotokoller for pasienter med PI, bruker fysioterapeutene protokoller designet for pasienter operert for korsbåndskader. Ettersom pasientgruppene har lignende skademekanisme og symptomer på nevromuskulær svekkelse (31), kan korsbåndprotokoller være overførbare til pasienter med PI. Samtidig er det også viktige forskjeller mellom pasientgruppene. Pasienter med korsbåndskader har blant annet en større deltakelse i idrett på konkurransenivå og et bedre fysisk prestasjonsnivå (3436). Dette svekker argumentet for at korsbåndprotokoller kan benyttes for pasienter med PI, og funnene indikerer et behov for egne retningslinjer for rehabilitering og retur til idrett for denne pasientgruppen. Metodediskusjon Rehabilitering av pasienter med PI er lite belyst (19). En kvalitativ tilnærming egner seg derfor godt for å utforske temaet og gi økt kunnskap og innsikt (23, s. 32). Validitet og refleksivitet har innvirkning på funnene i kvalitative studier (23). En styrke ved vårt utvalg var at det bestod av fysioterapeuter av begge kjønn med lang klinisk erfaring og god geografisk spredning. Til tross for at enkelte av dem hadde et forholdsvis lavt antall pasienter å basere sine erfaringer på, hadde de et bredt pasientgrunnlag med tanke på alder og idrettsbakgrunn, noe som gir god variasjonsbredde og styrker intern validitet (23, s. 59). Ettersom vi spurte
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy