Fysioterapeuten 6-2019

18 FYSIOTERAPEUTEN 6/19 AKTUELT de vil. De kan bare komme til fysioterapeu- ten eskortert av bevæpnede vakter. Hordvei understreker at de væpnede vaktene ikke kommer inn på sykehuset, det har Norges Røde Kors strenge regler for. – Hvordan var det var å jobbe som fysiote- rapeut i slike situasjoner? – Jeg fikk god kontakt, og det var en god følelse å se at pasienter er pasienter. Jeg så raskt at det ikke var så enkelt å sette opp en plan for oppfølging. Det var ikke sikkert de kunne komme til sykehuset til gitte tids- punkter. Det var heller ikke mulig å henvise dem videre til et større sykehus utenfor lei- ren. Et barn hadde amputert beinet under kneet, og kunne hatt masse muligheter om det kunne fått tilpasset en protese og fått opptrening på sykehus, sier hun. Hordvei sier at det var frustrerende ikke å kunne gi barna mer tilbud, men at hun håper at krigen gir seg på et punkt, og at barna da får hjelp. Og hun tenkte at hun fikk i det min- ste gjort noe, og at mange pasienter ville hatt det enda verre om hun ikke hadde vært der. Møtte opp i niqab Siden det tidligere ikke har vært en del av standarden på norske feltsykehus å ha med fysioterapeut, måtte Hordvei selv markeds- føre seg overfor de andre på sykehuset og sette opp rutiner. Hun måtte jobbe med å finne ut hvordan hun kunne få tak i hjelpe- midler lokalt, som barnerullestoler. Mange kvinnelige pasienter brukte niqab eller bur- ka, og den norske fysioterapeuten syntes det var utfordrende å behandle eller undersøke når hun ikke kunne se ansiktet deres når de snakket eller se hvor smerter satt. Derfor fikk hun satt opp et eget telt hvor kvinnene kunne kle av seg for å bli undersøkt. – Jeg oppdaget også fort at jeg måtte være veldig realistisk i rådene mine. Jeg rådet en pasient til å gjøre øvelser i teltet sitt, hvor han skulle sitte på en stol. Da sa pasienten: «Jeg har ingen stol». Da sa jeg ikke det len- ger, forteller telemarkingen. Følte seg trygg Hordvei blir spurt om hun ikke var nervøs for å ta et slikt oppdrag, og om hun fryktet for sikkerheten sin. – Jeg hadde tenkt at jeg skulle rykke ut til naturkatastrofer, og si nei til konfliktområ- der. Men da jeg ble bedt om å dra til Al Hol, tenke jeg at dette må jeg gjøre. Familien min stilte en del spørsmål ved om det var trygt. Jeg fikk mye sikkerhetsbriefing på forhånd. Sykehuset var inngjerdet og vi hadde vakter. Da jeg kom dit, føltes det trygt. Det er jo et hverdagsliv der også og ikke bare krigshand- lingene du ser på nyhetene. Hun forklarer at de som jobbet på felt- sykehuset ikke bodde i selve leiren. De fikk heller ikke lov til å gå fritt rundt der: – Vi bodde i den nærmeste byen og ble transportert inn til feltsykehuset om morge- nen og hjem på kvelden. Vi hadde 12 timers arbeidsdager. Lite fasiliteter Det var svært lite luksus under oppholdet. Hun delte soverom med tre andre, et rom som kollegene i de to naborommene måtte gå gjennom for å gå på toalettet. På syke- huset hadde de en vifte, men ellers måtte de jobbe på i 43 graders varme – ofte mens sanda føyk rundt. Bare operasjonssalen og rommet hvor de oppbevarte medisiner, had- de aircondition. – Når jeg skulle ha gangtrening, skjedde det på grus eller sand, forteller hun. Siden det var manko på hjelpemidler, måtte hun vurdere om pasienter kunne klare seg med én krykke istedenfor to. Fysioterapeuten fikk raskt spørsmål om hun kunne gipse. – Det tenker jeg at vi burde hatt opplæ- ring i, så det har jeg uttrykt ønske om. For å behandle de kompliserte skadene hadde jeg god hjelp av for eksempel å se på røntgen- bilder sammen med kirurg og røntgenper- sonale. Enkelte ganger måtte man også ta på seg andre oppgaver, som at jeg var ansvar- lig for vaskepersonalet. De som vasket var flyktninger i leiren, men hadde fått jobb i sykehuset. Hordvei gikk også med tørkle på hodet: – Jeg spurte tolken, og hun sa at pasiente- ne ville sette pris på det, så da gjorde jeg det. Klar til å reise ut igjen – Hvordan håndterte du den mentale belast- ningen – er du rede til å reise ut igjen? – Jeg kunne av og til kjenne på tårene, men jeg tror erfaringen jeg har over mange år, hjelper meg. Når vi kom hjem fra feltsy- kehuset om kveldene, koblet vi av og hadde det veldig hyggelig. Det har gått overrasken- de bra å komme hjem. Jeg har fått debrief av Røde Kors, og tenker at dette kan jeg gjøre igjen. Selv om det blir mye snakk om for- ferdelige skader her, så var dette virkelig en givende jobb. Fysioterapeutene forventes å dra ut ca. én gang i året. Etter oppholdet i Al Hol har hun blitt fylt av takknemlighet over hvor godt vi har det med helsevesenet i Norge. – Om det er flere fysioterapeuter som kan tenke seg å dra ut, ta kontakt med Røde Kors, oppfordrer hun. n HJELP 10 år gamle Omar er en av barna som har fått hjelp på det norske feltsykehuset. Røde Kors anslår at det er 74.000 flyktninger I Al Hol-leiren, og at så mange som to tredjedeler er barn. Foto: Mari Aftret Mortvedt, ICRC

RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy