VITENSKAPELIG ARTIKKEL 94 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 større vekt på samtalen mellom pasient og fysioterapeut som en integrert del av enhver praksissituasjon. Mens den klassiske fysioterapeut skulle være tilbakeholden og først og fremst fungere som «klagemur» for pasienten, legges det i dag mer vekt på pasientens liv og erfaringer generelt. Fysioterapeuter etterspør i større grad hva pasientene selv tillegger vekt og verdi knyttet til behandling og egne plager, men også til arbeid, relasjoner og sosiale situasjoner (se for eksempel 7, 9-11). Dette er i tråd med nyere lovverk som understreker at pasienter skal betraktes som myndige deltakere i forhold som angår deres helse og velferd (12,13). Samtidig er det fortsatt stor enighet om at samtalen primært skal være her-og-nå orientert, og at kroppen er innfallsvinkelen til spørsmål og samtale. Denne utviklingen har åpnet for et mer fruktbart samspill mellom verbale og kroppslige tilnærmingsmåter, noe som har bidratt til større innsikt i sammenhenger mellom den enkeltes livshistorie og sykdomshistorie. Rammer, roller og ansvarsforhold Siden kontroversen som er utgangspunktet for denne teksten pågikk mellom trygdeetaten og pmf-ere som arbeidet som selvstendig næringsdrivende, må de overordnede rammene for privat fysioterapipraksis skisseres. Tilbakeblikk De første fysioterapeutene («sykegymnastene») som etablerte seg i Norge på slutten av 1800-tallet ønsket offentlig autorisasjon fra første stund. Det tok imidlertid lang tid å få ønsket innfridd. Det var derfor en milepæl i norsk fysioterapihistorie da Stortinget vedtok sykegymnastloven i 1936 som ga sykegymnastene både virksomhets- og tittelbeskyttelse (14-16). Det sentrale i denne sammenheng var § 7 der det ble fastslått at sykegymnaster ikke kunne behandle pasienter «uten forordning av lege». Denne formuleringen er altså utgangspunktet for henvisningsordningen som etter hvert ble utviklet for privat fysioterapivirksomhet i primærhelsetjenesten. Loven ble revidert flere ganger, men kravet om legehenvisning ble videreført (15,16). Privat fysioterapipraksis ble for øvrig etter hvert nærmere regulert gjennom forskrifter og takster tilpasset folketrygdloven (vedtatt i 1966) (16). Siden kravet om legehenvisning var hjemlet i sykegymnastloven (senere fysioterapeutloven) gjaldt den all form for fysioterapivirksomhet – i offentlig så vel som privat sammenheng. Det var imidlertid fysioterapeuters arbeid i privat praksis myndighetene anså det nødvendig å ha større kontroll over. Henvisningsordningen innebar at kun leger hadde ansvar for å undersøke pasienter og stille medisinske diagnoser, og det var på grunnlag av legers diagnostikk det ble avgjort om den enkelte pasient skulle henvises videre til fysioterapeut. I så tilfelle rekvirerte de en bestemt behandling. Det var altså formelt et lovbrudd hvis henvisende lege skrev «fysioterapi» på rekvisisjonen og overlot til fysioterapeuten å velge behandling. Kravene til innholdet i legehenvisningen har variert noe i årenes løp – først og fremst gjelder det grad av behandlingsspesifikasjon. I mange år pliktet leger ikke bare å oppgi «nøyaktig diagnose og resultat av foretatte undersøkelser», men også å «oppgi hvilken behandlingsform, behandlingstid og hvor mange behandlinger trygdede skal ha». 3 I årene da kontroversen mellom trygdeetaten og pmf-ere pågikk, tilsa regelverket at en forutsetning for at pmf-erne skulle få betalt for utført behandling var at det forelå en legehenvisning med forslag om psykomotorisk behandling. 4 Henvisningsordningen har i årenes løp skapt mye frustrasjon og debatt ettersom den var basert på at alle leger hadde tilstrekkelig kjennskap til fysioterapi i sin alminnelighet til å foreslå hva slags behandling som var adekvat i det enkelte tilfelle. Det samme lov- og regelverket så også bort fra at det i norsk opplæring helt fra starten av har vært en selvfølge at det første møtet med en pasient ble viet en funksjonsrettet undersøkelse. Likevel ble fysioterapeuter formelt sett ikke tilskrevet mye selvstendighet og vurderingskompetanse. Og når det gjelder opplæringen i den psykomotoriske tradisjon har den innledende undersøkelsen blitt tillagt avgjørende vekt. Som det fremgår over, helt fra Braatøy og Bülow-Hansens tid ble det første møtet med en pasient brukt til å gjennomføre en omfattende kroppsundersøkelse med sikte på å identifisere pasientens ressurser og potensialer for endring og omstilling. Så i realiteten var det ikke legers diagnoser og vurderinger som var bestemmende for valg av behandling, men pmf-ernes egen undersøkelse. Takster I privat praksis følges som kjent en «takstplakat» som består av et differensiert system av takster fastsatt for ulike behandlingsformer og ulik tidsbruk per pasient. Takstenes størrelse og hva de skal omfatte har vært tema for mye diskusjon i årenes løp – internt i fysioterapikretser og så vel som mellom fysioterapeutgruppen og trygdeetatens forhandlere. Etter mye strev ble en egen takst for pmf fremforhandlet i 1974 mellom Rikstrygdeverket (RTV) og Norske fysioterapeuters Forbund (NFF). 5 Den andre kilden til inntjening for fysioterapeuter i privat praksis var den gangen pasientens egenandel. Med kommunehelsetjenesteloven (17) – som innebar en omfattende omorganisering av primærhelsetjenesten – ble ordningen med driftstilskudd fra kommunene innført i 1984. Fra da av ble de økonomiske grunnlaget for selvstendig næringsdrivende fysioterapeuter tredelt: Driftstilskuddet kom i tillegg til den tradisjonelle betalingsordningen med takster som dels ble dekket av folketrygden, dels fra pasienten. At trygdeetaten i Oslo kommune med støtte fra RTV satte foten ned for utbetaling av utført psykomotorisk behandling av pasienter med det som vanligvis defineres som «somatiske» diagnoser hadde ikke bare direkte innvirkning på fysioterapeutenes økonomiske situasjon; det skapte også bekymring for fremtiden og usikkerhet om det 3 Denne skjerping av legers faglige – og dermed økonomiske – kontroll av fysioterapeuters virksomhet fant sted tidlig på 1970-tallet i forbindelse med at syketrygdloven ble innlemmet i den nye folketrygdloven (16). 4 Det samme gjaldt manuelle terapeuter, den andre av de to takstbaserte «spesialistene» som fantes i fysioterapi på den tiden. 5 Hjemmel for fastsettelse av takster fikk RTV i 1951(16). ESSAY - DEL 1
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy