FYSIOTERAPEUTEN 5/25 7 1974–1984–2008: Overføringene Resultatet av drøftingene om takstene mellom Rikstrygdeverket (RTV) og NFF høsten 1974 var at takstene skulle økes med 20 %. Videre var det enighet om overføring av 0,4 % av de årlige utgiftene til fysikalsk behandling til etter- og videreutdanningsfond for fysioterapeuter. Da forskriften ble fastsatt 1. november 1974, som var datoen for ikrafttredelse for nye takster og regler på den tiden, var 0,4 % blitt til et kronebeløp på kr 400 000. Fondsoverføringen var et resultat av drøftingene mellom partene, og beløpet på kr 400 000 ble ikke tatt fra takstøkningen. Overføringen var en egen definert avsetning til fond i tillegg til økningen på takstene, jamfør Forskrift om regler og takster for godtgjørelse av utgifter til fysikalsk behandling av 1. november 1974. Takstrevisjon foregikk annet hvert år den gangen, ikke hvert år som i dag. Ved neste revisjon 1976 fremmet NFF krav om at overføring til fondet skulle som avtalt være en prosentsats av trygdens årlige utgifter til fysikalsk behandling, ikke et kronebeløp. Overføringene ville dermed øke i takt med økte trygdeutgifter til fysikalsk behandling. På nytt ble det enighet om å overføre et tilskott tilsvarende 0,5 % av den årlige trygderefusjonen, (dvs. refusjonstakstene) til fysikalsk behandling. På 1970-tallet var det et poeng at fondsavsetninger ikke virket inn på den generelle lønns- og prisutviklingen i samfunnet. Dette medvirket til at staten v/ departementene var positive til å gi avsetninger til fond for å ivareta kompetansen hos helsepersonellgrupper som arbeidet etter folketrygdloven. Fondsavsetninger ble ikke tatt med i det inntektspolitiske grunnlaget som takst- og lønnsforhandlinger tok utgangspunkt i. Takstrevisjonen 1976 ble overført fra Rikstrygdeverket (RTV) til Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD), Finansdepartementet (Fin) og Sosialdepartementet. FAD hadde varslet at drøftingene med RTV skulle opphøre, og en avtaleinstitusjon skulle opprettes bestående av Norsk Fysioterapeutforbund, Den Norske Kurstedsforening og Norsk Mensendieck-forbund. Denne avtaleinstitusjonen mellom partene i arbeidslivet ble godtatt av Stortinget, jfr. St.prp.nr. 34 (1976-77) og Innst.S.nr. 57 (1976-77). Fra 1. april 1984 ble ny inntektsordning innført for fysioterapeuter og leger i forbindelse med iverksetting av lov om helsetjenesten i kommunene av 1982. Honorartakstene ble redusert med 40 % av utgiftene til fysikalsk behandling og overført til de kommunale rammetilskuddene. Kommunene skulle utbetale den tidligere takstrefusjonen i form av driftstilskudd til fysioterapeuter som inngikk kommunale avtaler. Refusjonstakstene fra trygden var dermed redusert til 20 % av tidligere honorartakster, og pasientenes egenandeler utgjorde de resterende 40 %. Kommunenes Sentralforbund (KS) ble fra nå av en part i ovennevnte avtaleinstitusjon på grunn av den kommunale driftstilskuddsordningen. For å opprettholde samme avsetning til fondet skulle egentlig kommunene betale 0,5 % av utbetalte driftstilskudd til fondet, og fondsstyret skulle være ansvarlig for at mer enn 400 kommuner skulle innbetale disse tilskuddene. En slik ordning ville være nærmest uoverkommelig. På grunnlag av beregninger som skulle sikre overføringer til fondet på samme nivå som før kommunehelsereformen, forhandlet NFF frem en fondsavsetning på 1,5 % (mot tidligere 0,5) av folketrygdens årlige utgifter til fysikalsk behandling, og 1,5 % av folketrygdens fastlønnstilskudd til kommuner som hadde fysioterapeuter i faste stillinger. Ordningen med fondsavsetning på 1,5 % har vært videreført frem til 2008. På den tiden var det usikkerhet rundt refusjonsordningen til fysikalsk behandling fra trygden. Finansdepartementet var av den oppfatning at det forvaltningsnivået som hadde ansvar for en offentlig tjeneste, også skulle ha det økonomiske ansvaret for tjenesten. I 2007 nedsatte Helse- og omsorgsdepartementet en arbeidsgruppe for å utrede alternativ finansiering av fysioterapi i kommunene. Arbeidsgruppens flertall gikk inn for større kommunal finansiering av fysioterapivirksomhet med reduserte trygderefusjoner og økning i driftstilskuddet. Trygderefusjonen ble gradvis redusert i statsbudsjettene 2008 til 2010.[2] NFFs representant i arbeidsgruppen, nestleder Elin Engeseth og representanten fra Kommunenes Sentralforbund (KS) gikk imot flertallets forslag.[3] Denne usikkerheten over trygdens fremtidige utgifter til fysioterapi var bakgrunnen for at NFF i takstrevisjonen 2008 gikk inn for å gå tilbake til et kronebeløp. Utgangspunkt for kronebeløpet skulle være fondsoverføringen 2008 som var 26 millioner kr. Fremtidig overføring til fondet skulle økes med samme prosentsats som takstøkningen. Det ble enighet om at prosentvis overføring av årlige utgifter til fysikalsk behandling opphørte. Kronebeløpet som ble overført til Fysiofondet i 2025, var økt til 44 millioner kr. Forvaltningen I Hovedavtalen for offentlig sektor er det et arbeidsgiveransvar å påse at den enkelte utøver av helsehjelp er faglig oppdatert for å kunne utføre sitt arbeid faglig forsvarlig. Dette ansvaret er fastsatt i lov av 1999 om spesialisthelsetjenesten og i lov av 1982 og i den nye loven av 2011 om den kommunale helse- og omsorgstjenesten. I kommunehelseloven er det også fastsatt at «kommunen skal medvirke til at helsepersonell i privat virksomhet innen dens helsetjeneste, får nødvendig videre- og etterutdanning.» Hjemmelen i folketrygdloven om tilskudd til fellesformål som etter- og videreutdanning kan ansees som et offentlig ansvar for at helsepersonell som arbeider etter folketrygden, skal være FORFATTER Lisbeth Hårstad har fulgt Fysiofondet så lenge fondet har eksistert. Arkivfoto: Fysioterapeuten/ Terje Heiestad.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy