FYSIOTERAPEUTEN 5/25 97 vidt er navnet på behandlingsformen misvisende». Deretter føyer han til at rekvirerende lege bør godtgjøre «at det foreligger et muskulært spenningssyndrom uansett årsak», og avslutter slik: «Det skulle etter dette være klart at refusjon for pmb bør kunne godtgjøres fullt ved de sykdommer som er nevnt i forskriftens § 4, der disse fører til omfattende muskelspenninger». Det nye og avgjørende her er «uansett årsak», fordi det åpner for legers mulighet til å rekvirere pmb uten å nevne spesifikke diagnoser. Uten si det med rene ord får Staff frem at RTV tok feil når de fastslo at pmb primært er en behandlingsform for pasienter med muskulær anspenthet på psykogent grunnlag. Så går det et halvt års tid før RTV (28. april 1987) svarer Staff. I brevet vises det først til tidligere telefonsamtaler og til at RTV har mottatt «henvendelser fra fysioterapeuter om denne saken». I innhold og form er brevet basert på Staffs formuleringer. I første avsnitt står følgende: «Taksten for psykomotorisk behandling var opprinnelig særlig beregnet på muskelsmertesyndromer som er en følge av psykiske tilstander (psykogent betinget). Metoden har imidlertid vist seg å være godt egnet til behandling av alle former for muskulære spenningstilstander.» Deretter gjentas Staffs opplisting av tre «hovedårsaker» fulgt av et lett omskrevet avsnitt i Staffs brev med blant annet disse ord: «Slik behandling kan gis ved sykdommer hvor rekvirerende lege godtgjør at det foreligger et muskulært spenningssyndrom, uansett årsak. Når denne behandlingsformen er rekvirert, antar Rikstrygdeverket at legen har vurdert dette som den best egnete behandlingsform.» (min kursivering). Nok en gang viser RTV til legers ansvar. Ikke bare skal legen vurdere relevansen av pmb; dette skal også være «den best egnete behandlingsform. Om fysioterapeutenes vurderinger står det ingen ting. Men i brevets siste avsnitt avviker RTV fra Staffs syn: «Rikstrygdeverket har foreløpig antatt at det ikke kan ytes full godtgjørelse etter takst 13 i tilfelle hvor primærlidelsen omfattes av § 4 i forskriftene om fysikalsk behandling. Dette spørsmål er i under vurdering i samråd med Sosialdepartementet.» Uenigheten mellom trygdeetaten og fysioterapeutgruppen var altså ennå ikke et avsluttet kapittel. Samlende betraktninger Mønsteret i korrespondansen i sin helhet er tydelig: Det ene er at RTV holdt fast i sin oppfatning om at pmb kun skulle rekvireres for pasienter med muskulær anspenthet på psykogent grunnlag, til tross for brev om at det var en misforståelse. Det andre er at RTV brukte mange måneder på å besvare henvendelser. Dette kan tolkes som uttrykk for at spørsmålene som reises er vanskelige; både aktualiserer de grunnlagsproblemer og de har økonomiske konsekvenser, men kan det også vitne om at dette ikke var en høyt prioritert sak? Den siste tolkningsmuligheten er det grunn til å forlate, om denne kontroversen ses i sammenheng med 1980-årenes helsepolitiske debatter og hva som var sentrale anliggender for fysioterapeutgruppen. Saken i et helsepolitisk lys På 1970- og 80-tallet markerte fysioterapeutgruppen egen kompetanse tydeligere enn før. De hadde tatt en del initiativ på forskjellige områder for å bedre rammevilkårene for sin virksomhet. Det gjaldt ikke minst henvisningsordningen. Her hadde fysioterapeutene møtt både støtte og motstand fra legegruppen, selv om forslagene de kom med var høyst moderate. Det gjaldt å endre lov- og regelverket slik at det ble (mer) i samsvar med faktisk praksis. Til tross for at et enstemmig forslag fra en komité med representanter fra NFF og Dnlf ble sendt på en