26 / 52
26
FYSIOTERAPEUTEN 6/16
Helsevesenet har utvidet sitt ansvarsområde
og virkefelt betraktelig de senere tiår ved å
gripe inn på stadig flere livsområder og i et
økende antall tilstander og problemer som
tidligere ble håndtert uten eksperthjelp (1,2).
Denne utviklingen – omtalt som medi-
kalisering – har omfattende konsekvenser.
Ikke minst virker den inn på hva befolknin-
gen forventer at helsevesenet kan utrette, og
hva hver enkelt samfunnsborger anser som
sitt eget ansvar. Derigjennom påvirkes dag-
lige vaner og mestringsevne, og forbruket av
helsetjenester stiger.
På 1970- og 1980-tallet stilte stadig flere
spørsmål ved helsevesenets vekst og ekspan-
sjon. De tidlige medikaliseringsteoretikerne
pekte på at veksten i helsevesenet skaper
økende etterspørsel og en akselererende for-
ventningsspiral. I denne spiralen forsterker
ekspertkunnskap og utarming av hverdags-
kunnskap og mestringsevne hverandre gjen-
sidig (3,4).
Et sentralt trekk ved utviklingen er at
grensene for hva som skal gjelde som friskt
og normalt snevres inn, slik at stadig flere de-
fineres som syke og behandlingstrengende.
Den kanskje mest avgjørende konsekvensen
av denne situasjonen er at befolkningen i
økende grad forstår seg selv, sin situasjon,
sine problemer og særlig løsningen av dem
ut fra og innenfor rådende tenkning i medi-
sin, inkludert psykiatri (5). Utfordringen for
fysioterapeuter som for annet helsepersonell
er å reflektere over hvordan vi – gjennom
vår praksis – bidrar til å bygge opp under,
videreføre, forsterke eller redusere dagens
medikaliseringstendenser.
I det følgende legger jeg vekt på kjenne-
tegn ved helsevesenets ekspansjon generelt,
men jeg vil vie psykiatri spesiell omtale si-
den inflasjonen i diagnostiske kategorier på
dette feltet har vært påtagelig i løpet av et
par tiår, noe som har skapt kritikk og debatt.
Blant eksemplene som ofte trekkes frem i
media: Sorg omgjøres til «depresjon», sje-
nanse blir til «sosial fobi», uro til «ADHD»,
etc. Gitt den senere tids omfattende inter-
esse for ungdommers plager og problemer,
vil jeg også dvele litt ved ungdommens si-
tuasjon, hvordan den kan forstås og møtes.
Medikalisering – utgangspunkt og
utvikling
De tidlige medikaliseringsteoretikerne så
utviklingen i helsevesenet i sammenheng
med andre omfattende samfunnsendringer.
To navn må nevnes: sosiologen Irving Zola
og filosofen Ivan Illich. Deres perspektiver
er dels sammenfallende, dels forskjellige.
Zola var primært opptatt av hvordan helse-
vesenet endret seg i samspill med samfunns-
utviklingen, mens Illich rettet søkelyset mer
direkte på moderne medisin, som han men-
te var grenseløs og overmodig. Et sentralt
poeng hos Zola er at utviklingen i helsevese-
net må ses i sammenheng med den økende
sekulariseringen av moderne samfunn. En
av hans teser er at medisin og helsevesen
tjener som erstatning for religion. Det er
resonnementer om dette som ligger bak det
mer slagordpregete «helse erstatter frelse»,
og det er på dette grunnlag han uttrykker
bekymring for at medisinen, som institu-
sjon, får økende sosial kontroll i samfunnet.
Videre mente både Zola og Illich at hel-
sevesenets ekspansjon ikke kunne forstås
uten å ta kjennetegn ved biomedisinen i be-
traktning. Deres synspunkt var at så lenge
sykdom ble oppfattet som et individuelt
anliggende, lå forholdene til rette for å fort-
sette en utvikling med tilsløring av uheldige
samfunnsforhold, sykeliggjøring og økende
avhengighet av behandling og eksperthjelp.
Når det gjelder Illich var han nådeløs i
sin kritikk av medisin og helsevesen, noe
som førte til at boken «Medical Nemesis»
fra 1975 ble møtt med blandet kritikk. Slik
begynner den:
«Det medisinske ’establishment’ er blitt en
massiv trussel mot vår helse. Alle sosiale re-
lasjoner er påvirket av individenes avhengig-
het av det profesjonelle helsearbeide …Denne
prosessen som jeg velger å kalle ’medikalise-
ring av livet’, fortjener å bli belyst i politisk
sammenheng» (4:9).
«Trusselen» består ifølge Illich i at mo-
derne medisin undergraver folks tro på
egne krefter. Han beklager at naturens selv-
helbredende evne er erstattet av teknologi-
ens regulerende kontroll, og han anklager
moderne medisin for å mangle respekt for
naturens grenser. Som en følge viser han til
at helsevesenet i seg selv skaper problemer,
såkalte «iartogene lidelser»: Resultater av
over- og feilbehandling i form av kompli-
kasjoner, bivirkninger og utilsiktete sosiale
virkninger.
Tittelen på boken er verdt å merke seg.
Nemesis er hevnens gudinne, og Illich ad-
varer: Medisinsk ekspansjon vil straffe seg.
Resultatet – straffen – er at befolkningen
mister tillit til egen vurderingsevne og egen
mestring, og de blir avhengige av ekspert-
hjelp. Illich var altså tidlig ute med å påpeke
at profesjonell hjelp kan gjøre personer hjel-
peløse, en tenkning som har fått renessanse
de senere år, jf. uttrykket «lært hjelpeløshet».
Et hovedpoeng for både Zola og Illich
er at det som skjer i medisin og helsevesen
både reflekterer og påvirker forhold utenfor
helsevesenet. Dette poenget blir ofte borte i
interne debatter blant helsepersonell.
Tilstandsrapport – tidstypiske trekk
Med årene har medikaliseringen endret ka-
fag
KRONIKK
Eline Thornquist
, fysioterapeut, dr.
philos, professor ved Høgskolen i Bergen,
Institutt for ergoterapi, fysioterapi og
radiografi, professor II ved UiT Norges
arktiske universitet og privatpraktise-
rende ved Nesttunhjørnet Psykomotorisk
Praksis.
eth@hib.noDenne
kronikken
ble akseptert 20.05.
2016. Kronikker vurderes av fagredaktør.
Ingen interessekonflikter oppgitt.
Fysioterapi og medikalisering, del I