Fysioterapeuten nr. 6

FYSIOTERAPEUTEN 6/16

FAG

KRONIKK

dien i vestlige samfunn, og vi er vitne til en

utvidelse av sykdomsbegrepet med en frem-

vekst av alskens nye diagnoser, ikke minst

innenfor psykiatrien. Denne utviklingen

dekker over en mer allmenn

patologisering

av tilværelsen

, som også slår gjennom i psy-

kiatrien.» (1:10; min kursivering).

Forfatterne av boken peker på at utviklin-

gen gjør oss mer sårbare og dårligere rustet

til å mestre utfordringer i livet, for hele vår

grunnleggende livsorientering er i endring.

Et sentralt poeng i denne boken er at

diagnostikk og behandling ofte fungerer i

komplekse maktrelasjoner mellom profe-

sjonelle, saksbehandlere i trygdesystemet,

skole og arbeid, pasienter og pasientorgani-

sasjoner. Det er derfor viktig å løfte debatten

og se individuelle problemer i større sam-

menheng. Endringer i bruken av diagno-

sen «fibromyalgi» fra 1970-tallet til i dag er

et illustrerende eksempel i så måte (16). Et

dagsaktuelt eksempel er den økende bruken

av Ritalin blant barn og unge som er urolige

og har konsentrasjonsproblemer (17).

Først rundt tusenårsskiftet begynte hel-

sepersonell for alvor å forholde seg kritisk

og spørrende til virkningene av sin egen

praksis; hvordan de selv bidrar til å skru opp

forventningene til og forbruket av helsetje-

nester. Ikke minst er unyttig og overdreven

bruk av medikamenter, teknologi og kirurgi

kommet i søkelyset.

Et trekk som skaper spesiell bekymring

er det økende medikamentforbruket hos

barn og unge – det reseptfrie som det le-

geforskrevne. Og i internasjonal litteratur

er «polyfarmasi» blitt et tema som stadig

debatteres, grunnet de mange uheldige in-

teraksjonsvirkninger som oppstår når ma-

nualisert diagnostikk og behandling griper

om seg, og er tilpasset én og én sykdom av

gangen. Dette er forhold som angår fysiote-

rapeuter, noe jeg kommer tilbake til.

Som Zola og Illich pekte på for over 40 år

siden, er helsevesenet «midt i samfunnet» i

den forstand at det både speiler og influerer

på forhold utenfor helsevesenet selv. Skal vi

ha håp om å forstå hva som skjer

helsevese-

net, er det derfor påkrevet å løfte blikket og

se på hva som kjennetegner samfunnsutvik-

lingen mer generelt.

Usikkerhet – grobunn for en voksen-

de opptatthet av kropp og helse

Usikkerhet

er identifisert som et fremtreden-

de trekk ved vårt postindustrielle og sen-

moderne samfunn (18-20). Når samfunn er

i rask endring, og tradisjoner, relasjoner og

strukturer oppløses, følger en opplevelse av

usikkerhet og uro som fører til at mange er

på leting etter (nye) faste holdepunkter. Vår

tid er nettopp preget av en økende «friset-

telse» fra overleverte tradisjoner med opp-

løsning av det tidligere «som-far-så-sønn-

samfunnet», som skapte kontinuitet og

sikret sosial stabilitet.

Valgmulighetene

på alle områder øker.

Det gir en frihet, men resultatet kan lett bli

forvirring, ensomhet og avmakt. Mye står på

spill, og den enkelte kan bare skylde på seg

selv når man ikke lykkes. De senere tiår har

da også individualisering, selvrealisering,

selvoppfatning og identitet vært gjengan-

gertema i samfunnsdebatten. Samtidig vises

det til mangel på og savn av sosiale felles-

skap (18-20).

Selvkontroll

blir stadig viktigere, og her

kommer kropp og helse inn med full styrke.

I en verden som er uoversiktlig og der alt

forandres stadig raskere, kan den enkelte få

følelsen av å «miste fotfestet» – føle seg av-

mektig. Mange tyr til det konkrete og nære

og gjør kroppen til holdepunkt i livet – en

fast skanse.

Til alle tider har følelser og konflikter blitt

uttrykt og kanalisert på måter som er sosialt

og kulturelt akseptert. I vår tid kan usikker-

het og forskjellige problemer raskt konver-

teres til ulike kontrollprosjekter. Det er som

nevnt mange av dem og de er lett tilgjenge-

lige. De vanligste tar form av overdrevne

trenings- eller kostholdsregimer, stadige

legebesøk og oppdateringer om sykdom på

internett, i massemedia og på sosiale media.

