Fysioterapeuten nr. 6

FYSIOTERAPEUTEN 6/16

rakter. Kortfattet kan endringene beskrives

som en utvikling med utvidete indikasjons-

områder og mer inngripende metoder, samt

økende opptatthet av fremtidig sykdom og

perfeksjonering: av å forbygge sykdom og

forbedre kropp og helse, sinnstilstand og

utseende.

Det nye innebærer altså en forskyv-

ning av grensen mellom natur og kultur (jf.

transplantasjonskirurgi, befruktningstek-

nikker, genteknologi og kosmetisk kirurgi),

økt vekt på risikovurderinger og potensiell

sykdom (jf. genetisk testing og rådgivning

og tiltak for å påvirke ulike biomarkører) og

en innsnevring av normalitetsgrenser i både

somatikken og psykiatrien (6-10). Følgen er

at flere betraktes – og betrakter seg selv –

som behandlingstrengende. Dette trekket er

spesielt tydelig på det psykiatriske fagfeltet.

Stadig flere livsproblemer, mer eller mindre

bagatellmessige plager og humørsvingnin-

ger som alle kan oppleve fra tid til annen,

defineres som sykdom og gis behandling, of-

test i form av medikamenter. Når det gjelder

perfeksjonering og forbedringsprosjekter

er oppfinnsomheten stor og markedet vok-

sende.

Mye tilsier at det kjente slagordet «Det

fins en pille for alt som er ille» må justeres,

for i dag fins det ikke bare piller for det som

er ille, vi tilbys diverse virkemidler for å hin-

dre at noe blir ille. Helsemarkedet flommer

over av tilbud og forslag til hvordan vi skal

bli bedre – mer perfekte, sunnere og lykke-

ligere. Vi engasjeres og engasjerer oss stadig

oftere i ulike kontrollprosjekter: Vi justerer

humørsvingninger, forsinker aldersproses-

ser, trener med ulike app-er for å overvåke

kroppens reaksjoner på belastning, girer

opp prestasjonsevnen, fikser fasaden, følger

kostholdsregimer…

Utviklingen som Elliot beskrev for vel 10

år siden har fått nye omdreininger:

«... we take Viagra at bedtime and Ritalin

before work. We inject Botox into our wrin-

kled brows and rub Rogaine on our balding

heads. We swallow Paxil for shyness, Prozac

for grief, and Buspar for anxiety. For stage

fright we use beta-blockers; for excessive blus-

hing and sweating, we get endoscopic surge-

ry...» (11).

Her vises det til medikamentbruk for di-

verse funksjoner, samt bruk av injeksjoner

og kirurgi for henholdsvis å skjule alders-

forandringer og forebygge rødming og svet-

ting, dvs. motvirke synlige tegn på at man er

emosjonelt berørt.

I en tidlig fase handlet medikalisering

hovedsakelig om sykeliggjøring av naturlige

og normale livsprosesser. Typiske eksempler

er relatert til kvinnekroppen: menstruasjon,

graviditet og klimakteriet. Verdt å minne

om er «substitusjonsbehandlingen» som ble

anbefalt fra medisinsk hold i vestlige land

fra 1980-tallet med full styrke og få motfore-

stillinger. Millioner av kvinner brukte østro-

genpreparater i et par tiår før alvorlige bi-

virkninger ble avdekket (12). Farmasøytisk

industri tjente store summer, godt hjulpet av

legestandens sterke anbefalinger.

Eksemplet viser noe allment: Nye diag-

nosekategorier og nye medikamenter går

ofte hånd i hånd, og legemiddelindustri og

medisin har i mange år samarbeidet i denne

utviklingen (8, 13). Eksemplet viser dessuten

at diagnostikk og terapi er innvevd i kultu-

relle forestillinger og verdier. Her var inter-

vensjonen implisitt basert på at en «normal»

kvinne er en menstruerende kvinne.

Men i dag har dette eskalert: Man har i

prinsippet kunnskap og teknologi som kan

påvirke og forme selve det biologiske grunn-

laget for menneskeslekten. Menneskets bio-

logi er med andre ord ikke lenger «naturlig»;

den kan justeres, endres og manipuleres

gjennom ulike former for inngrep. Vi som

lever nå omtales som den siste generasjon

«pure humans», og flere forfattere tegner et

bilde av en fremtid der dagens kosmetiske

kirurgi og medikamentbruk bare antyder

hva vi kan vente av inngripende virkemidler

og genetisk ingeniørkunst (7,14,15).

Optimismen var stor og forventningene

enorme i forbindelse med «Human Gen-

ome Project» som i perioden 1990–2003

kartla det menneskelige genomet.

Ut fra

presseoppslag og populærvitenskap ble det

etablert en forestilling om at genene er nøk-

kelen til hvem vi er. Samtidig er det på fag-

lig hold en økende erkjennelse av at gener

samspiller med miljø og omgivelser i vid

forstand, og at alt er mer

komplekst

enn man

tidligere antok.

Denne utviklingen utfordrer våre fore-

stillinger om hva som er naturgitt og hva

som er valgbart, og den skaper forventnin-

ger om hva vi kan kontrollere – og

tror

kan kontrollere. Vi stilles overfor en rekke

nye spørsmål og utfordringer: faglige, etiske

og politiske.

Det gjelder hva slags samfunn vi

vil ha – og vil få, og hva slags sosiale relasjo-

ner vi vil utvikle

I en av mange bøker om det som nå skjer

skriver redaktøren:

«Helse er blitt den nye overordnete ver-

Mye tilsier at det kjente slagordet «Det fins en

pille for alt som er ille» må justeres.

Genom: totaliteten av alle gener i en organisme.