FYSIOTERAPEUTEN 5/25 93 sen senere sa: Det var to ting han var interessert i: Det ene var: hva kan vi utløse av følelser gjennom holdning og massasje, og hva kan vi bruke fysioterapeuten til i den psykoterapeutiske situasjon (2:9; min kursivering). I den første fasen av samarbeidet mellom de to var altså Braatøy opptatt av å utvide den tradisjonelt samtaleorienterte psykoanalysen ved å inkludere kroppslige virkemidler. Målet var å lette tilgangen til pasientenes følelsesliv for derved å gjøre behandlingen mer effektiv. Det er derfor pmf iblant omtales som «kroppens psykoanalyse» (4,5). Opprinnelig var Braatøys mål i bunn og grunn å videreutvikle psykoanalytisk teori og terapi (6). Men han ville også undersøke hvilken nytte kroppslige tilnærminger kunne ha mer generelt. Så samarbeidet mellom psykiater og fysioterapeut i de årene det varte, kan best beskrives som en serie eksperimenter (5,7). Det viste seg snart at langt fra alle pasienter hadde utbytte av denne omstillende (og dermed inngripende) formen for terapi. Mange pasienter trengte sitt kroppslige forsvar; de fungerte rett og slett i kraft av dette forsvaret – denne beredskapen eller beskyttelsen om vi bruker dagens terminologi. Siden slike pasienter ofte og over tid bygget opp en kroppslig beredskap mer eller mindre ubevisst som ledd i å beskytte seg i vanskelige livssituasjoner, ville en klassisk psykomotorisk tilnærming kunne bidra til å forsterke pasientens beredskap og/eller utvikle nye ubalanser og plager. Og i verste fall kunne slik behandling utløse psykoser. Men erfaringene Braatøy og Bülow-Hansen hadde skaffet seg hadde også lært dem at kroppslige virkemidler kunne brukes på mange forskjellige måter; ikke bare for å oppnå omstilling og endring, men også for å oppnå støtte og stabilitet. Dette tilsa i sin tur at fysioterapi og psykoterapi kunne forenes, for eksempel ved at fysioterapi var indisert når en psykoterapeutisk prosess stoppet opp: noen ganger for å forsterke en pågående følelsesmessig bearbeiding, andre ganger for å roe pasienten ned og hjelpe vedkommende til å få mer «tak» på seg selv. For begge var det selvsagt at enhver undersøkelse og behandling omfattet hele kroppen uansett hva slags plager og problemer pasienten måtte ha. Likeledes la de vekt på å se lokale forhold i sammenheng med kroppen som helhet ettersom de betraktet kroppen som en funksjonell og samspillende enhet der samme type påkjenning kan føre til ulike plager. Deres tenkning og tilnærming brøt med andre ord med medisinens tradisjonelle spesifisitetsorientering. Videre hadde Braatøy og Bülow-Hansen tilegnet seg en forståelse for at kroppen – ikke minst respirasjonen – ikke bare uttrykker, men også regulerer menneskers følelsesliv. Det var særlig dette gjensidighetsforholdet de utforsket i årene på Ullevål sykehus. Lærdommen som ble trukket av dette utprøvingsarbeidet var retningsgivende for hvordan pmf ble videreutviklet. Kanskje mest fundamental var lærdommen at en alltid skulle gå varsomt frem, og ta alle pasientens reaksjoner alvorlig: økt spenning, motorisk uro, respiratoriske og autonome forstyrrelser, blikk og tilstedeværelse. Størst vekt ble lagt på pasientens pustemåte, og all påvirkning av pusten foregikk på indirekte vis, via arbeid med kroppsholdning, stillinger og bevegelser og ved ulike former for hands-on virksomhet (massasje og lirke-, strekke- og tøyebevegelser) – ikke som instruksjoner i «pusteteknikker». Det gjaldt å stimulere pasienten til å slippe pusten til uten viljemessig dirigering. Så noen utfyllende ord om behandling: Å etablere god forankring – å stå godt på egne ben – i bokstavelig og overført forstand – ble tidlig ansett som forutsetning for fri funksjon. Det en tilstrebet i behandlingen var en kropp i bevegelig balanse, dvs. en stabil og stødig kropp som samtidig er ledig. Den kroppslige tilnærmingen som Braatøy og BülowHansen benyttet ga pasientene nye og annerledes erfaringer av egen kropp, og med kroppen som innfallsvinkel kunne pasientene ofte opplyse om ting de ellers ikke formidlet. Mange hadde et distansert og negativt forhold til egen kropp, så i behandlingen ble det lagt vekt på å hjelpe den enkelte til bedre kroppskontakt og større fortrolighet til egen kropp og til å «forstå sine egne reaksjoner på livets viderverdigheter» (8: 274) for å bruke Bülow-Hansens egne ord. Slik ble grunnlaget lagt for å gjøre pasienter til aktive deltakere i egen behandlingsprosess. Det var i denne ånd Nils H. Houge (1910-2006) – som overtok stillingen til Braatøy som døde plutselig i 1953 – fortsatte samarbeidet med Bülow-Hansen. Begge sluttet etter kort tid ved Ullevål sykehus og etablerte seg som privatpraktiserende. Da var den psykoanalytisk orienterte eksperimenteringen for lengst over, og pmb hadde blitt til en behandlingsform som først og fremst ble vurdert som egnet for klientellet i primær-helsetjenesten, en utvikling som ble styrket da allmennlegen Thoralf Hødal (19151982) noen år senere ble med. Erfaringene fra dette trekantsamarbeidet bidro til å utvide og klargjøre indikasjonsgrunnlaget for pmf. I dag arbeider mange pmf-ere med pasienter som av ulike grunner er anspente og har begrenset omstillingsevne: Det være seg pasienter med revmatiske plager, astma, hodepine, coxartrose eller lettere psykiske problemer som angst og depresjon, eller de som strever med ettervirkninger av forskjellige former for traumer. Utviklingen i pmf i de senere tiår har medført en utvidelse av fysioterapeuters rolle blant annet ved at det legges FORFATTER Fysioterapeut og professor emerita Eline Thornquist. Foto: Silje Katrine Robinson.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy