Fysioterapeuten 6-2021

56 FYSIOTERAPEUTE 6/21 FAGARTIKKEL Pasienten som person i pasientsentrert fysioterapi Sammendrag Innledning : Pasientsentrert tilnærming er i søkely- set, og det er mye diskusjoner rundt hva begrepet innebærer, hva det betyr for klinisk praksis og hvilke utfordringer en slik tilnærming kan medføre. I denne artikkelen setter jeg søkelyset på hvordan pasienten, som behandlingen er ment å sentreres om, blir forstått som person. Hensikten er å bidra med ny innsikt i hva pasientsentret fysioterapi kan være. Hoveddel : Med utgangspunkt i Kristevas diskusjon om subjektivitet i den medisinske diskursen og en intervjustudie av fysioterapeuters erfaringer med pasienter med kroniske muskel-skjelettplager, viser jeg til to ulike historier og to motstridende forståelser av pasienten som person i terapeutenes beskrivelser av egen praksis. Den ene historien beskriver behandling som en samhandlende og åpen prosess, hvor pasienten forstås som et singulært, kroppslig og sårbart subjekt i bevegelse. Den andre fortellingen, derimot, referer til behandling som en tidsavgrenset og målrettet intervensjon, og en forståelse av pasienten basert på et idealbilde av den «vellykkede pasienten»; rasjonell, motivert og selvstendig. Ved å trekke inn Mattinglys perspektiv på klinisk praksis og begrepet «terapeutisk emplotment» viser jeg hvordan pasientsentrert fysio- terapi kan forstås som en narrativ praksis – en historie under utvikling. Avslutning : Et ensidig søkelys på resultatmål kan bidra til å underkjenne sentrale og helende aspekter ved fysioterapi; hendelser og øyeblikk hvor pasienten opp- lever seg selv og egen kropp på nye måter og henter nye krefter til å fortsette på den lange, kronglete og endeløse veien som bedring kan være. Nøkkelord : pasientsentrert fysioterapi, pasienten som person, narrativ praksis. Birgitte Ahlsen , førsteamanuensis, PhD., OsloMet - storbyuniversitetet og Universitetet i Oslo. biahls@oslomet.no. Denne  fagartikkelen er fagfellevurdert etter Fysioterapeutens retningslinjer, og ble akseptert 25. juni 2021. Manuskriptet er basert på en studie som er godkjent av REK (ref. 2009/1017) og NSD (ref. 19429). Ingen interessekonflikter oppgitt. Artikkelen ble først publisert på www.fysioterapeuten.no. © Author(s) (or their employer(s)) 2021. Re-use permitted under CC BY-NC. No commercial re-use. See rights and permissions (https://crea- tivecommons.org/licenses/by-nc/4.0/) . Published by Fysioterapeuten. Innledning Kløften mellom helsepersonells perspektiv på sykdom og lidelser og pasientens sykdomserfaringer er mye disku- tert, og levende beskrevet i Oliver Sacks’ «One leg to stand on»(1). I denne boka skildrer Sacks, som selv var nevrolog og forfatter, egne rehabiliteringserfaringer etter at han falt og skadet seg på fottur i de norske fjellene. Skaden var gan- ske omfattende, og resulterte i at Sacks mistet kontakten med det ene benet – han kunne ikke stå, ikke gå, og den fysisk sterke og aktive mannen ble sengeliggende i en lang periode. Skaden ble av helsepersonell definert som en lo- kal muskellesjon. Selv beskrev Sachs skaden som mye mer omfattende; den rammet ikke bare muskulaturen i beina, men også han som person. Han mistet seg selv. Denne av- standen mellom helsepersonells (inkludert fysioterapeu- ters) verden og sin egen verden som pasient, går som en rød tråd gjennom hele historien og topper seg ved Sacks avreise fra rehabiliteringssenteret. Da får han tilfeldigvis innblikk i sin egen journal og oppdager at hans rehabili- teringsprosess der blir beskrevet som uten betydelige hen- delser - «uneventful». «De er sprø», hevder Sacks: «They’re mad», og videre: «Recovery is events, a series of wonderful, unpredictable events … or rather advents – the advent of new and unimaginable powers – events, advents. Which are births or re-births» (ibid, p. 125). Medisin og helsefagene blir ofte kritisert for å være mer opptatt av avvik i kroppslige strukturer og organer enn pa- sientens sykdomserfaringer (2-4). Fra et terapeutperspek- tiv vil bedring derfor kunne forstås som en biologisk til- helingsprosess, som i Sacks tilfelle forløp uten dramatikk. Mens kroppsstrukturer og organer er generelle og like for alle, så er folks sykdomserfaringer spesifikke og individu- elle, knyttet til personens identitet, livsprosjekter og sosiale liv. Fra pasientens perspektiv kan bedring fortone seg som en endeløs kronglete vei i forsøk på å forstå det som har hendt, finne ut av situasjonen som har oppstått og i an- strengelser for å håndtere den innvirkningen sykdommen eller skaden har på han eller hennes liv. Bedring kan slik sett, som Sachs beskriver (1), fortone seg som en prosess bestående av uforutsigbare og viktige øyeblikk, hvor den som er syk eller skadet henter nye krefter og styrke til å stå på og jobbe videre.