omfattende høringsrunde i 1975 (18), og fikk stor oppslutning, ble forslaget torpedert av sentralstyret i Dnlf (19). Det vedtaket fikk mye oppmerksomhet, og legegruppen var åpenbart splittet i sitt syn når det gjeldt å gi fra seg formell makt og myndighet. Parallelt pågikk debatter om behovet for strengere prioriteringer i helsevesenet, samtidig som det ble stilt økende krav til alle helsepersonellgrupper om å dokumentere effekten av sin virksomhet. Dessuten var takstsystemet i fysioterapi stadig oppe til diskusjon. Kontroversen som er utgangspunktet for denne teksten, pågikk med andre ord i et spesielt helsepolitisk klima. Det kaster lys over den begrensete lydhørhet som informasjon og begrunnelser fra pmf-ere og deres støttespillere ble møtt med fra trygdeetaten, både sentralt (RTV) og ved Oslo Trygdekontor. Referanser 1.Bunkan BH, Radøy L, Thornquist E. Psykomotorisk behandling: festskrift til Aadel Bülow-Hansen. Oslo: Universitetsforlaget, 1982. 2. Øvreberg G, Andersen T. Aadel Bülow-Hansens fysioterapi: en metode til omstilling av anspent muskulatur og hemmet respirasjon. Harstad/Tromsø, 1986. 3. Husum N. Grand old lady i psykomotorisk fysioterapi. Fysioterapeuten 1991; 58(7): 3–8. 4. Thornquist E, Bunkan BH. Hva er psykomotorisk behandling. Oslo: Universitetsforlaget, 1986. 5. Thornquist E. Vår rolle som psykomotoriske fysioterapeuter – den gang da, hva nå? Psykomotorisk fysioterapi: Fagbladet 2021; 39(3): 34–48. 6. Koch PM. Trygve Braatøy og endringer i det moderne menneskebildet. Hovedfagsoppgave. Oslo: Institutt for idehistorie, Universitetet i Oslo, 1990. 7. Thornquist E. Prøvebehandling – vurderinger og vurderingsgrunnlag. Psykomotorisk fysioterapi: Fagbladet 2021; 39(3): 14–33. 8. Isdahl PJ, Thornquist E. Kroppen mellom hendene. Intervju med Aadel BülowHansen. Tidsskr Nor Psykologforening 1983; 20(5): 273–5. 9. Ekerholt K, Bergland A. The first encounter with Norwegian Psychomotor Physiotherapy. Scand J Public Health 2004; 32: 403–10. 10. Halvorsen MJ. Terapeutiske potensialer i verbal og kroppslig dialog. Mastergradsoppgave i helsefag, studieretning psykiatrisk og psykosomatisk fysioterapi. Tromsø: Institutt for helse og omsorgsfag, Det helsevitenskaplige fakultet, Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, 2016. 11. Gretland A. Psykomotorisk fysioterapi. Med kroppen som innfallsport til personen. I: Bergem AK, red. Kroppen i psykoterapi. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 2016: 139–61. 12. LOV 1999-07-02-64. Lov om helsepersonell mm. (helsepersonelloven). https:// lovdata.no/lov/1999-07-02-64 Lest 23.4.2025. 13. LOV 1999-07-02-63. Lov om pasient og brukerrettigheter (pasient og brukerrettighetsloven). https://lovdata.no/lov/1999-07.02-63 Lest 23.4.2025. 14. LOV-1936-06-19-2. Lov om sykegymnaster og massører. 15.Thornquist E. Fysioterapeutene. I: Messel J, Slagstad R, red. Profesjonshistorier. Oslo: Pax 2014: 138–76. 16. Hårstad L. Legene og fysioterapitjenesten 1895–2020: samarbeid og rammevilkår. Michael 2021; 18(2): 182–97. 17. LOV-1982-11-19-66. Lov om helsetjenesten i kommunene (kommunehelsetjenesteloven). https://lovdata.no/lov/1982-11-19-66 Lest 23.4.2025. 18. Norske Fysioterapeuters Forbund. Viktig komitearbeid i havn: innstilling fra felleskomiteen mellom Den norske Lægeforening og Norske Fysioterapeuters Forbund om utredning av praksis for rekvisisjonsordning i fysioterapi. Fysioterapeuten 1975; 42(9): 303–5. 19. Norske Fysioterapeuters Forbund. «Vi kan ikke gi vår tilslutning» [Reportasje fra Landsstyremøte 1976]. Fysioterapeuten 1976; 43(4): 132–6.
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy