88 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 VITENSKAPELIG ARTIKKEL set samhandlingen med spesialisthelsetjenesten. Skriftlig informasjon i pasientoverganger fra sykehus til kommune inneholdt sjelden utfyllende beskrivelser om fysisk funksjon dersom ikke sykehusfysioterapeut var involvert. God informasjonsflyt og samarbeid mellom fagpersoner ble presisert som betydningsfullt for sømløse overganger i pasientforløpet. Diskusjon Hensikten med studien var å få innsikt i kommunale fysioterapeuters erfaringer med oppfølging av skrøpelige eldre pasienter etter hoftebrudd. Funnene viste at dette ble erfart som en mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov, som utgjorde en kompleks oppgave for fysioterapeutene, og hvor samhandling i tjenestene var sprikende. Fysioterapeutene erfarte at de mest skrøpelige pasientene ble prioritert lavere enn pasienter med antatt høyere funksjonsnivå, til tross for at de mente denne gruppen hadde behov for mer og tettere oppfølging. Funnene har støtte i en kunnskapsoppsummering (12) hvor det påpekes svikt i prioriteringer, planlegging og tilgjengelige ressurser. Tidligere forskning har også vist at pasienter med demenssykdom sto i størst fare for å bli nedprioritert (14). Riktignok hentyder nasjonal veileder at pasientens totalsituasjon, ressurser og potensial skal vurderes ved igangsetting av funksjons- og mestringsfremmende tiltak (21). Dersom de ressurssterke gruppene prioriteres foran de som ikke har ressurser til å hevde sine rettigheter, oppfattes likevel ikke føringene om likeverdige helsetjenester å bli etterfulgt, jamfør Helse- og omsorgsdepartementets melding om prioritering (22). Funnene understøtter i stor grad Nasjonal helse- og samhandlingsplan (23), som henstiller til at ressursene skal settes inn der de gjør mest nytte. Dette legger implisitt føringer for tydelige prioriteringer og ujevn behandling. I lys av ICF (18) kan prioriteringer forstås ut fra et potensial om gjenvinning av aktivitets- eller deltakelsesnivå, som på sykehjem trolig er mer marginalt. Samtidig er mestring og livskvalitet uttalte mål i reformen Leve hele livet (24), noe «målrettet bruk av fysisk trening» på sykehjem er et virkemiddel for. Det kan på denne bakgrunn argumenteres for at fysioterapeuter skal ha en sentral rolle i fysisk trening hos en mangfoldig pasientgruppe med sammensatte behov, uavhengig av omsorgsnivå . Dette reiser spørsmå l om det trengs styrkede ressurser for å sikre likeverdig helsetjenester, slik at kommunale fysioterapeuter kan bidra mest mulig med sin kompetanse til alle pasienter med behov, særlig med en forventet dobling av antall hoftebrudd innen 2050 (8). Sekundærforebygging av nye fall- og bruddhendelser var et gjennomgående fokusområde i fysioterapeutenes beskrivelser av pasientoppfølgingen, i tråd med et av målene i reformen Leve hele livet (24). Helsefremmende arbeid er også noe alle kommuner er pålagt (11), samtidig som det presiseres at det ikke er nok vekt på forebygging (10). Tidlig innsats har blitt løftet frem som avgjørende for å dempe etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester (23). I nye nasjonale rå d for fallforebygging i 2024 fremgår det at eldre over 65 år med høy risiko for å falle, bør få individuelle tiltak hvor trening er en av komponentene (25). Dette gir grunnlag for å reise spørsmål om fysioterapitjenesten bør venstreforskyves mot mer primærforebyggende virksomhet. Fysioterapeuter kan trolig være en ressurs inn mot bå de individuelle og gruppebaserte tjenester. Oppfølging av skrøpelige eldre etter gjennomgått hoftebrudd fremstod for fysioterapeutene som en kompleks oppgave, med både frihet og ansvar knyttet til å avgjøre hyppighet, varighet og innhold i oppfølgingen. Ifølge Lossius (26) hviler valg av tiltak til sist på fysioterapeutens egne vurderinger, med evne til å reflektere som fremste kvalifikasjon. I så måte er pasienten prisgitt en kompetent fysioterapeut som mestrer et slikt ansvar. Dette samsvarer med andre studier som viser at kompetente fysioterapeuter er avgjørende for tilfredshet hos pasientene og at det bør tilbys individtilpassede tjenester (15). Orvik (27) mener at endringer i individuelle behov hos pasienter best imøtekommes av fleksibelt helsepersonell som tar ansvar for å prioritere, organisere og lede eget arbeid. I Forskrift om nasjonal retningslinje for fysioterapeututdanning (28) nevnes bare så vidt faglig ledelse. Det kan derfor stilles spørsmål om organisatorisk kompetanse, herunder faglig ledelse, burde vært mer vektlagt i grunnutdanningen. Dette kunne muligens forberedt fysioterapeutene ytterligere i å håndtere utfordringene som møter dem i kommunehelsetjenesten. Herunder inngår særlig den store graden av faglig frihet og ansvar i oppfølging av en mangfoldig pasientgruppe, samt sikring av at faglige beslutninger fremmer et nyttehensyn for pasienten (23). Samtidig var intervjupersonenes beskrivelser av pasientoppfølging i tråd med internasjonale retningslinjer (17), som bygger på ICF (18). En mer systematisk oppfølging etter denne strukturen kunne muligens bidratt til ytterligere styrking av dagens kommunale fysioterapitjeneste og forenklet faglig ledelse hos den enkelte fysioterapeut. Intervjupersonene i studien ga uttrykk for begrenset samhandling med sykehusfysioterapeutene. I et overordnet perspektiv, er spesialisthelsetjenesten diagnose- og behandlingsorientert, mens kommunene i større grad arbeider funksjonelt og har mestring i fokus (29). For de kommunale fysioterapeutene fremsto det likevel å være en felles faglig forståelse med sykehusfysioterapeutene, dersom epikrisen ved utskrivelse inkluderte fysioterapeutens vurdering. Dette beskriver Vik (30) som gjensidighetskunnskap. Frogum og kollegaer (31) fant at det relasjonelle aspektet var betydningsfullt for å kompensere for en mulig asymmetri i maktrelasjoner mellom fysioterapeuter på tvers av spesialist- og kommunehelsetjenesten. I denne studien fremstår det som en tilfeldighet hvorvidt god informasjonsformidling forekom gjennom sykehusfysioterapeutens involvering. Intervjupersonene erfarte at andre profesjoner i mindre grad forankret tjenestene i ICFs helhetlige forståelse av funksjon. En annen studie har dokumentert at hjemmetjenesten manglet kompetanse i å vektlegge aktiviserende hjelp til pasienter (32). Et viktig perspektiv til debatten om bærekraftige helsetjenester (33) kan være å vurdere innføring av ICF som et felles tverrprofesjonelt rammeverk for kartlegging og oppfølging på tvers av tjenestenivå og profesjoner. Ifølge Vik (30) kan felles forståelsesramme bidra til relasjonell samhandling og optimal oppgaveglidning. Studier peker på viktigheten av blant annet samarbeid i overgangen mellom sykehus og hjem for pasienters opplevde tilfredshet (16). Samhandlingsreformen legger opp
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy