FYSIOTERAPEUTEN 5/25 87 å opprettholde selvstendighet og mestring hos pasientene. Dette innebefattet grundig kartlegging av fallfare, samarbeid med ergoterapeuter om tilrettelegging av hjemmet og igangsetting av treningstiltak, med vekt på egentrening. En av fysioterapeutene uttrykte: «Jeg prøver å få dem til å forstå at de er avhengig av å holde seg vedlike, som fallforebygging, slik at det ikke skjer en gang til». Fysioterapeutene jobbet ut fra en biopsykososial modell og et helhetlig syn på helse. De hadde varierende kjennskap til ICF som teoretisk rammeverk, men alle domenene i rammeverket var integrert i beskrivelsene deres av pasientoppfølgingen. Aktivitetsaspektet ble mest vektlagt, og nært koblet til pasientenes målsettinger. En fysioterapeut beskrev det slik: «Hvis pasienten har som må l å komme inn og ut av bil, er det relevant å trene på det nå r pasienten er klar for det. Så jeg tenker både aktivitetsrettet trening, spesifikk styrke og bevegelighet for hoften». Fysioterapeutene erfarte stor grad av faglig frihet, men også ansvar i oppfølgingen av skrøpelige eldre etter hoftebrudd. De tok selvstendige avgjørelser og justerte hyppighet og innhold i oppfølgingen etter pasientens behov, mål og ønsker, med vektlegging av brukermedvirkning og selvbestemmelse. Fysioterapeutene hadde også en viss grad av frihet til å øke varigheten på oppfølgingen og gjøre individuelle vurderinger i hver enkelt sak dersom det kunne fremme selvstendighet, minske hjelpebehov og gi pasienten mulighet til å bo i eget hjem. Samtidig var de begrenset av tjenesteforvaltningens beslutninger, ettersom noen rehabiliteringstjenester var vedtaksfestet. Friheten i oppfølgingen kom også med et ansvar for å tilby likeverdige tjenester innad i kommunen, og gjøre faglige vurderinger for å sikre progresjon hos pasientene. En av fysioterapeutene beskrev hvordan dette kunne oppleves utfordrende: «For å gi mest mulig lik tjeneste til alle innbyggere, så ville det vært veldig feil hvis jeg jobber i en del av kommunen hvor pasienten får oppfølging fire ganger i uka, mens på den andre siden er det én gang i uka». Sprikende samhandling i tjenestene Intervjupersonene beskrev et godt samarbeid med andre fysioterapeuter i kommunen. De hadde lav terskel for å gå innom hverandre og etablere kontakt med pasientene før overføring fra én tjeneste til en annen. Flere faktorer ble trukket frem som styrkende for fysioterapisamarbeidet, deriblant felles journalsystem, faste treffpunkter, telefonisk kontakt, samlokalisering, teamarbeid, organisering under samme leder og god kjennskap til hverandre. Samtidig beskrev intervjupersonene utfordringer knyttet til manglende struktur i tverrfaglige møter, flere ulike koordinatorer på sykehjem å forholde seg til, tidspress i hjemmetjenesten og ulik ledelse i sonene. En av dem uttrykte: «De er jo på en helt annen planet i den situasjonen, for hjemmetjenesten har en del lister de skal gå etter (...). Så det er ikke alltid like enkelt å få de til å forstå at det å sette av fem minutter ekstra for å gjøre et treningstiltak er godt investert tidsbruk». Fysioterapeutene etterspurte avklaring av ansvar og oppgaver når de reduserte tilsyn hos pasienter som trengte videre mobilisering. De så etter muligheter for å inkludere og veilede annet helsepersonell i aktivisering av pasientene. Fysisk avstand og manglende treffpunkter begrenEn mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov En kompleks oppgave for fysioterapeuten Sprikende samhandling i tjenestene • Stort sprik i funksjonsnivå og motivasjon for rehabilitering, men felles behov for tett oppfølging • De skrøpeligste får minst oppfølging • Fysioterapi for å hindre videre funksjonsfall • Helhetlig oppfølging etter ICF som rammeverk • Stor grad av faglig frihet og ansvar • Godt samarbeid mellom fysioterapeuter • Varierende samarbeid mellom profesjoner og tjenester Figur 1 Hovedtemaer og tilhørende undertemaer.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy