FYSIOTERAPEUTEN 6/22 21 og i hans fortelling er annerledeshet og sosiale utfordringer sentral tematikk. Annerledeshet og sosial tilpasning Vonde erfaringer relateres både til den fysiske kroppen og til intellektet i form av vansker med sosial tilpasning i oppveksten. De vanskelige erfaringene med den funksjonshemmede kroppen handler blant annet om at han i perioder har vært overvektig, noe som bidro til opplevelsen av å være annerledes og ikke passe inn. BM uttrykker dette slik: «Frå eg var fem år, var eg ein avvikar som feit... Då eg var sju, vog eg førti kilo. Eg vart han tjukke på skulen. Folk i klassa mi gjorde narr. Eg var den tjukkaste ungen dei nokon gong hadde sett… Å vere tung gjer deg deprimert, og så et du endå meir. Å vere funksjonshemma gjer det håplaust å trimme» (s. 24- 25). Erfaringene førte til at han ble deprimert og følte at han ikke passet inn. Det siste ble forsterket av hans intellektuelle evner. «Å vere smart eller skuleflink gjer deg ikkje nødvendigvis godt sosialt tilpassa eller populær» (s.32). Den manglende tilpasningen som BM skriver om, topper seg på mange måter da han blir uføretrygdet. Han forteller: «Då eg fylde tretti år, vart eg uføretrygda. Då vedtaket kom i posten, gjekk eg inn i ein tung depresjon. Samstundes var eg bestemt på å kjempe meg vidare. Livet bestod av timesvis med fysioterapi, regelmessig trening, årevis i samtaleterapi med psykiater. Valium for å sove. Smerter, skader, sår og angst» (s. 61). I tillegg til å gå inn i en tung depresjon og økt uhelse oppstår det en endring. Han bestemte seg for å kjempe videre. Livet han beskriver her, fremstår ikke som et godt liv, men det viser en mental styrke som driver i hans endringsprosess der hans intellektuelle evner og kreativitet er ressurser som bidrar til et endret selvbilde. Annerkjennelse blir slik sett en styrke, og denne prosessen knyttes også opp til betydningsfulle relasjoner. Relasjoner I prosessen med å akseptere sin annerledeshet og gjøre den til en ressurs er det særlig to relasjoner som fremstår som betydningsfulle og som bærende i livet til BH: relasjonen til mor og relasjonen til morfar. I relasjonen til mor er nærhet, trygghet og felleskap sentralt, samtidig som hun også strever med egen sykdom. Felleskapet er også knyttet til hennes annerledeshet, der både fysiske og psykiske plager inngår. BH skriver: «Det er sjette gongen vi reiser på ferie saman, berre ho og eg. Vi går sakte i gatene. Mor stør seg på to gåstavar, og eg på ein stokk» (s. 5). I tillegg til fellesskapet de deler, ser mor hans annerledeshet som en ressurs. Stemmen til mor uttrykker dette slik: «Eg er så utruleg glad for at du fekk funksjonshemmingane dine. For utan dei så hadde du kanskje blitt igjen i Brummunddal og jobba på posten eller noko slikt» (s. 69). På denne måten forstås hans liv med en funksjonshemming som en mulighet og ikke en tragedie. Den andre betydningsfulle relasjonen er morfar som alltid ser og løfter frem ressursen. På sett og vis ser ikke morfar BH som funksjonshemmet. Han ser ham som et menneske med store muligheter. BH skriver følgende om hva morfar sier om mulighetene som ligger foran ham: «Eg skulle ha skulegang. Og eg skulle reise rundt i verda. Eg burde skrive bøker! Eg var han som hadde mogleikheita til å bli noko anna enn kroppsarbeidar» (s. 28). Her løftes den affirmative forståelse av annerledeshet frem. Morfar legger vekt på mulighetene hans i livet og anerkjenner ham som verdifull. BH skriver følgende om hvordan morfaren så ham: «Frå eg var rundt ti år, opna eg munnen og snakka under Dagsrevyen – eit program der alle eigentleg måtte halde kjeft, og då sa morfar: «Hør på’n nå! Hør på’n!!» Og mens alle lytta, sa eg min meining om politikk og samfunnsliv, mens morfar klappa seg på låret og humra stolt… Han likte å snakke med meg om krigen, om politiske spørsmål og om tida vi levde i. Han spurde kva eg meinte om saker og ting, og han lytta» (s. 28). Morfar ser tidlig BH sine evner og bidrar til at det skapes en selvbevissthet og forståelse hos BH om at han er et verdifullt menneske, en ressurs og en som er verdt å lytte til. Diskusjon Formålet med denne singel-case-studien er å utforske i dybden hvilke erfaringer som kan ha betydning for at en ung funksjonshemmet ser funksjonshemmingen sin som en ressurs, samt hvordan funksjonshemming kan anerkjennes i psykomotorisk fysioterapi. Funnene viser hvordan BH på den ene siden har erfart at den fysiske kroppen har gitt ham mye plager, og at hans intellektuelle ressurser også har bidratt til vanskelige erfaringer med annerledeshet og sosial tilpasning. Samtidig har relasjonen til mor og morfar på den andre siden gitt næring til en forståelse av funksjonshemmingen og annerledesheten som en ressurs. Samfunnet er dominert av en oppfatning der funksjonshemming forstås som noe negativt, og at det å bli født eller rammet av en funksjonshemming er en personlig tragedie. Dette fører til at den funksjonshemmede blir satt på siden av samfunnet (16). Forståelsen av at verden ville vært et bedre sted hvis funksjonshemming ble eliminert, handler om at den ofte følges av smerte, sykdom, lidelse, funksjonsbegrensninger, avhengighet av andre og et sosialt stigma som er med på å redusere muligheter og livskvalitet (25). I de erfaringene som preget livet til BH i barndommen og tidlig ungdom, der smerter og sosialt stigma var fremtredende, gjør en slik forståelse seg gjeldende. BH sin identitet
RkJQdWJsaXNoZXIy MTQ3Mzgy