Fysioterapeuten 6-2021

100 FYSIOTERAPEUTEN 6/21 KRONIKK Frank Becker , klinikkoverlege, Sunnaas sykehus, og førsteamanuensis, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo. Frank.becker@sunnaas.no. Vivien Jørgensen , fagsjef fysioterapi, Sunnaas sykehus. Grethe Månum , fagdirektør, Sunnaas sykehus, og førsteamanuensis, Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo. Fagkronikker vurderes av fagredaktør. Ingen interessekonflikter oppgitt. Norge trenger en rehabiliteringsreform! En rekke institusjoner og bruker- og fagorganisasjoner, som Norsk Fysioterapeutforbund, har nylig gått sammen om dokumentet «Norge trenger en rehabiliteringsreform» som ble koordinert ved Sunnaas sykehus (1). Det synes å være stor enighet blant brukerorganisasjoner, fagpersoner og i politiske miljøer om at dagens rehabiliteringstjenester ikke er likeverdige, brukervennlige og av faglig god nok kvalitet. Situasjonsbeskrivelsen tilsier at det må gjennom- føres noen nasjonale grep. Fra politisk hold har det kom- met forslag om en Nasjonal plan for rehabilitering, og en slik plan er også hovedanbefalingen i evalueringsrapporten av Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering (2). Hovedmålet med en nasjonal rehabiliteringsreformmå være at alle pasienter får den rehabiliteringen som vi vet hjelper dem til bedre funksjon, mer aktivitet og deltakelse, og et bedre liv. Rehabiliteringstjenester – viktige, men mangelfulle Opptil 40% av befolkningen i europeiske land vil i løpet av sitt liv oppleve en sykdom eller skade der de kan ha nytte av rehabilitering (3). I Verdens helseorganisasjon er rehabili- tering foreslått som det store satsningsområdet for det 21. århundre, og i en «call for action» har organisasjonen kom- met med anbefalinger til medlemslandene om å styrke re- habilitering i sitt helsevesen. Mange brukerorganisasjoner etterlyser mer, bedre og lettere tilgjengelig rehabilitering. Og iblant kan man høre i politiske taler at rehabilitering er viktig for samfunnet. Likevel har det den senere tid kommet mye dokumen- tasjon på manglene i rehabiliteringstjenestene. Statusrap- port hjernehelse påpekte den store variasjonen på tvers av kommuner og sykehusområder (4). Utfordringene når det gjelder samhandling mellom tjenestenivåer er mange, og ofte gjenstand for medieoppslag. Evalueringen av Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering peker spesielt på manglende avklaring av ansvarsforhold og svikt i koordinering av tjenester (2). En nylig dansk- norsk forskningsstudie fant at kommunal rehabilitering i Danmark var preget av teamorganisering, tverrfaglighet og samarbeid, mens den i Norge oftest består av særfag- lige bidrag, med sjeldnere samarbeid mellom aktørene som f.eks. mellom fysioterapeut og fastlege (5). Samarbeidet i Danmark er dessuten mer preget av systematikk. Et annet viktig resultat fra studien er at kommunal rehabilitering i Norge i mindre grad er rettet mot aktivitet og deltakelse sammenlignet med Danmark, men mer opptatt av kropps- funksjonsnivået (5). En annen sentral utfordring for rehabiliteringsfeltet som nevnes av mange, er manglende kompetanse. Dette gjelder på den ene siden faggrupper og helsepersonell med spesialkompetanse i rehabilitering som kan mangle i kom- muner, rehabiliteringsinstitusjoner eller sykehus. Minst like bekymringsfullt er imidlertid at de som styrer helse- vesenet, mangler kompetanse om rehabilitering – i alt fra kommuner til sykehus, regioner og nasjonale myndigheter. Her er det ofte manglende innsikt i hva rehabilitering er, hvilken nytte den har for både pasienter og pårørende og for samfunnet, og hva som er nødvendig av ledelses- og styringsgrep for å fremme rehabilitering. Alle disse fakto- rene bidrar til at det er store variasjoner i rehabiliterings- tilbudene per i dag, både når det gjelder tilgjengelighet og kvalitet. Mer kommunal rehabilitering Det er bred enighet om at rehabilitering i større og større grad skal skje i kommunene. Det er her pasientene lever sine liv og har sine daglige aktiviteter. Til tross for dette felles målet, er det langt fra enighet om hva målet inne- bærer og hvordan man skal nå det. I hvert fall for reha- biliteringsfeltet var Samhandlingsreformen mer en visjon om hvor man skulle, enn en plan for endring med tiltak og virkemidler. Evalueringen av Opptrappingsplanen for ha- bilitering og rehabilitering påpeker at også denne «planen» «i bunn og grunn [var] en tilskuddsordning, og ikke en en- dringsplan med konkrete eller tallfestede mål» (2). «Alle» er enige i at rehabilitering er noe som det må satses på. Til tross for dette er det lite som skjer. En nylig evaluering viser at Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering utrettet lite og ikke var noen plan i ordets forstand. Mange eksempler viser at rehabiliterings- tilbudet i Norge ikke er likeverdig per i dag. Derfor trenger vi en rehabiliteringsreform – for samfunnets, pasientenes og pårørendes skyld.