20 FYSIOTERAPEUTEN 6/22 VITENSKAPEL IG ARTIKKEL ung funksjonshemmet ser funksjonshemmingen sin som en ressurs, samt hvordan funksjonshemming kan anerkjennes i psykomotorisk fysioterapi. Teoretisk perspektiv Den affirmative modellen utgjør det teoretiske perspektivet i studien. I denne modellen blir funksjonshemming sett på som noe som kan verdsettes, anerkjennes og bæres med stolthet (16-17). Modellen tar dermed avstand fra tragediebildet hvor funksjonshemmingen ses som en personlig tragedie og som dermed behandler funksjonshemmede som ofre (18). Både den medisinske og den sosiale modellen uttrykker et bilde av den funksjonshemmede som et offer, selv om de presenterer ulike løsninger på hvordan den funksjonshemmede kan bli en større del av normaliteten. I den medisinske modellen er fokuset å endre individet, mens det er samfunnet som skal endres i den sosiale modellen. Selv om alle barrierer ble fjernet (den sosiale modellen), og alle dermed fikk lik tilgang til utdanning, jobb, offentlig transport, bolig, fritid og så videre, vil det fortsatt være en mulighet for at funksjonshemmingen reelt sett ikke blir anerkjent. Livskvalitet er like viktig for den funksjonshemmede som for den funksjonsfriske. Den affirmative modellens utgangspunkt er at den funksjonshemmende kan ha et bra liv som hen er, og at den funksjonshemmede ikke har et ønske om å bli en del av normalitetsdiskursen (16-17). Den affirmative modellen løfter frem funksjonshemmedes egne erfaringer om å være verdifulle individer i seg selv, og de positive opplevelsene og den identiteten som skapes nettopp gjennom det å være funksjonshemmet (16). Design, materiale og metode Vi har designet denne studien som en single–case studie. I case-studier bygges kunnskapsutviklingen på en eller flere historier (19). Det karakteristiske for en single–case studie er at den er fleksibel og gir mulighet til å gå i dybden på det fenomenet som studeres (20). Casen vår fungerer som en illustrasjon på det fenomenet som studeres (21), det vil si funksjonshemming som en resurs. Det empiriske materialet består av teksten i boken «Mot Normalt» (22) av Bjørn Hatterud (BH). Bjørn Hatterud (født 1977) er forfatter, kurator, kunstkritiker, kulturskribent og musiker. Og han er funksjonshemmet. I analyseprosessen har vi kombinert en empirisk og teoretisk styrt analyse (23). Analysen er inspirert at Braun og Clarks tematiske analyse (24). Konkret innebærer det en prosess med seks faser: å gjøre seg kjent med teksten, utarbeiding av koder, lete etter tema, gjennomgang av tema, definere og navngi tema, og til slutt produsere selve rapporten (24). Gjennom analysen utviklet vi tre tematiske hovedfunn: funksjonshemmet kropp og intellektuelt hode, annerledeshet og sosial tilpasning, og relasjoner. For å forstå hvordan BH ser funksjonshemmingen som en ressurs, ble funnene fortolket gjennom perspektivet i den affirmative modellen, og denne analysen er da en mer teoretisk inspirert analyse. Funn Funksjonshemmet kropp og intellektuelt hode I analysen viser funksjonshemmingen seg som betydningsfulle og doble erfaringer. Den fysiske kroppen passer ikke inn i gjeldende premisser for deltagelse i de typiske aktivitetene til barn og unge i BHs nærmiljø. Den motoriske utviklingen fulgte ikke normert utvikling, men hans intellektuelle evner var samtidig en ressurs. Dette uttrykkes eksempelvis slik: «Det var tidleg klart at noko var gale med meg… Eg lærte ikkje å gå før eg var to år. Eg skravla i eitt køyr, var kontaktsøkande og song med riktig tonefall, men kom meg altså ikkje opp på beina. Då eg endeleg lærte meg å gå, gjekk eg rart, eg halta og snubla. Dessutan hadde eg ein diger kul nedst på ryggen» (s. 9). Med andre ord var BH et uvanlig barn – det vil si et barn der kroppen ikke utvikler seg som forventet, mens den intellektuelle utviklingen like tydelig er over normen. Etter å ha presentert leseren for kroppen og dens fysiske begrensinger peker han senere på hvordan han til tross for dette har klart seg. Han forteller: «Då eg var sju år, snakke eg om nobelprisvinnar Desmond Tutu… Då eg var åtte, var det fyste eg spurde om etter valnatta, om Kåre Willoch framleis var statsminister… Då eg var ti år, diskuterte eg så hardt politikk med representantar for Arbeiderpartiet utenfor Slaget i bygda mi at mor røska meg i handa... Ettersom eg ikkje kunne jobbe med ein fysisk krevjande jobb, var det ei lukke at eg var laga for å sitte med ei bok i fanget» (s.32- 34). Hans mentale evner konnoterer et intellekt som også synliggjør en annerledeshet i forhold til hva som ses som attraktivt i det (lokal)samfunnet han vokser opp i, og på denne måten forsterkes annerledesheten. Men funksjonshemmingen har også vært positivt for ham fordi den har bidratt til endring i forhold til det som ellers sannsynligvis ville blitt hans liv. Dette utrykkes eksempelvis slik: «For min del gikk vegen inn i det eg gjer no – å skrive, å arbeide med kultur på ulike måtar – gjennom at eg er fødd med funksjonshemmingar. Alle krav til fysisk meistring prella av meg. Eg satt inne med bøkene og blada mine fra eg var liten… Eg hadde god grunn til å sitte inne og lese, kroppen min eigna seg til lite anna» (s. 31). Utover i boka endres inngangen til å være annerledes. BM forteller: «Eg valde å vere så sær i fottøyet som mogleg. Ein klassereisande homse med funksjonshemmingar frå ei lita bygd, som bur i ein stor by, som haltar når han går, har kroppsspråket til ein arbeidar og dialekta til ein husmannsson, men som snakkar om kunst, eksperimentell musikk og anna eksentrisk og smaklaust, vil aldri passere som normal uansett» (s. 59). BH prøver ikke å passere som normal som han selv sier det. Tvert imot vektlegges det å være annerledes som en positiv identitet. Veien frem hit har derimot ikke vært helt enkel,
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy