Fysioterapeuten nr. 6

FYSIOTERAPEUTEN 6/16

FAG

FAGARTIKKEL

Tilpasning av fysisk aktivitet og trening

Trening er vist å være positivt for pasienter

uten høy sykdomsaktivitet og organskader

(9, 10). På sykehus møter vi ofte dårlige pa-

sienter som ville blitt ekskludert fra studier.

Hvor mye trening disse pasientene tåler er

individuelt, og vi må rådføre oss med pasien-

tens lege om hvilke treningsrestriksjoner som

gjelder for den enkelte. Særlig gjelder dette

når pasientene har hjerte- og/eller lungeaf-

feksjon. I perioder med høy sykdomsaktivitet

kan det å utføre dagliglivets aktiviteter eller ta

ut bevegelighet i ledd være tilstrekkelig.

Vi vet lite om optimal dosering av tre-

ning. Alle treningsstudier ved SLE oppgir

submaksimal belastning (60-80 % av max

hjerteslag) (9). Det er vår erfaring at mo-

derat belastning (nærmere 60 % av max

hjerteslag) gir mindre smerter, kortere re-

stitusjonstid og virker mer motiverende for

pasientene, særlig når pasientene er utrent

eller har hatt et sykdomsoppbluss. Progre-

sjon skjer med gradvis øking av tid og in-

tensitet, tilpasset symptomer og reaksjoner

på trening. Det å trene lenge nok ser ut til å

være viktigere enn intensitet og type trening

(3). Vår erfaring er at det er større utfordring

å få pasientene til å trene tilstrekkelig, enn at

de trener for mye.

Økte smerter i ledd og/eller muskler

kan forekomme når pasientene begynner

å trene. Dette betyr som regel ikke at tre-

ning er kontraindisert, men at doseringen

er for kraftig. Lavere dosering eller trening

i varmtvannsbasseng kan være alternativer.

Erfaring tilsier at for stor aktivitetsmeng-

de på gode dager ofte gir økt utmattelse og

smerter dagen etter. Det er bedre med et

jevnere aktivitetsnivå hvor pasienten prøver

å gjøre litt på dårlige dager og sparer litt på

kreftene de gode dagene. Hvile er også vik-

tig, og korte, hyppige pauser på 5-10 minut-

ter før man blir utmattet, kan ha god effekt.

For pasienter som har brukt store doser

kortison over lengre tid, anbefaler vi vekt-

bærende trening med moderat intensitet og

motstand da kortison kan svekke vevet (4).

Pasienter som allerede har utviklet osteo-

porose trenger å være fysisk aktive, men bør

unngå aktiviteter med økt fallrisiko.

Til tross for positive resultater av trening

og fysisk aktivitet, er det bare 20 % av pa-

sienter med SLE som er fysisk aktive i de

anbefalte 150 minuttene i uken (12). Det å

motivere flere pasienter til å være tilstrek-

kelig fysisk aktive er en viktig oppgave for

fysioterapeuter.

Systemisk sklerose (sklerodermi)

Funksjonsproblemer og symptomer

Begrensninger i bevegelsesapparatet

Systemisk sklerose (SSk) kan gi store funk-

sjonsproblemer, blant annet på grunn av

stivhet og ødem i huden (2, 15). Ved den

begrensete formen (se faktaboks 2) kom-

mer hudstivheten gradvis og begrenses til

hendene, føttene og ansiktet, mens ved den

diffuse formen kan huden i store deler av

kroppen bli stram og ødematøs i løpet av

noen måneder (2). Fleksjonskontrakturer i

de ytre fingerleddene og redusert fleksjons-

evne i grunnledd og håndledd er vanlig, og

videre kan hyppige anfall av trefasisk Ray-

nauds fenomen («likfingre»), smertefulle

sår på fingertuppene og/eller kalkutfellinger

i huden redusere håndfunksjonen (2, 16).

Leddsmerter er vanlig, spesielt i hendene.

Artritter, som ved leddgikt, forekommer,

men er mer sjelden (2). Særlig pasienter

med diffus form kan oppleve en karakteris-

tisk læraktig, knirkende følelse i sener ved

bevegelse. Dette er forårsaket av utfelling av

fibrin på overflaten av sener og seneskjeder

(2, 16). Den diffuse formen er beskrevet å gi

større funksjonsproblemer både generelt og

i hendene enn den begrensete formen (15).

Dette er også vår erfaring.

Stivhet i ansiktet reduserer gapeåpningen

og gir problemer knyttet til tannhygiene og

tygging og kan gi forandring av utseende,

noe som er en ekstra belastning ved denne

sykdommen (15, 17). Vi ser ofte muskel-

svakhet og muskelatrofier som følge av in-

aktivitet, men muskelsvakhet forårsaket av

myositt kan også forekomme (2).

Systemisk sklerose (sklerodermi)

Prevalens:

10 per 100.000 .

Kjønnsfordeling

♀

♂

: ca 4/1.

Symptomer og sykdomsmanifestasjoner:

Økt kollagendannelse i hud og bindevev og

redusert lumen i de små blodårene medfører redusert oksygentilførsel til organer og vev.

Affiserte organer: Hud, ledd, muskler, lunger, nyrer, fordøyelseskanalen, hjertet.

Begrenset form (ca 70 %): Gradvis økende hudforandringer lokalisert til hender/underarmer,

føtter/legger og ansikt.

Diffus form (ca 30 %): Raskt innsettende, utbredte hudforandringer. Tidligere og mer alvorlig

affeksjon av indre organer.

Medikamentell behandling:

Immunsuppresjon, optimalisering av lokal sirkulasjon, behand-

ling av manifestasjonene i lunger, hjerte og fordøyelseskanalen. Stamcelletransplantasjon er

utprøvd i utlandet, og blir nå tilgjengelig behandling også i Norge for utvalgte pasienter.

Ikke-medikamentell behandling

: Tilpasset fysisk aktivitet, bevegelighetstrening,

aktivitetsregulering, varmehjelpemidler og andre hjelpemidler, røykeslutt, munnhygiene,

diettilpasninger m.m.

Forløp og prognose

: Avhengig av grad av alvorlig organaffeksjon, spesielt lunger og hjerte.

En ny norsk undersøkelse viser at 93 % av pasientene med begrenset form og 70 % av de

med diffus form var i live etter 10 år.

FAKTABOKS 2

Hovedtrekk ved systemisk sklerose (1, 2, 13, 14).

SYSTEMISK SKLEROSE

Hånd hos pasient med

systemisk sklerose (diffus form). Merk kontraktu-

rer, hud- og sirkulatoriske forandringer.

Foto: Ragnhild Walle-Hansen