Om dette fremstår som sunt og tidsriktig

i dag, kan det tippe over i tvangspreget og

selvsentrert virksomhet som gir en illusjon

av å ha kontroll i livet – ha kontroll

over

li-

vet.

Kroppen har til alle tider vært sentral

i identitetsutvikling og selvpresentasjon.

Nå koples sunnhet, skjønnhet og sosial an-

erkjennelse sammen på nye måter. Det er

kroppens form og fasong –

utseendet

som

står i sentrum. Mens kroppen i tidligere

tider var knyttet til arbeid, bevegelse og

produksjon, knyttes den i økende grad til

presentasjon (5). Kjernen i utviklingen er at

kroppen gjøres til objekt både for andres og

eget blikk. Vi er i økende grad blitt betrak-

tere av oss selv og hverandre.

Dessuten, med større åpenhet om psy-

kiske plager og problemer blir symptom-

demping med medikamenter lett å ty til, sta-

tusoppdateringer og tilsvarende virksomhet

kan holde uro og bekymringer unna på kort

sikt, men kan over tid bidra til å redusere

evnen til konsentrasjon og ro og slik bygge

opp under «mye vil ha mer»-holdninger, ved

ustanselige påminninger om alle krav den

enkelte skal leve opp til. Og terskelen for å

søke psykologhjelp senkes, jf. de senere års

økning i bruk av psykoterapi.

Mens mange omtaler ungdommers uro,

bekymringer, søvn og konsentrasjonspro-

blemer og opplevelser av at «alt er slit» (21)

som psykiske problemer, peker andre på at

vi står i fare for å sykeliggjøre ungdomsti-

dens spesielle utfordringer og svingninger.

Her berøres vanskelige og viktige grense-

oppganger mellom å bagatellisere og drama-

tisere. De tas opp i kronikkens del II, som

publiseres i Fysioterapeuten senere i 2016.

Referanser

1. Brinkman S. Det diagnostiserte livet. Økende sykelig-

gjøring i samfunnet. Bergen: Fagbokforlaget; 2015.

2. Conrad P. The Medicalization of Society. Baltimore: The

John Hopkins University Press, 2007.

3. Zola I. Medicine as an institution of social control. Sociol

Rev 1972; 20: 487-504.

4. Illich I. Medisinsk Nemesis. Oslo: Gyldendal Norsk forlag,

1975.

5. Thornquist E. Kommunikasjon. Teoretiske perspekti-

ver på praksis i helsetjenesten. 2. utg. Oslo: Gyldendal

akademisk, 2009.

6. Rose N. Normality and pathology in a biomedical age.

Sociol Review, 2009.

7. Fukuyama F. Our posthuman future. Consequences of

the biotechnological revolution. New York: Farrar, Straus

& Giroux, 2002.

8. Moynihan R, Heath I, Henry D. Selling sickness. BMJ

2002; 324:886-91.

9. Welch H.G, Schwartz L.M. & Woloshin S. Overdiagno-

sed. Making people sick in the pursuit of health. Boston:

Beacon Press, 2011.

10. Francis A. Saving normal.New York: Harper Collins

Publishers, 2013.

11. Elliot C. Better than well. New York: Norton Company,

2003.

12. Manson J.M, Martin K. Postmenstrual hormone replace-

ment therapy. N Engl J Med 2001; 345: 34-40.

13. Gøtzsche P.C. Dødelig psykiatri og organisert fornek-

telse. Oslo: Abstrakt forlag, 2015.

14. Hogle L.F. Enhancement technology and the body.

Annu. Rev. Antropol 2005; 34 (6): 95-716.

15. Bertilsson T.M. The social as trans-genic. On biopower

and its implications for the social. Acta Sociologica 2003;

46 (2) 118-31.

16. Barker K. The fibromyalgia story. Philadephia: Temple

University Press, 2007.

17. Tjora A, Levang LE. ADHD det disiplinerte samfunn.

Bergen: Fagbokforlaget, 2016.

18. Giddens A. Modernitetens konsekvenser. Oslo: Pax

1997.

19. Beck U. Risiko og frihet. Bergen: Fagbokforlaget 1997.

20. Bauman Z. The individualized society. Cambridge:

Polity Press, 2001.

21. NOVA. Ungdata. Nasjonale resultater 2013. Rapport

10/14. NOVA, 2014.