VITENSKAPELIG ARTIKKEL 92 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 Utgangspunktet var at Oslo Trygdekontor nektet å betale refusjon for utført psykomotorisk behandling av pasienter med visse somatiske diagnoser (for eksempel «coxartrose» og «Mb. Bechterev»). Trygdeetatens representanter viste til at pmb var en behandlingsform for det de kalte «psykogent betingete» muskelplager, «intrapsykiske spenninger» og lignende. Psykomotorikerne prøvde å overbevise trygdeetaten om at det var en misforståelse å begrense indikasjonsgrunnlaget for pmb til psykiske lidelser. Men argumentasjonen nådde ikke frem, selv ikke med hjelp fra Norsk fysioterapiforbund (NFF) sentralt. Da gikk de mer drastisk til verks og involverte leger og noen pasientforeninger til støtte for sin sak. Her befinner vi oss i det vanskelige grenselandet mellom «somatiske» og «psykiske» lidelser. Samtidig aktualiserer slike kontroverser partenes grunnleggende tenkning om kropp og sykdom og deres forståelse av hva pmf representerer. 1 For å få frem relevansen av 1980-årenes kontroverser i dagens situasjon, starter jeg med å skissere utviklingen av pmf og det lov- og regelverk som har regulert privat fysioterapivirksomhet i årenes løp. Deretter beskrives de aktuelle sakene i mer detalj. Avslutningsvis peker jeg på noen av dagens utfordringer for næringsdrivende fysioterapeuter generelt og pmf-ere spesielt, i og med at rammevilkårene for fagutøvelse i primærhelsetjenesten er betraktelig endret siden 1980-tallet. Utviklingen av psykomotorisk fysioterapi Grunnlaget for den psykomotoriske tradisjonen ble lagt gjennom et nært samarbeid mellom psykiater Trygve Braatøy og fysioterapeut Aadel Bülow-Hansen i perioden 1947 – 1953 på Psykiatrisk avdeling, Ullevål sykehus i Oslo (1-3). De to fagpersonene møttes første gang i nevrologisk forening i 1946 der Bülow-Hansen var invitert for å fortelle om sine kliniske erfaringer fra arbeidet med pasienter som var plaget av anspenthet og muskelsmerter (på den tiden ofte kalt «yrkesmyalgier»). 2 Hun understreket samspillet mellom kroppsholdning, bevegelser, pust og muskulatur, og spesielt fremholdt hun pustens sentrale rolle i arbeidet med anspenthet og plager i muskel- og skjelettsystemet. Dette var kliniske erfaringer Braatøy lyttet interessert til, og han kommenterte at det var første gang han hadde hørt en sykegymnast nevne respirasjon i relasjon til spenninger og øvelser (1:5). Selv ble Bülow-Hansen overbevist om at Braatøy var en person hun kunne lære mye av, og kort tid etter dette møtet var hun knyttet til Ullevål sykehus på den psykiatriske avdelingen der Braatøy var overlege (1-3). Samarbeidet Braatøy var utdannet psykoanalytiker, og som Bülow-HanIndikasjonsgrunnlaget i psykomotorisk fysioterapi: Et tilbakeblikk på en kontrovers om takstbruk fra 1980-tallet Eline Thornquist, fysioterapeut og professor emerita, Høgskulen på Vestlandet. eline.thornquist@hvl.no. Fagessay vurderes redaksjonelt. Fagessayet er første del av en serie på to artikler. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. På 1980-tallet oppsto en kontrovers mellom trygdeetaten og noen psykomotoriske fysioterapeuter som gjorde fysioterapeutene urolige. Uenigheten dreide seg om hvilke helseproblemer og diagnoser som skulle kvalifisere for godtgjøring av utgifter til psykomotorisk behandling (pmb). Kort sagt: Hva skulle indikasjonsgrunnlaget for denne formen for fysioterapi være? 1 Begrepene psykomotorisk behandling og psykomotorisk fysioterapi med tilhørende forkortelser brukes dels om hverandre i denne teksten, men ikke på en tilfeldig måte. I tråd med fysioterapeuters tradisjonelle rolle som behandlere var psykomotorisk behandling den vanlige benevnelsen i mange år, men som ledd i en allmenn profesjonalisering av yrkesgruppen fra 1970- og -80 årene begynte fysioterapeuter å anvende begrepet psykomotorisk fysioterapi. Slik signaliserte de at fysioterapeuter hadde selvstendig vurderingsansvar. I korrespondansen mellom trygdeetaten og fysioterapeuter som det vises til senere, er det typisk at førstnevnte konsekvent anvender psykomotorisk behandling, og sistnevnte psykomotorisk fysioterapi. Når det gjelder fysioterapeuter med spesialistkompetanse i pmf, omtales de oftest som psykomotorikere, og denne betegnelsen og kortversjonen pmf-ere brukes for enkelhets skyld i denne teksten. 2 Hun var invitert av legen Henrik Seyffarth som hun var blitt kjent med gjennom sin korte karriere i bedriftshelsetjenesten i et forsikringsselskap, etter at hun hadde arbeidet på et ortopedisk sykehus i nærmere 20 år (1-3). ESSAY - DEL 1
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy