Fysioterapeuten 6-2019

FYSIOTERAPEUTEN 6/19 31 Aas A: Smerteboken – fra vondt til bedre Dreyer forlag Oslo, 2018 306 sider Kr 323 978–82-8265-449-4 Dette er en bok med oppdatert kunnskap for alle som interesserer seg for smerte, det være seg pasient eller helsepersonell. Audun Aas er spesialist i anestesiologi, og har gjort det kunststykke å skrive en bok som er tydelig og lettlest for mange. Jeg synes Aas uttrykker seg på en gjennomgående respektfull og ydmyk måte i boken. Han bruker egne erfaringer, men er også raus med å nevne kollegaer, og deres forskning på ulike områder.  Aas bruker nøytrale begrep for innde- ling av smerte, og kaller det for den første smerte (skadesmerte), den andre smerte (nervesmerte), og den tredje smerte (når det blir langvarig). Smerteteoriene i boken er blant annet hentet fra kjente kilder som Brodal (Sentralnervesystemet) og Butler og Moseley (Explain pain). De ulike tema og teorier blir godt begrun- net med gode eksempler og erfaringer, og kapitler og avsnitt starter og slutter med tyde- lig hovedbudskap. Han oversetter konsekvent faguttrykk til norske begreper. Aas gjennomgår det typiske for ryggsmer- ter, hodepine, magesmerte, smerter ved kreft, smerter hos barn og unge og hos eldre. Boken formidler at smerte ikke oppstår i et tomrom, men i et menneske med en kropp, en fortid og en fremtid, tanker og følelser, livsvalg, familie, og et liv som leves.  Audun Aas skriver med respekt for den som opplever smerte, og med god innsikt i de tanker, følelser, men også myter, som ofte følger med. Han formidler kunnskap på en direkte måte, selv om dette sikkert også kan provosere, for eksempel om at det (nesten) ikke er sammenheng mellom røntgenfunn og plager. Forfatteren forstår at både behandler og pasient har et ønske om en forklaring på hva og hvorfor, men når behandlere ikke er tilstrekkelig faglig oppdatert, kan de være med å bygge opp under en uheldig forståelse hos pasienter. For mitt arbeidsfelt er det mest interes- sante de teoriene og tilnærmingen knyttet til langvarige smertetilstander. Det at kvinner opplever mer smerter enn menn blir også tatt opp, og jeg tror at det er første gangen jeg ikke ble provosert av å lese dette, men tenkte heller at dette var forståelig og logisk. Kapittelet om placebo og nocebo er spesielt spennende, og med gjenkjennelige eksempler som både pasienter og vi som be- handlere sikkert kan bruke mer. Aas går også gjennom de mest brukte medikamentene. Han er nøktern når det gjelder antatt virkning, og opplyser om de mer negative følger. Medisiner er i beste fall et hjelpemiddel i smertebehand- ling, men ofte må tverrfaglige tilnærminger til. Begrep som «grad av fibromyalgihet» er foreslått som norsk begrep for beskrivelse av graden av ulike sårbarhetsfaktorer og av sen- tral sensitisering, og dette var nytt for meg. Aas understreker hvor viktig rolle helse- personell spiller; ikke minst at en fastlege på et gitt tidspunkt må være bestemt nok til å avslutte unødvendige utredninger og setter sluttstrek, og få pasienten med på dette! «Nå er du ferdig utredet, ikke sett livet lenger på vent!» Er det da ikke noe å sette fingeren på i denne boken? Jo det er det, og det handler om ord som «smertesignal» og «smertebane» som også blir brukt om langvarige smerter. Dette er ordbruken fra den gamle tankegan- gen rundt smerte, og den akutte «skadesmer- te», som pasientene kan assosiere at deres smerte likevel har med en «feil/vevsskade i en kroppsdel» å gjøre. Kan det derfor være mer riktig å bruke begrep som at det oppstår fare signaler som ikke blir bremset tilstrekkelig i reguleringssys- temene, og som hjernen tolker og oversetter til smerte? Dette presiserer forhåpentlig tyde- ligere at smerte alltid erfares og eksisterer i hjernen vår. Aas skriver i innledningen at dette ikke er en selvhjelpsbok. Han erkjenner at det å endre atferd er vanskelig, og at en ikke lærer det fra en bok. Likevel tror jeg at denne boken vil kunne bidra til at pasienter vil kunne endre sin forståelse av plager, og av seg selv. Den kan hjelpe å justere pasientenes forventninger til hva helsevesenet kan gjøre, men også hva de selv kan jobbe med. På den måten kan den skape et grunnlag for å endre atferd. Aas skriver også at: «han ville bli ekstra glad om en og annen helsearbeider tar seg tid til å lese boken». Jeg tror at denne boken kan hjelpe flere enn meg til å bli tryggere be- handlere i møte med pasienter med langvarige smerter. Aas kretser rundt temaet smerte fra ulike synsvinkler, og et sted i boken bruker han begrepet «pacing», og finner ikke noe god norsk oversettelse. Jeg vil foreslå begrepet «å danse». Forfatteren viser at han forstår hva dette handler om, og er også ærlig på hva vi ennå ikke vet, men blir aldri ovenfra og ned, «belærende». Han tar meg med på en reise i smertenes verden; han danser med meg som leser og med smerte som fenomen. Etter min mening er dette en viktig bok med mye nyttig kunnskap og formidlingsmå- ter, for fysioterapeuter og andre i møte med pasienter med ulike smerteproblemer; og det vil jeg tro gjelder mange! Boken anbefales på det varmeste til både pasienter og andre som jobber med personer med ulike smertetilstander. Margaretha E. Passchier , spesialist i psyko- motorisk fysioterapi (MNFF), FMR Nordlands- sykehuset, Bodø Å «danse» med smerte – og med den som kjenner den!