VITENSKAPELIG ARTIKKEL 96 FYSIOTERAPEUTEN 5/25 nødvendig.» Fysioterapeutene derimot, tiltros ikke særlig høy vurderingskompetanse. 1. desember 1985 sender styret i NFFs faggruppe for psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi (ved lederen, Astrid Vold) et brev til RTV. Her viser Vold til korrespondansen som er referert ovenfor, samt til en telefonsamtale 25. november 1985 med personen som undertegnet brevet fra RTV. «Hensikten med dette brevet», skriver Vold, er å rydde opp i «uklarhet om pmf og hvilke diagnoser denne behandlingen anvendes ved» og i den forbindelse vil hun «redegjøre i korte trekk for pmf»). Hun forklarer at behandlingen «er bygget på en helhetlig forståelse der muskelspenninger, pust og følelser står i nær relasjon til hverandre og påvirker hverandre gjensidig». Videre viser hun til at belastninger av ulik karakter (mekaniske så vel som psykososiale) avspeiler seg i et individs muskel- og skjelettsystem og kan gi symptomer i form av smerter og redusert funksjon. Hun skriver: «Coxartrose er et eksempel på feilfunksjon som både kan skyldes og fremkalle økte muskelspenninger», og at pmf er en [«meget] «velegnet behandlingsform for pasienter med coxartrose». Til slutt peker hun på at pasienter med mildere form for psykiske problemer også kan ha god nytte av denne behandlingen, men ikke pasienter «med store sjelelige konflikter». Faggruppen fikk svar fra RTV først et halvt års tid senere (7. mai 1986). Her følger noen utdrag fra dette brevet og fra et annet brev fra RTV, stilet til Oslo Trygdekontor, sendt samme dag. Brevet starter slik: «Rikstrygdeverket er fortsatt av den oppfatning at trygden ikke kan yte godtgjørelser av utgifter til psykomotorisk behandling ved Mb. Bechterev og coxarthrose alene. Dersom den trygdede på grunn av nevnte sykdommer har fått psykiske lidelser som medfører muskelstramninger vil det kunne ytes godtgjørelse for psykomotorisk behandling – takst 13 i forskrifter om godtgjørelse av utgifter til fysikalsk behandling.» Og RTV gjentar: «Behandlende lege må redegjøre for dette ved rekvisisjon av den fysikalske behandling.» I siste avsnitt står dette: «Rikstrygdeverket finner ikke at det kan ytes full godtgjørelse etter takst 13. Selv om Mb. Bechterev og dobbeltsidig coxarthrose gir rett til full godtgjørelse, vil den psykomotoriske behandling, som etter vår oppfatning gjelder behandling av følgetilstander, ikke gi rett til full godtgjørelse». RTV holder stadig fast ved at pmb ikke er en aktuell behandlingsform for pasienter med somatiske diagnoser: De er fortsatt «av den oppfatning at trygden ikke kan yte godtgjørelse av utgifter til pmb ved Mb. Bechterev og coxartrose alene» (min kursivering). Men RTV åpner for at pasienter med somatisk diagnoser kan få godtgjørelse for pmb forutsatt at de også har psykiske lidelser utviklet på grunn av de organiske – somatiske – sykdommene og at dette «medfører muskelstramninger». Likevel følges ikke resonnementet RTV baserer seg på først i brevet. For i det siste avsnittet avvises full godtgjørelse av utgifter for pmb – uansett. Her vises det til en kopling mellom pmb og «følgetilstander» som er vanskelig å fatte, særlig fordi RTV erkjenner at muskelstramninger er et viktig funn og en mulig indikator for bruk av pmb. Men det forblir uklart hvilken rolle muskelspenninger har i RTVs forståelse av sykdomsutvikling generelt. Som Vold pekte på i sitt brev som dette RTV-brevet er et svar på, kan muskelspenninger være både utgangspunkt for sykdomsutvikling og en konsekvens av sykdom. Dette var åpenbart en forståelse som var fremmed for både Oslo Trygdekontor og RTV. Hva skriver så RTV til Oslo trygdekontor? I hovedsak det samme som i brevet til faggruppen. Etter henvisning til tidligere korrespondanse står det at takst 13 i «Forskrifter om godtgjørelse av utgifter til fysikalsk behandling» bare kan nyttes «i de tilfeller hvor den trygdedes muskelanspenthet har sammenheng med underliggende sjelelige konflikter.» Og videre: «Det kan således ikke ytes godtgjørelse etter takst 13 ved Mb. Bechterev og coxarthrose. Har derimot den trygdede i tillegg til nevnte sykdommer også psykiske lidelser som medfører muskelstramninger kan det ytes godtgjørelse etter takst 13. Dette må imidlertid tydelig fremgå av rekvisisjonen. Psykomotorisk behandling av slike følgetilstander gir ikke rett til full godtgjørelse etter forskriftens § 4, selv om primærdiagnosen er Mb. Bechterev eller dobbeltsidig coxarthrose». Så får pmf-erne skriftlig støtte fra overlege Peer H. Staff. Han hadde blitt kontaktet av en psykomotoriker han hadde samarbeidet med tidligere, og de hadde også møttes uformelt for å diskutere situasjonen Oslo Trygdekontor hadde satt pmf-ere i. Brevet fra Staff til RTV (med brevhodet til Ullevål sykehus) er skrevet «På vegne av spesialforeningen for fysikalsk medisin og rehabilitering». Så følger dette: «Psykomotorisk behandling er en behandlingsform som primært ble utviklet i et psykiatrisk miljø (Braatøy/ Bülow-Hansen). Metoden viste seg å være godt egnet til behandling av muskulære spenningstilstander. Disse kan ha mange ulike årsakssammenhenger. I dag regner man med at muskelsmertesyndromer har 3 hovedårsaker. 1. Psykogent betinget 2. Ergonomisk betinget 3. Overførte («referred muscle pain») Deretter presiserer Staff at det er fellestrekk i pasienters symptomer, muskelfunn og funksjon uansett årsaksforhold. Han understreker at pmb «bør derfor ikke sees på som en behandlingsform som eksklusivt er reservert muskulære spenningssyndromer med psykogen årsak. For så Pasientforeninger som Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) og Norges astma- og allergiforbund (NAA) la vekt på hvor nyttig pmf var for deres medlemmer. ESSAY - DEL 1
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy